Om terapien i høstskogen

Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys. 

Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra. 

Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang. 

Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett. 

Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra. 

Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag. 

Når ble likegyldighet en forutsetning for å få nye venner? En rant over en latterlig trend i samfunnet. 

Reklame for egen bok. Høsten er høytid for overganger, nye studier, nye jobber, nytt nettverk. Den første perioden der alt er nytt og spennende nærmer seg slutt, tomånederskrisa kommer og det lange seige trekk slår inn. 

Og jeg snakker med mange som er stressa når de er sammen med nye venner og kolleger. Det er forståelig nok. Det som IKKE er forståelig, er at frykten går på å ikke å være selvsikre nok i møtet med dem. 

Altså: Det er som om samfunnet har diktert at for å bli likt av nye venner, skal du fremstå kul og usårbar. Helst som en som ikke trenger en venn.

Som om det å ha en følelse inni seg av «shit, de folka her er akkurat sånne jeg har lyst til å henge med»- er uforenelig med et godt vennskap. Som om du må være chill, ellers vil de andre synes du er teit og slutte å henge med deg.

Jeg er så utrolig lei av et samfunn der vi skal være så følelsesløse i møtet med andre. Der unge blir usikre, fordi de føler helt vanlige følelser når de vil ha en venn. Hva er dette med at vi ikke skal bety noe for hverandre for å få hverandre? Når startet denne idiotien?

Alle som har gode venner vet at det ikke henger samme på denne måten. Jeg elsker ikke vennen min fordi den ikke trenger meg. Jeg elsker den fordi den trenger meg. 

Så la meg bare avgjøre dette en gang for alle: Det er ikke noe galt med å ønske seg en venn. Det er ikke noe galt med å stå i gjengen og håpe at de liker deg. Det er ikke noe galt med å bli litt usikker i møtet med andre. Du trenger ikke øve deg på å se tøff ut, eller tenke at det er samme om de liker deg eller ei. 

Nei, la oss normalisere det å være menneske og takke pent nei til de som legger opp til et samfunn der ingenting skal bry oss. Det fineste som finnes er å møte noen du merker bryr seg. 

Jeg har skrevet mye mer om det å tørre i relasjoner, å komme rundt vonde mønster og finne tilbake til seg selv, i boka mi Psykolog med sovepose. Det er en lettlest bok om å få det litt bedre, der psykologien marinert inn i bålkaffe, ørretfiske og furuskoger. Den kan kjøpes via link i bio eller i alle bokhandler i landet. 

Flytter selvkritikken din over i andre? I så fall har jeg et bra triks til deg.

En bloggpost om å gi slipp på negative forventninger til andre og tillate seg selv å ha det bra. 

Jeg er ganske opptatt av forventninger. Ikke de åpenbare, men de tause. De som holder til i bakhodet vårt og roter i kulissene så livet blir vanskelig.

Mange har forventninger til verden som de ikke helt tenker over. Ideer om at andre sikkert synes de er litt for mye, tanker om at de folka der, de liker ikke meg, en ide om at man er kjedelig eller at vi ikke får til «det der». 

Ofte handler dette om forventninger vi har blitt møtt med tidligere, på skolen, hjemme, hos partnere som ikke har vært bra for oss. Også tar vi med oss den tause forventningen og legger de over i de nye menneskene vi møter. 

Forventer at den nye kompisen heller ikke skal like at du fleiper så mye, og deretter, uten å tenke over det, blir du den alvorlige utgaven av deg selv. Sånne småting, sånne tause medspillere som kan gjøre livet langt mer komplisert enn det er. 

En måte å bli kvitt disse forventningene er for å det første å legge merke til de. De gjør aller mest ugang når vi ikke vet at de er der. Det neste du kan gjøre er å snu på dem: Hva hvis folk liker meg? Hva hvis han kompisen her setter pris på en med litt høylytt humor? Hva hvis det er helt greit å være den som ikke sier så mye. Snu tanken og gi deg selv litt tid til å kjenne etter hvordan det er. 

Saken er at slike tanker ofte holder oss igjen i fortiden. De gjør at vi ikke tar inn at de folka vi har rundt oss nå, faktisk er radikalt annerledes enn mobberen på barneskolen. Ved å møte omverden som om mobberen fortsatt var der, så kommer vi aldri videre. 

Min erfaring er at slike forventninger ofte holder positive følelser på avstand, lettelsen over at det er forbi. Gleden over at de vennene du har nå er gode venner. Ro over å endelig være på den andre siden. Det er følelser du skal unne deg og la være der. 

