Hvorfor er det så få fulltids eventyrere?

Hvorfor er det så få fulltids eventyrere? @psykolog.med.sovepose diskuterer om folk er smarte, eller late når de ikke følger drømmen. 
___
Når man snakker om selvrealisering i media, kan virke som om det er å bli fulltids eventyrer er toppen av lykke. Hvis man selger huset og flytter ut i ødemarka med teltet sitt, ja da har man skjønt det. Allikevel er det sånn at de færreste gjør sånne ting. De aller fleste blir i jobben sin, og friluftslivet begrenser seg til helgeturer nærmarka, en ukestur på Hardangervidda og et stort teltbilde på skjermspareren. 
____
Det er selvfølgelig fantastisk med disse fulltids-eventyrerne, personlig elsker jeg å følge med på livet deres, men det er også interessant å spørre hvorfor de fleste ikke gjør det. Hvorfor er det egentlig sånn, er nordmenn feige? Tør vi ikke realisere oss selv? 
____
Noe forskning har kikket på sammenhengen mellom det å ha et meningsfylt liv og det å være lykkelig. Et meningsfylt liv i denne sammenhengen betyr at man føler man gjør en forskjell for seg selv og for andre. 
____
Å være fulltids eventyrer alene er ikke nødvendigvis meningsfylt for alle. For noen er det mer meningsfylt å være mamma, pappa, tante eller god nabo, å jobbe med noe man tenker bidrar i samfunnet eller være en god venn. Det kan være dypt meningsfylt å male røde T`er på fjellet så andre kan gå trygt på tur, eller måke innkjøringen til den pensjonerte naboen. Mening trumfer ofte den drømmen man har om å flytte til aleine ut på Hardangervidda, rett og slett fordi det gjør oss lykkeligere å kombinere de to. 
____
På bakgrunn av dette kan man jo tenke at den løsningen med både friluftsliv og jobb som de aller fleste velger, egentlig også er den kombinasjonen som funker best ifølge forskningen. 
____
Dagens bilder er fra nærturer i marka rundt Oslo der innsatsen er minimal og utbyttet maksimalt, perfekt for oss som vil ha både i pose og sekk her i livet 😀🏕🔥.