Random ting man ikke er forberedt på når man får hund: 


Det er så mange blogger med _nyttig_ informasjon om ting man vanligvis ikke er forberedt på når man får hund. Siden jeg synes den _unyttige_ informasjonen får alt for lite plass, vil jeg skrive en liste med helt 100% random ting jeg ikke var forberedt på da jeg fikk hund, here goes:
____
For det første, jeg totalt uforberedt på hvor hinsides masse jeg kom til å snakke med Alma når jeg er på tur. Antallet samtaler er ca proposjonal med hvor lenge jeg har vært alene i marka, dess lenger jeg er alene, dess mer prater jeg. -Hva tror du om denne teltplassen da? - Skal vi sette opp tarpen eller holde oppholdsværet seg? -Tror du kebabgryte eller pasta bolognese er tingen i dag? Og Alma ser pent tilbake, mens hun krysser alle potene for at hun får spise restene av Realen jeg velger. 
____
Det neste var at hunder snorker, særlig Alma. Jeg var opprinnelig veldig fornøyd med at kjæresten min ikke snorket, jeg er en sånn som våkner bare en småfugl fiser i bakgården så det er skikkelig nedtur med en sånn durende sak på soverommet. -YESS, tenkte jeg, totalt uvitende om at det fantes andre ting som kunne snorke i livet mitt, men det var det:

Alma snorker som en full havnearbeider, særlig når hun koser seg. Så midtvinters når vi deler sovepose, så ligger shibamor med hodet i halsgropen min og da rekker den lille snorkemaskinen av en nese, faktisk rett opp til øret mitt. Hurra. Så da ligger vi der da, Alma snorker, jeg blir sur og vekker Alma, jeg sovner, Alma er sur og vekker, jeg våkner og Alma sovner fornøyd, Alma snorker osv, og sånn går vinternatta.
____
Det tredje er hvor kreepy det kan være å ha hund når de står og bjeffer mot den bekmørke skogen der du uansett ikke kan se noen ting. Gjerne midt på natta, gjerne uten at du hører en lyd fra skogen, gjerne akkurat når du er sånn litt skvetten selv. Da er det bare å stå der og klappe bikkja mens du sier «jada Alma, det er sikkert bare en elg vettu» mens du innerst inne frykter at det er den store, slemme busssemannen som endelig har funnet deg, og nå tålmodig venter i buskene til du har sovnet i teltet. 

Johanne Refseth