Del 2 i serien til dere som skal bruke sommeren til å bli badass alenesovere som kan ruske med seg posen og en granbarhaug og sove ute når det passer.

I del 1 "bli venn med angsten" prata jeg om hvilke symptomer som er tegn på at din nye bestevenn (angstsystemet) er på. Nå skal jeg forklare hvordan du blir skikkelig close med din nye kompis.


Før jeg går videre må jeg presisere en ting: Når jeg snakker om angsten, så snakker jeg om det som skjer i kroppen din. IKKE TANKENE DINE. Når du forestiller deg at en skummel morder sniker seg opp bak teltet ditt, så er det noe annet (mer om det senere).


Så tilbake til angsten: Man kan ikke skru av angsten, det finnes ingen stopp-knapp i hodet og det er en god grunn til det. Hvis vi kunne bestemme selv hadde vi nemlig skrudd den av for godt og deretter dødd av noe vi burde vært redde for


Så, saken er da at du har et superubehagelig system du ikke kan ignorere, så hva gjør du? Jo, du aksepterer det. Ironisk nok roer angsten seg nemlig når man godtar den. Det er som en alarm som vil høres, har du hørt den, så uler den ikke fullt så høyt.


Videre kan du gi angsten litt cred for å gjøre deg forberedt på alt som kan skje. Sover du lett? Flott, det gjør det nærmest umulig for noen å snike seg innpå deg. Reagerer du på alt som beveger seg: supert, det betyr at du vil oppdage eventuelle farer. Tenk på angsten som en slags overfølsom tante Berit som prøver å hjelpe deg på sin egen, klønete måte.


Husk at din 100xxtippoldefar hadde en fetter som ikke var redd. Han ble spist av en sabeltanntiger og fikk derfor ikke videreført genene sine. Vi er etterkommerne til de reddeste individene i historien, FORDI DET VAR DE SOM OVERLEVDE.


Men tror du tippoldefaren din ble hjemme fordi han var redd? Nei, han stakk på jakt med bankende hjerte, akkurat som du skal ut og sove selv om du skjelver på hendene. Så ta angsten under armen og begi deg ut på tur, vel vitende om at du har verdens beste kompis til å holde deg våken hele natta.

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheime? Ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Link i feed (eller kommenter her, så skal jeg legge inn link).

Det er utallige tips til hvordan man unngår krangel i ferien, så her får du det motsatte: de beste tipsene for deg som virkelig skal fyre opp under konfliktene i sommer! 

En annerledes sommerserie fra psykolog på ferie. 

Så du vil gjerne krangle, og la oss si at partner ikke har tatt oppvasken. Dette er et perfekt utgangspunkt for en god krangel, men kun om du spiller kortene dine riktig, følg med! 

Det første du skal fokusere på, er PERSON, ikke sak. Her er det mange som går i baret. Har kjæresten glemt oppvasken, nytter det ikke å si ting som «for meg virker det som om oppvasken har blitt liggende lenge, opplever du det også sånn?». 

Nei, skal du ha i gang en skikkelig krangel er det viktig å fokusere på PERSON (ikke oppvasken). Altså hva partner burde ha gjort (vi vil jo ikke løse problemet, da er det ingenting å krangle om).

I tillegg starter en god krangel gjerne med noen beskyldninger. Dette kan kanskje virke vanskelig, men tar du med noen absolutter som f eks alltid/aldri i setningen så går det ofte helt av seg selv. Med andre ord blir det slik: 

Start med den andre: DU GJØR (ikke «for meg virker det som…») 

Fortsett med noe svart hvitt: Alltid/aldri (ikke «i dag» eller «i stad»)

Eksempel: Du tar ALDRI oppvasken. Jeg må ALLTID ta ungene.

Det som er hemmeligheten i denne type krangel er at den sporer oss vekk fra problemet før du kan si «silent treatment». 

F eks, starter du med «du gjør» i stedet for «for meg virker det..» så har du allerede fått krangelen fra oppvask og over på hvorvidt personen faktisk har eller ikke har tatt oppvasken. 

Er du litt heldig så begynner den andre da å krangle på fakta i utsagnet ditt «har jeg virkelig ALDRI tatt oppvaksen? NEI, jeg tok oppvasken i 2008!» Og vipps har du en knakende god krangel. 

Med andre ord vil du kunne bruke den samme irritasjonen igjen og igjen siden du aldri får løst problemet, et helt perfekt utganspunkt for å krangle hele bilturen opp til Nordkapp. 

God konfliktfylt sommer! 

Og obs: Før du sender meg sinnamail, så noter bak øret at dette innlegget er 100% ironisk og at du kan få en ganske smooth ferie om du gjør det motsatte. 

Og synes du dette med konflikter er vanskelig, enten fordi de eskalerer eller fordi du sliter med å si meningen din, så kan du lese mer om hvordan du fikser det, i boka «Psykolog med sovepose». 

Eneste forskjellen er at psykologien her er marinert i bålkaffe og furuskog.

Link i bio🔥

Alenenatta er magisk, men det kan være rimelig skremmende å skulle være ute en hel, bekmørk natt for første gang. Derfor har jeg skrevet en liten bloggserie til deg som vil bli en badass som rusker med seg sovepose og liggeunderlag og sover under ei gran i marka som en annen tømmerhugger.

Første tips i rekka heter «bli venn med angsten din». Ja, jeg vet dette høres ut som et skikkelig ubrukelig, psykologaktig, dusteråd, men det er faktisk ganske bra.

Så hvem er egentlig denne nye "vennen" din, angsten? Angst er en følelse og en følelse er en fysisk aktivering i kroppen. Når denne kompisen er på besøk kan du få symptomer som hjertebank, muskelspenninger, kaldsvette, kvalme, forstoppelse, diare, svimmelhet og mange andre ubehagelige ting.
Poenget med å sette i gang dette styret, er å gjøre deg klar til å møte fare. Altså klar til å deale så effektivt som mulig med hva som enn måtte skje. Den spesialiserer seg på tre tidløse triks: stikke av, sloss eller late som den er død.

Så når du ligger i hengekøya di etter å ha kost deg med primus, potetmos med pølsebiter, solnedgang og plutselig kjenner at panikken kommer snikende. Da er det altså kroppen din som setter i gang en reaksjon som skal beskytte deg mot fare. 

Det betyr ikke at det ER fare, det betyr bare at hvis det kom noe farlig, så var du forberedt. Viktig distinksjon altså: det er ikke nødvendigvis farlig, men alle de fysiske tegnene betyr at kroppen GJØR DEG KLAR i tilfelle noe skulle skje. Beredskap altså, flinke kroppen. 

Så hva gjør du med det? Det skal jeg selvfølgelig ta for meg i neste post som kommer i morgen. Og ja, for den oppvakte leser kan jeg bekrefte at det er en nyskriving av en gammel serie i anledning sommeren og alle som planlegger sin første utenatt. 

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheimen, så ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Kan kjøpes her:

Psykolog med sovepose Johanne S. Refseth

Det er mye en kan bli frisk av her i verden: grønnkål, antibiotika, kompliserte operasjoner, eget imunforsvar, men det som kanskje er aller mest undervurdert, er følelser. Ja, du hørte riktig, helt gammeldagse følelser. Gratis er det også.

Så hvorfor søren kan vi bli friske av følelser? Jo, følelser er egentlig reaksjoner i kroppen som skal fungere som et indre kompass. F eks: blir du forbanna så merker du en rolig og sterk energi i kroppen. 

Problemet er at, hvis du er som meg og har vokst opp en plass der man ikke prater så mye om følelser, så er det fort gjort at kroppen begynner å dekke over energien med andre reaksjoner. 

Det vil si at du ikke merker at du er lei deg, i stedet merker du f eks at du blir utrolig anspent. Og i kjølvannet av muskelspenningen kommer alle mulige andre drittsymptomer, som muskelsmerter, dårlig søvn, uro i kroppen og generelt bare ubehag. Disse symptomene kommer altså av at følelser holdes nede. 

Det vil også si at problemene faktisk kan fikses ved å få følelsen opp. Det høres magisk ut, men de aller fleste har merka dette selv: Du blir letta og føler deg roligere etter å ha grått eller sover bedre etter å ha fått prata med kona om problemene.

Det er ikke mer komplisert enn det: Følelser er signaler som skal oppleves, og kroppen skal jobbe for å holde de nede. Den jobbingen koster deg dyrt både fysisk og mentalt. Det vil si at ved å bli bedre til å merke følelsene i stedet for å la muskelspenningen holde den nede, kan du faktisk få det overraskende mye bedre. 

Det er selvføgelig ikke så enkelt alltid, dette kan være godt innlærte mekanismer som vi har drevet med siden 1975. Jeg har skrevet om bok om dette og mye mer, pakket godt inn i bålrøyk, furuskog, fjelltopper og min egen historie med friluftsliv, psykologi og bare livet generelt.

Slik jeg ser det er det to viktige grunner til at folk sliter med å si nei:

1. Vi sier ikke nei fordi vi ikke er helt klar over at vi har et valg. Eksempel: Vi gjør det som er «vanlig» uten å tenke over om det er det vi vil. 

Det kan være å ha et nyoppusset hus, med den kostnaden at du må jobbe mer grunnet høyt lån. Da sier du nei til mer fritid og ja til nyoppusset hus, kanskje uten å tenker igjennom om det virkelig er det du vil. 

Det er utrolig mange slike tause «krav» i livet: ha et fett hjem, ha fine ting, jobbe mye, feste mye (evt feste lite), ta en universitetsgrad selv om du trives best som håndverker. Trikset her er å bli bevisst hva du egentlig sier ja til og pass på at det faktisk er noe du vil, ikke noe du bare blir med på fordi strømmen går den vegen. 

Jeg vil påstå at dess mindre A4 du er, dess større blir jobben din med å «kritte opp banen» rundt deg slik at du får et liv som rimer meg din personlighet. 

Obs: dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, noe som ofte henger sammen med neste punkt:

2. Vi unngår å si nei fordi det oppleves følelsesmessig ubehagelig. Kanskje gjør det deg fysisk urolig, gir anspenthet, hjertebank eller dårlig mage. Kanskje gir et «nei» deg destruktive og selvkritiske tanker («jeg er lat, jeg er kjip»), kanskje overtenker du i kjølvannet av et «nei» («hva tror de andre, snakker de om meg?»).

I dette tilfellet er det mer snakk om indre prosesser som skaper problemer for egne grenser. Dette er ofte mulig å nøste opp i og forstå, men det krever litt tid å både forstå hva som skjer og hvordan en løser det. 

Jeg skriver masse om disse tingene i boka, samt hvordan naturen kan være en god medhjelper i den prosessen det er å skjønne seg selv og få et liv på egne premisser. Kan bestilles på Ark og Norli

Alma har ikke sagt nei alt for lite.

Når du har angst fordi du sier NEI, alt for lite. En bloggpost om quickfixen du ikke visste at fantes. 

I terapi er det som kjent mange gode grunner til å få angst: bekymring, traumer, problemer med å navngi følelser. Dog, en mindre kjent, enklere og overraskende vanlig grunn, er alvorlig mangel på bruk av ordet NEI.

Nei til avslutninger, nei til grilling og nei til ferieplaner du ikke orker. Og jeg tør påstå at akkurat nå, går vi inn i den sesongen der nei-vegrerne sliter aller mest. Der faren for å bli som smør smurt alt for tynt utover brødet er overhengende, men alt fra indre uro til søvnproblemer som resultat.

Som konfliktsky hedmarking er jeg selvfølgelig helt inneforstått med hvor fristende «ja» er. Ingenting lyder bedre i øret enn en entusiastisk bekreftelse på det den andre vil. 

Men faktum er at et uskyldig ja til noe du ikke vil, er et nei til det du egentlig har lyst til. Nei til tid til de vennene du egentlig vil prioritere, nei til overskudd til å være den forelderen du vil være og nei til den hobbyen du faktisk liker. 

I et samfunn der vi tar det som en selvfølge at vi skal si ja til alt fra fete karrierer til nyoppusset hjem, er det svært lett å derigjennom si nei til det som betyr noe for deg. 

Nei, jeg stemmer for at neste gang noen ber deg bli med på muskeloppbyggende hot-pilatses, så kan du vurdere om den muskelen du egentlig har bruk for å trene, er nei-muskelen. 

Vil du lese mer om hvordan du kan forstå hvorfor nei kan være vanskelig, bli bedre til å vite hva du vil og ikke vil, samt sette gode grenser så står det langt mer om dette i boka «Psykolog med sovepose».

Jeg tror ikke jeg kunne vært nærmere ekstase da jeg fikk de første mailene om at jeg toppet bestselgerlista i starten av mai. Jeg var. Ja. Utenfor toleransevindu som vi psykologer ville sagt.

Det vil selvfølgelig si at NÅ, hvor boka fortsatt ligger der oppe på førsteplass, etter fire lange uker, så har jeg letta helt. Svever et sted ute i stratosfæren. Takk for meg 😅

Saken er at den boka her er et skikkelig hjertebarn for meg. Det var den boka jeg drømte om å skrive, ikke fordi jeg skulle bli rik og berømt (i så fall var forfatteryrket en skikkelig skivebom), men fordi jeg tenkte på alle de folka jeg har møtt opp igjennom, som hadde hatt et bedre liv om de hadde visst det som stod i boka. 

Og hver gang jeg har skrevet på den så har jeg tenkt: Hvordan kan jeg formidle dette så det både blir moro å lese, lett å forstå og noe du kan bruke etterpå. Det har vært mantraet. Noe annet enn en kjedelig selvhjelpsbok, noe som linker naturen opp mot oss en bok mange ville lese. Så mange som mulig.

Ja, og nå går jo den drømmen så der suser, bl.a fordi det er så mange av dere som legger ut flotte bilder av boka, skriver anbefalinger og bare er super støttende. Det ble etter hvert så mange at jeg måtte resposte noen av de her 😊. Har også fått noen utrolig fine og personlige tilbakemeldinger og til alle dere: tusen takk. Dette betyr enormt mye for meg. 

Fortsett gjerne å sende bilder og tilbakemeldinger, det betyr veldig mye for meg og takk til alle dere som kjøper, 

Noe av det beste med aleneturen for meg, er at det gir meg en ro som gjør at minnene etter broren min kommer tilbake. Den rolige meditasjonen av å gå igjennom landskapet, kvelder foran bålet, måneskinn, regnskurer jeg bare hører, men ikke ser. 

Det er da jeg kjenner han, husker han, det er da jeg ser smilet hans foran meg, det er da han eksisterer så klart i hodet mitt at det føles som han er der. 

På en måte så var noe av det verste som skjedde etter at broren min døde, at jeg mistet minnene etter han. Jeg husker jeg tviholdt på bildet av han, fordi jeg ikke husket hvordan han så ut. 

Dette er ikke unikt for meg, jeg hører det hele tiden. Folk som kommer i terapi og forteller at de ikke husker noe fra barndommen sin. Saken er at siden følelsene aktiverer hukommelsessystemet så mister man begge deler når følelsene blir for voldsomme til å tåle. 

Den følelsen der, av ikke å huske, det er ren ensomhet. Avkoblethet. Man føler seg ikke hjemme verken i verden eller seg selv. Man mister så mye. 

Jeg husker fortsatt første gang tårene kom, samtidig som minnet om en bror som smilte imot meg plutselig satt på netthinna. Du kan legge merke til det selv, hvis du begynner å få fatt i en følelse kommer det gjerne en masse minner samtidig. Når det skjer, så bare la det være der. Gå deg inn i din egen minnebank og vær der, det er din skatt. 

Det er veldig mange år siden jeg fikk de minnene tilbake og det er jeg uendelig glad for. Jeg håper alle som er koblet av, får hjelp til å gå den vegen tilbake til seg selv.

Jeg har skrevet en bok som handler om dette: Å koble seg tilbake på seg selv. Hvordan man hjelper systemet å tåle de følelsene som er der, hvordan man håndterer følelsene og hvordan man finner veien tilbake til seg selv. Og jeg har skrevet om naturens rolle i det å være tilst

Jeg har skrevet tonnevis med tips til tur med barn, men har glemt det aller viktigste, nemlig hvile. Til deg ja (stemmer). 

Det er noe med å ville være en god forelder som ligger så sykt dypt i oss, å være den vi vil være i deres øyne. Og turlivet med barn er ikke et unntak, problemet er at i iveren etter å gi en god tur, så glemmer vi det som skal til for at turlederen skal være en god turleder. 

Det krever overskudd å være på tur alene med en mini, det krever en del å være den som følelsesregulerer ikke bare seg selv men også en liten eventyrer.

Faktum er at bak enhver koselig fisketur og tålmodig instruksjon av hvordan treåringen sneller inn, så står en nogen lunde uthvilt mamma og pappa. Ja, jeg vet det er et litt latterlig konsept for småbarnsforeldre, men hør hva jeg mener: 

Med uthvilt mener jeg en forelder som på et tidligere tidspunkt har sagt «Nå skal jeg sitte her og drikke litt kaffe, du kan leke litt selv», «Pappa skal lese litt bok», eller «nå må jeg spise maten min og se utover vannet». 

Glem fancy liggeunderlag, DET er hemmeligheten bak en god tur. 

Å sette sunne grenser for seg selv, på en måte der barna ikke blir skremt eller krenka, er nøkkel til det å gi slike opplevelser. Du må kunne lade litt med god samvittighet for å være den forelderen du vil være. 

Og selvfølgelig: Er barnet ditt på veg ned i ei flomstor elv eller har bruk for deg på andre vis, så er det kanskje ikke helt riktig tidspunkt å ta en morfar i hengekøya. Og noen ganger må du trøste etter å ha gitt et nei, for å hjelpe barnet å tåle skuffelsen, men når det er i vater igjen så kan du ta kaffen din. Og nei, noen ganger så kan du ikke gå ifra, sånn er det bare. Men det å kunne ta den pausa når du har mulighet, det er viktig. 

Barn har det helt fint med å kjede seg litt, også på tur og det er bra å måtte bruke hodet og leke litt selv. I tillegg har det bruk for å se sine beste forbilder vise hvordan man tar vare på seg selv, sånn at de selv kan utvikle den evnen i eget liv. 

Jeg skriver mer om gresesetting, det å si nei og verne om egne behov på en god måte, i boka mi «Psykolog med sovepose». Link i bio. 

Det har aldri vært lettere å gå glipp av livet som nå, men teknologi som forkler seg som enkle løsninger, men som egentlig er designet til å stjele oppmerksomheten din.  

Jeg tror det er ganske unikt i historien at vi har et så tilgjengelig redskap som tilbyr en enkel rømningsvei fra selve livet. Det er enklere enn drugs, enklere enn alkohol og tilbyr noe av det samme, nemlig umiddelbar distraksjon fra det som foregår inni oss. 

Alle vet at det indre livet vårt kan være sinnsykt vanskelig å forstå, vondt å kjenne på og det kan virke lettere å sette seg på telefonen enn å forsøke å finne ut hva søren det er som skal til for at du får det bedre. 

Problemet er at det som foregår inni oss, også når det er ubehagelig, faktisk er viktig info. Hva om du har et indre ubehag fordi du er i ferd med å leve et annet liv enn det du skal, at det er et ubehag som skal tvinge deg ut av en situasjon du ikke skal være i?

Det er bedre å være i det livet en har, selv når det surger, enn å drømme seg bort i en reels verden, mens Zuckerberg tjener seg rik på at livet ditt står på pause. 

Du kan lese mye mer om dette fenomenet, samt hvordan du snur på det og kan komme tilbake til deg selv, i boka «Psykolog med sovepose», kan bestilles via link i bio. 

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram