🐻 Første telttur alene i bjørneland. Amerikansk villmark, mygg og mestring (sponsa klær @klattermusen ) .
___
Ironisk nok, tre dager etter å ha holdt foredrag om hvordan man gjør ting man er dritredd for, gjorde jeg selv noe angstsystemet mitt holdt på å velte av. Sove alene, langt uti villmarka i USA, i bjørneland. Jeg lå halvvåken de to siste nettene før avreise, mens jeg så for meg hvordan jeg ville bli spist av bjørn og/eller måtte dele villmarka med en haug med folk (Appalachian trail er tross alt ganske velgått).
___
Men fysøren. Jeg ble blown away. Må innrømme at jeg ofte ha tenkt på USA som et litt pinglete land (ja, beklager alle amerikanske venner, men det er noe med et land der det står advarsel om å stupe ned i det pittelille plaskebassenget til dattera mi som gjør at jeg tenker det er litt tamt). Det var amazing.
___
De har jo faktisk skikkelig villmark her, fjell og skog som har fått vokse helt i fred og helt igjen. For en som krangler seg igjennom kilometervis med kratt for å finne litt gammelskog i Nordmarka, var det helt magisk å trave igjennom et gigantisk landskap der alt var gammelskog.
___
Selv om jeg sover mye ute alene, er jeg ikke en sånn en som generelt er uredd. Jeg kan bli skikkelig redd, men etter en barndom og ungdom med masse prestasjonsangst kombinert med en vilje til å gjøre det allikevel, har jeg vel utviklet en ganske stor kapasitet for å tåle å føle meg redd. Det gjør at sånn en turer går, selv når mørket senker seg og en skal gå igjennom 50m kratt for å plassere en bjørneburk langt unna leiren. Det går når jeg veit at belønningen er etter hvert å føle seg hjemme i ei ny villmark.
___
Da jeg satt i blåtimen og kokte vann til turmaten, nede ved ei elv som var helt magisk fin, i en skog som var akkurat like vill som jeg liker, så sank også den der uendelig gleden jeg har ved utelivet, inn på meg. Etter tre måneder i lockdown, var det magisk å endelig, ENDELIG kunne sove ute.