Livet er vanskelig nok fra før, vi trenger ikke ta med oss de negative tingene fra fortiden inn i nåtiden. Jeg har skrevet mye om hvordan du kommer rundt slike negative mønstre i boka mi «Psykolog med sovepose». Der finner du psykologien godt pakket inn i furubål, solnedganger og min egen erfaring med naturen som terapeut. 

Den billigste veien til litt bedre helse (og nei, det er ikke jogging)

Det er mye en kan bli frisk av her i verden: grønnkål, antibiotika, kompliserte operasjoner, eget imunforsvar, men det som kanskje er aller mest undervurdert, er følelser. Ja, du hørte riktig, helt gammeldagse følelser. Gratis er det også.

Så hvorfor søren kan vi bli friske av følelser? Jo, følelser er egentlig reaksjoner i kroppen som skal fungere som et indre kompass. F eks: blir du forbanna så merker du en rolig og sterk energi i kroppen. 

Problemet er at, hvis du er som meg og har vokst opp en plass der man ikke prater så mye om følelser, så er det fort gjort at kroppen begynner å dekke over energien med andre reaksjoner. 

Det vil si at du ikke merker at du er lei deg, i stedet merker du f eks at du blir utrolig anspent. Og i kjølvannet av muskelspenningen kommer alle mulige andre drittsymptomer, som muskelsmerter, dårlig søvn, uro i kroppen og generelt bare ubehag. Disse symptomene kommer altså av at følelser holdes nede. 

Det vil også si at problemene faktisk kan fikses ved å få følelsen opp. Det høres magisk ut, men de aller fleste har merka dette selv: Du blir letta og føler deg roligere etter å ha grått eller sover bedre etter å ha fått prata med kona om problemene.

Det er ikke mer komplisert enn det: Følelser er signaler som skal oppleves, og kroppen skal jobbe for å holde de nede. Den jobbingen koster deg dyrt både fysisk og mentalt. Det vil si at ved å bli bedre til å merke følelsene i stedet for å la muskelspenningen holde den nede, kan du faktisk få det overraskende mye bedre. 

Det er selvføgelig ikke så enkelt alltid, dette kan være godt innlærte mekanismer som vi har drevet med siden 1975. Jeg har skrevet om bok om dette og mye mer, pakket godt inn i bålrøyk, furuskog, fjelltopper og min egen historie med friluftsliv, psykologi og bare livet generelt.

Når du har angst fordi du sier NEI, alt for lite. En bloggpost om quickfixen du ikke visste fantes.

Når du har angst fordi du sier NEI, alt for lite. En bloggpost om quickfixen du ikke visste at fantes. 

I terapi er det som kjent mange gode grunner til å få angst: bekymring, traumer, problemer med å navngi følelser. Dog, en mindre kjent, enklere og overraskende vanlig grunn, er alvorlig mangel på bruk av ordet NEI.

Nei til avslutninger, nei til grilling og nei til ferieplaner du ikke orker. Og jeg tør påstå at akkurat nå, går vi inn i den sesongen der nei-vegrerne sliter aller mest. Der faren for å bli som smør smurt alt for tynt utover brødet er overhengende, men alt fra indre uro til søvnproblemer som resultat.

Som konfliktsky hedmarking er jeg selvfølgelig helt inneforstått med hvor fristende «ja» er. Ingenting lyder bedre i øret enn en entusiastisk bekreftelse på det den andre vil. 

Men faktum er at et uskyldig ja til noe du ikke vil, er et nei til det du egentlig har lyst til. Nei til tid til de vennene du egentlig vil prioritere, nei til overskudd til å være den forelderen du vil være og nei til den hobbyen du faktisk liker. 

I et samfunn der vi tar det som en selvfølge at vi skal si ja til alt fra fete karrierer til nyoppusset hjem, er det svært lett å derigjennom si nei til det som betyr noe for deg. 

Nei, jeg stemmer for at neste gang noen ber deg bli med på muskeloppbyggende hot-pilatses, så kan du vurdere om den muskelen du egentlig har bruk for å trene, er nei-muskelen. 

Vil du lese mer om hvordan du kan forstå hvorfor nei kan være vanskelig, bli bedre til å vite hva du vil og ikke vil, samt sette gode grenser så står det langt mer om dette i boka «Psykolog med sovepose».

Når du ikke bare mister noen, men også mister minnene du har etter dem.

Noe av det beste med aleneturen for meg, er at det gir meg en ro som gjør at minnene etter broren min kommer tilbake. Den rolige meditasjonen av å gå igjennom landskapet, kvelder foran bålet, måneskinn, regnskurer jeg bare hører, men ikke ser. 

Det er da jeg kjenner han, husker han, det er da jeg ser smilet hans foran meg, det er da han eksisterer så klart i hodet mitt at det føles som han er der. 

På en måte så var noe av det verste som skjedde etter at broren min døde, at jeg mistet minnene etter han. Jeg husker jeg tviholdt på bildet av han, fordi jeg ikke husket hvordan han så ut. 

Dette er ikke unikt for meg, jeg hører det hele tiden. Folk som kommer i terapi og forteller at de ikke husker noe fra barndommen sin. Saken er at siden følelsene aktiverer hukommelsessystemet så mister man begge deler når følelsene blir for voldsomme til å tåle. 

Den følelsen der, av ikke å huske, det er ren ensomhet. Avkoblethet. Man føler seg ikke hjemme verken i verden eller seg selv. Man mister så mye. 

Jeg husker fortsatt første gang tårene kom, samtidig som minnet om en bror som smilte imot meg plutselig satt på netthinna. Du kan legge merke til det selv, hvis du begynner å få fatt i en følelse kommer det gjerne en masse minner samtidig. Når det skjer, så bare la det være der. Gå deg inn i din egen minnebank og vær der, det er din skatt. 

Det er veldig mange år siden jeg fikk de minnene tilbake og det er jeg uendelig glad for. Jeg håper alle som er koblet av, får hjelp til å gå den vegen tilbake til seg selv.

Jeg har skrevet en bok som handler om dette: Å koble seg tilbake på seg selv. Hvordan man hjelper systemet å tåle de følelsene som er der, hvordan man håndterer følelsene og hvordan man finner veien tilbake til seg selv. Og jeg har skrevet om naturens rolle i det å være tilst

Nei, du burde ikke skjønt det

En viktig servicemeddelelse fra psykologen, til alle som har blitt bedratt, ført bak lyset eller dumpet på en fæl måte.  

Når folk har vært ute for kjipe brudd får jeg ofte får høre ting som: «jeg skulle aldri stolt på han/henne.» «Jeg var dum som lot meg lure.», «jeg burde skjønt det.». 

 I den forbindelse har jeg tenkt å komme med en liten psykologisk oppklaring til alle som trenger å høre det. Den er er kort og grei: Nei. 

Nei, hvis kjæresten var deg utro så var det det var ikke feil av deg å stole på han eller henne. Du burde med andre ord ikke skjønt det. 

Du gikk inn i forholdet med den innstillingen en skal ha, nemlig tillit. At personen viste seg å ikke være verdt den tilliten er ikke din skyld. Den eneste måten å avsløre slike ting, er å gå inn i forholdet med mistillit hvilket er et helt forferdelig utgangspunkt for det meste.

Det samme gjelder hvis du trodde på kjærligheten og den andre viste seg å ikke bry seg. Er det din skyld, var du dum som satset? NEI. Du satset, det står det respekt av. 

Når du går inn i et forhold så stoler du på den andre. Det er ikke din jobb å snuse ut eventuelle svin på skogen. Det er din jobb å være en redelig kjæreste, ikke finne ut om den andre er det.  

Når vi tar ansvar for noe som ikke er vårt bord, er det ofte fordi situasjonen er ganske sammensatt. Det er mye motstridende følelser på bordet og det er lett å miste fotfestet og sende sinnet tilbake på seg selv i stedet for ut på den personen vi kanskje både elsket og virkelig er forbanna på. 

Jeg har skrevet om slike prosesser, hvorfor de oppstår og hvordan de fikses, i boka mi. Den kan bestilles med personlig hilsen og signatur tom 15.05 (link i bio) ellers finnes den på nett og bokhandler over hele landet. 

Terapien i vårnatta, en bloggpost om magien ved å sove ute. 

Da jeg begynte å sove ute, så skremte natta meg. Lydene jeg ikke visste hva var. Lyder som fantasien satte skremmende bilder på. 

Nå lar jeg natten ha sine hemmeligheter. Hva det er som tasser der ute i mørket er ikke mitt å vite. Det er avtalen vår, utenatten og meg. 

Når jeg får sitte der ute alene og tygge meg igjennom de siste hendelsene i livet. Det jeg ikke hadde tid til ellers, men som kommer til overflaten nå. Det er min terapi, mitt rom.

Det at følelsene får passere er egentlig den naturlige måten å heles på, men den funker ikke alltid. Vi kan miste den evnen til å heles selv, og vi lever i et samfunn som gjør akkurat dette ekstremt lett. 

For egentlig er det slik at når vi mister eller knekker, da heles vi i kontakten med oss selv og med andre. Vi heler i møtet med hverandres smerte og vi forstår andre ved å merke oss selv. Den andres glede og smerte kan kjennes som et dypt ekko inni oss, og det er nettopp her magien ligger. Smerten blir forståelig i kontakten med andre, og har du ikke andre, så i kontakten med naturen. 

Terapi handler dypest sett å hjelpe folk til å komme dit, komme til det stedet der helningen foregår av seg selv. Der følelsene kan komme, deles og passere. Det stedet der vi opprinnelig var, men som livet har lært oss at var alt annet enn godt.

Jeg tenker alltid at naturen er terapi, men for å forstå hva som skjer når alt føles bedre og forstå hvorfor det er slik, så må man vite litt om egne prosesser. Hva det er som blokkerer en naturlig prosess og hvordan du løser det. 

Boka er nr. 1 på bestselgerlista!

Hva kan være bedre, for en psykolog som drømmer om at hele Norge skal kunne det en psykolog kan, enn at boka ens troner øverst på bestselgerlistene. Alle bestselgerlistene altså, den generelle bestselgerlista. Den lista vi fagfolk som regel kan se langt etter. 

Det er så rått det, ikke bare fordi der er helt vilt, men fordi jeg tror det kan gjøre noe bra for folkehelsa. 

Saken er at det som står i den boka er akkurat det jeg tenker at alle burde kunne. Ting jeg har sett dette hos utrolig mange og tenkt igjen og igjen at dette kan fikses, det er ikke vanskelig sånn egentlig, folk vet det bare ikke. Det er slike ting jeg har skrevet inn mellom bålkaffe, furuskoger og dårlig ørretfiske. Det vi trenger å vite. 

Så må jeg si: det er en stor grunn til at boka er på den lista, og det er at dere folkens har kjøpt, anbefalt, delt og hjulpet. 

Kjøpt til konfirmanter, venner, venninner, kompiser,  mødre, turglade fedre, tanter, onkler, lillesøstra som skal på sin første tur osv. 

Tusen takk til dere som har anbefalt den, pratet om den. Og takk til alle dere som har delt på Instagram, både stilige reels, poster, stories og meldinger om boka. 

Jeg hører fra folk som deler på store kontoer fordi de synes budskapet er så bra og fordi de mener det må opp og frem. Og det er rått og jeg blir skikkelig rørt av deg. Takk ❤️. 

Også en stor takk til alle dere som har lest boka og både poster om det, og dere som sender nydelige og rørende meldinger etter å ha lest. Dere som er inspirert til å dra på tur og legger ut bilder. Tusen takk, det betyr enormt mye for meg å høre at boka gjør en forskjell. 

Hvorfor noen unngår lykke

Hvorfor noen unngår å være lykkelige. En bloggpost om hvorfor vi stikker av fra bra situasjoner. 

Da jeg vokste opp på hedmarken på åtti og nittitallet var følelser en by i Russland. Var det ikke relatert til Hamkams nedrykk fra eliteserien eller været, var det ikke noe å skrive hjem om. Det førte til at jeg, i likhet med store deler av norges befolkning, har hatt et anspent forhold til dem. Dvs at jeg egentlig ikke er så god til å vite hva de er og hva pokker de skal brukes til. 

Dette er egentlig ok, litt undertrykkelse av følelser går fint. Krisen skjer når vi begynner å unngå ting vi egentlig ikke skal unngå. For eksempel når kvinnen i ditt liv plutselig står der og liker deg. Også merker du ikke gleden inni deg, i stedet merker du uro, tolker det som en advarsel og går. 

Så hva er det som skjer her? Jo, i prinsippet skal følelser fungere som et kompass, det skal være enkelt å avlese og forstå, samt bruke de til å få retning i livet. Problemet er at kroppen kan kuke til dette, som oftest fordi vi av har hatt litt dårlige opplevelser med å dele følelser (ref hedmarksk oppvekst). 

Måten kroppen kuker det til på, er ved å dekke over følelsene med en annen reaksjon. F eks muskelspenning, indre uro, mageproblemer, kvalme, problemer med å konsentrere deg osv (lista er egentlig lang).

Det vil si at der du egentlig skulle kunne føle f eks glede og den der «yess hjemmeseier», så føler du bare uro. Ikke fordi den dritgode følelsen av at drømmedama var i havn ikke er der, men fordi kroppen din tror at den følelsen er farlig og dekker over den med muskelspenning.

Dette tilsvarer å putte kompasset nederst i sekken og tro at du vil komme frem på riktig plass. Det er mildt sagt optimistisk. Det er ekstremt viktig å vite at muskelspenning og kroppslig uro ikke nødvendigvis betyr at du skal ta beina på nakken og stikke, men i stedet kjenne dypere etter på hva ditt eget kompass egentlig peker på. 

Du kan lese mye mer om dette, hva det kommer av og hvordan det fikses i den nye boka. 

Psykolog med sovepose
Copyright © 2024
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram