Om terapien i høstskogen

Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys. 

Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra. 

Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang. 

Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett. 

Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra. 

Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag. 

Slik tør du sove ute alene (del 2)

Del 2 i serien til dere som skal bruke sommeren til å bli badass alenesovere som kan ruske med seg posen og en granbarhaug og sove ute når det passer.

I del 1 "bli venn med angsten" prata jeg om hvilke symptomer som er tegn på at din nye bestevenn (angstsystemet) er på. Nå skal jeg forklare hvordan du blir skikkelig close med din nye kompis.


Før jeg går videre må jeg presisere en ting: Når jeg snakker om angsten, så snakker jeg om det som skjer i kroppen din. IKKE TANKENE DINE. Når du forestiller deg at en skummel morder sniker seg opp bak teltet ditt, så er det noe annet (mer om det senere).


Så tilbake til angsten: Man kan ikke skru av angsten, det finnes ingen stopp-knapp i hodet og det er en god grunn til det. Hvis vi kunne bestemme selv hadde vi nemlig skrudd den av for godt og deretter dødd av noe vi burde vært redde for


Så, saken er da at du har et superubehagelig system du ikke kan ignorere, så hva gjør du? Jo, du aksepterer det. Ironisk nok roer angsten seg nemlig når man godtar den. Det er som en alarm som vil høres, har du hørt den, så uler den ikke fullt så høyt.


Videre kan du gi angsten litt cred for å gjøre deg forberedt på alt som kan skje. Sover du lett? Flott, det gjør det nærmest umulig for noen å snike seg innpå deg. Reagerer du på alt som beveger seg: supert, det betyr at du vil oppdage eventuelle farer. Tenk på angsten som en slags overfølsom tante Berit som prøver å hjelpe deg på sin egen, klønete måte.


Husk at din 100xxtippoldefar hadde en fetter som ikke var redd. Han ble spist av en sabeltanntiger og fikk derfor ikke videreført genene sine. Vi er etterkommerne til de reddeste individene i historien, FORDI DET VAR DE SOM OVERLEVDE.


Men tror du tippoldefaren din ble hjemme fordi han var redd? Nei, han stakk på jakt med bankende hjerte, akkurat som du skal ut og sove selv om du skjelver på hendene. Så ta angsten under armen og begi deg ut på tur, vel vitende om at du har verdens beste kompis til å holde deg våken hele natta.

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheime? Ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Link i feed (eller kommenter her, så skal jeg legge inn link).

Slik tør du sove ute alene (del 1)

Alenenatta er magisk, men det kan være rimelig skremmende å skulle være ute en hel, bekmørk natt for første gang. Derfor har jeg skrevet en liten bloggserie til deg som vil bli en badass som rusker med seg sovepose og liggeunderlag og sover under ei gran i marka som en annen tømmerhugger.

Første tips i rekka heter «bli venn med angsten din». Ja, jeg vet dette høres ut som et skikkelig ubrukelig, psykologaktig, dusteråd, men det er faktisk ganske bra.

Så hvem er egentlig denne nye "vennen" din, angsten? Angst er en følelse og en følelse er en fysisk aktivering i kroppen. Når denne kompisen er på besøk kan du få symptomer som hjertebank, muskelspenninger, kaldsvette, kvalme, forstoppelse, diare, svimmelhet og mange andre ubehagelige ting.
Poenget med å sette i gang dette styret, er å gjøre deg klar til å møte fare. Altså klar til å deale så effektivt som mulig med hva som enn måtte skje. Den spesialiserer seg på tre tidløse triks: stikke av, sloss eller late som den er død.

Så når du ligger i hengekøya di etter å ha kost deg med primus, potetmos med pølsebiter, solnedgang og plutselig kjenner at panikken kommer snikende. Da er det altså kroppen din som setter i gang en reaksjon som skal beskytte deg mot fare. 

Det betyr ikke at det ER fare, det betyr bare at hvis det kom noe farlig, så var du forberedt. Viktig distinksjon altså: det er ikke nødvendigvis farlig, men alle de fysiske tegnene betyr at kroppen GJØR DEG KLAR i tilfelle noe skulle skje. Beredskap altså, flinke kroppen. 

Så hva gjør du med det? Det skal jeg selvfølgelig ta for meg i neste post som kommer i morgen. Og ja, for den oppvakte leser kan jeg bekrefte at det er en nyskriving av en gammel serie i anledning sommeren og alle som planlegger sin første utenatt. 

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheimen, så ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Kan kjøpes her:

Psykolog med sovepose Johanne S. Refseth

Hugges det ned god, norsk folkehelse?

Skogeierforbundet og naturvernerene er tradisjonelt sett like enige som romerne og hunerne. Når en side lever av å drive skog og den andre ønsker å verne så er det ikke alltid det er like god stemning. 

Det er dog noe de kan være enig i og det er at frivillig vern er veldig bra. Det finnes nemlig mange skogeiere der ute som vil verne skogen sin og stille den til rådighet for friluftsliv.

Skogeiere som sier: «Fint, dere kan dalle rundt her og få det litt bedre, tenke litt klarere, bli litt mer rolige», «dere kan bruke den til å roe dere ned etter brudd, få perspektiv på livet etter at vennen døde, ha den gode kompishelga foran bålet der skitpraten får flyte fritt og fangsten ljuges opp i ville vektklasser».

Problemet er politikerne. For når en skog skal brukes til f.eks friluftsliv i stedet for hugst, så må skogeieren ha en kompensasjon. Men den kompensasjonen blir forsøkt kuttet i skrivende stund. 

Det politikerne ikke fatter er at skogvern handler om mer enn natur og insekter, det handler om folkehelse. Det handler om at ungene våre skal ha skoger som ikke bare er mellom 0 og 60 år, men som er flere hundre år gamle. Det handler om at vi skal kunne nyte ulike typer natur, ikke bare skog som dyrkes og hugges.

Og det handler om at det skal være nok. Ja, du kan le når du ser ut på den skogkledde åsen din, men i Femundsmarka er slitasjen såpass stor at det er et problem.

Når vi har mange skogeiere som sier «fint, la oss bruke dette til folkehelse og friluftsliv i stedet for hugst», ja da burde Regjeringen kaste penger etter dem, i stedet for skogeierne vite at de må vente og da hugges skogen, siden skogeieren heller ikke kan leve av luft og tomme løfter.  

For når selv romerne og hunerne er enige om noe, så burde virkelig politikerne lytte, og det må skje nå, før vi lager platting og sponplater av god, norsk folkehelse. 

For litt siden så kontaktet Nasjonalparkstyret i Femundsmarka meg fordi de hadde bruk for hjelp til å promotere kvistbrenner. Saken var at det etter hvert blir såpass mye slitasje av mange folk og mye bål at noe måtte gjøres. 
_
Det er jo nydelig og jeg elsker en god kvistbrenner, men det som virkelig tok meg her, var at dette var et problem. For det er viktig at folk vet at vi HAR faktisk kommet dit hvor villmarksområdene våre blir såpass mye brukt at vi må gjøre noe. 
_
Vi nordmenn er jo vant til at naturen er vår. Helt siden vi spiste reinbiff i Jotunheimen har vi nordmenn sovet hvor vi vil, og brent bål under hver busk. Det kan snart være over. 
_
Det skrives mye om nedbygging av villmark om dagen og hva det gjør med naturmangfoldet. Det som mangler er den psykiske helsa i det, for med mindre du er villaks eller reinsdyr, så nevnes du ikke. Du. Du som bruker utmarka fordi du får det bedre av det, fordi du tenker litt klarere når du er der ute. 
_
Du som liker å ta sekken på ryggen og trave ut i marka på en lørdag formiddag. Du som er av de 25% av unge mellom 16 og 25 år som hadde tenkt seg å sove ute i 2021. Du som var i marka og dinglet i hengekøya di mens eksamensangsten roet seg og livet så lysere ut.
_
Alle småbarnsforeldrene som tar med Pilt og Dilt til skogs etter barnehagen fordi å frese rundt i underskogen er det eneste som gjør ungene happy når de er slitne. Hva med den nyskilte dama som fant roen i et telt alene i natta når livet stormet som verst. Eller han gubben på 65 som er som lykkeligst når han kan jakte elg og drikke bålkaffe sammen med kompisene sine. De som freser rundt på mountainbike mens livredde turgåere skvetter til side som hissige lemen og kommer hjem litt lykkeligere enn de var da de dro. 
_
Når de som bruker naturen som selveste stedet der de lader, hva skjer når de kommer ut i en skog som har blitt et hyttefelt, som har blitt snauhogd, som deles med alt for mange eller der utsikten blir blinkende vindmøller i natta? 
_
Jeg gruer meg til å se det, for det er ikke bare en naturkrise, det er potensielt også et kritisk folkehelseproblem og det snakker vi alt for lite om.

Det er ikke november det er noe galt med, det er deg. En bloggpost om årets mest undervurderte måned. 
_
Så entrer vi november, en måned som lider under en kombinasjon av dårlig branding og alvorlig feilhåndtering. En måned mange hater fordi den er best kjent som å være en kombo av kald, deprimerende og fuktig på den kjipe måten. I min optikk er november kanskje den mest misforståtte måneden av dem alle.
_
November er som en traktor som blir kjørt på motorveien. Tilsynelatende helt ubrukelig i det elementet, men egentlig bare feilplassert. Kjører du den på jordet ti meter til høyre er det din beste venn. Slik er november, november med sin ro og sitt mørke, som vi behandler som en juninatt og deretter river oss selv i håret fordi vi er trøtte og har mindre energi enn vanlig. 
_
November er en rolig måned, en måned med lite lys og mye natt. Med dype regnskurer du ikke ser, bare hører. Råttent løv og våte stier. En nydelig måned for ettertanke og tilbaketrekning, for mindre aktivitet og mer ro. Når man beveger seg i novembernaturen skjer det helt automatisk. Man sovner tidligere, sover lenger og våkner i grålysningen og ser sola komme mens kaffen simrer på primusen. Ingen prøver å kjøre dagsmarsjer på 12 timer, ingen ligger og irriterer seg over at man blir trøtt kl 17, fordi det er helt åpenbart: November var ment for hvile og ettertanke i lange bålkvelder. 
_
Så kommer vi hjem og inn og plutselig er det som om vi forventer å prestere på topp. Og når det ikke skjer, når morgenen kommer før vi er uthvilt, ja da fortviler vi. Den følelsen av å ikke være glad nok, energisk nok, ikke få til nok. Det er jo litt som å slå seg selv i hodet over å være våt når man står midt i elva. 
_
Hva om november var den måneden der det var meningen at du var litt melankolsk? Hva om det var den måneden der du kunne gi plass til ettertanke, til de mørkere sidene av livet. Hva om det var den måneden der du kunne tillate deg at du ikke var så effektiv, ikke var så flink, ikke trente riktig så mye. Rett og slett fordi det er det november er, en hvilemåned, en sovemåned, en måned med rom for alt det vi vanligvis gjemmer nederst i livets sekk.

Hvorfor du kan føle deg deprimert akkurat nå. En bloggpost til alle de som har kjent at humøret har dalt etter koronaen kom.

_

Mange samtaler jeg har hatt i det siste har handlet om isolasjon og hvordan vi på tross av å være både trygge, mette og varme, blir triste i den situasjonen mange er nå.

_

For å si noe om det, skal jeg prate litt om depresjon: I depresjon er INAKTIVITET en faktor som sørger for at er du deprimert, forblir du deprimert. For deprimerte kan ulike mekanismer føre til at de blir inaktive (angst, negative tanker, vanskelige livshendelser o.l). For eksempel blir noen så selvkritiske og nedkjørt at de ikke orker å se venner, trene, gå tur eller i det hele tatt komme seg ut. Deretter får de et inaktivt liv der de ikke orker annet enn å sitte inne og se TV, en inaktivitet som igjen gjør at depresjonen forblir.

_

Og da er selvfølgelig neste spørsmål: Være inne hele dagen, se Netflix og miste all energien, høres dette LITT kjent ut? Ja, for saken er at det er der mange er nå. Ikke fordi du har hatt angst eller negative tanker først, men fordi de har måtte isolere seg på grunn av koronaen. Du får ikke den kalde sykkelturen til jobb, den gode latteren med kollegene eller den fredagspilsen med kompisene.

_

Det som er saken, er at inaktivitet i seg selv er såpass negativt for oss mennesker at det gjerne gir symptomer på depresjon. Er vi inaktive blir vi fort nedfor rett og slett fordi det å være ute, være aktive, møtes med venner og se litt natur, er små ting som faktisk utgjør grunnmuren i den psykiske helsa vår.

_

For noen er denne faktoren såpass sterk at det er det eneste de trenger å forandre for å komme seg ut av en depresjon. Det er derfor vi til stadighet leser om folk som begynte hos PT eller ble en friluftsmann for deretter å komme ut av depresjonen. Når vi ser på det på denne måten er det ikke så vanskelig å skjønne hvorfor mange ikke har det så bra akkurat nå. Man kan si at vi rett og slett blir påført omstendigheter som kan gi depresjon

Hvordan en tur i naturen kan gi oss bedre forståelse for oss selv og våre egne følelser. Del 2.
____
➡Dette er andre del i en serie der jeg skriver litt om hvordan det å være i naturen kan gi en bedre forståelse for en selv og ens egne følelser. Den første delen var en introduksjon der jeg forklarte hva jeg mener med følelser og hva jeg mener med unngåelse av følelser. Denne gangen skal jeg skrive litt mer konkret om hvordan naturen kan spille en rolle her.
____
➡Ok, så i forrige post snakket jeg om ulike mekanismer som kan ha den effekt at følelser holdes nede. Det jeg beskrev da, var ting man gjør selv, altså våre egne unngåelsesstrategier. En annen ting er de elementene som ligger i samfunnet vårt. Det finnes nemlig ting i samfunnet vårt som gjør det veldig mye lettere å undertrykke følelser og andre naturlige reaksjoner.
____
➡En måte å unngå følelser på, er nemlig det å holde seg i aktivitet hele tiden. Dette med å holde seg i aktivitet hele tiden, er noe som samfunnet legger veldig opp til. Kanskje særlig ting som TV, sosiale medier, dataspill og bare generelt; aktivitetsnivået som de fleste har. På den måten kan man si at vi har et samfunn der det er ekstremt lett å undertrykke følelser.
____
➡Problemet med dette, ut over at man kan bli syk, er at man ikke merker hva som er bra for en og hva som er dårlig for en. Det blir som om kompasset i livet er borte. Man kan bli sittende i dårlige situasjoner, eller med sorg over tap, uten egentlig å la seg selv merke og bearbeide dette og det kan føre til psykiske problemer.
_____
➡Det vi tenkte på, var hvordan naturen tilbyr noe helt annet. Når vi satte leir i Femundsmarka og dekningen så vidt viste noen lusne streker og en trist E på telefonen, så var det plutselig lite som kunne distrahere oss. Alt man gjør er fysisk aktivitet og ingenting av det legger opp til nevneverdig tenking. Dette gir et rom der følelser kommer opp på en annen måte enn ellers, og dersom man lar de være der, passerer de og man sitter tilbake med en bedre forståelse av seg selv og sin egen situasjon.
____ ➡Jeg vil skrive litt mer utfyllende om dette i helga, i mellomtiden håper å høre hva deres tenker om denne teorien? 🏕🔥

Psykolog med sovepose
Copyright © 2024
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram