(Her er det med reklame for boka) Det er lite som er så kjipt for oss eventyrere fanget i kroppen til Ludvig fra Flåklypa, som å. Ikke dra. 

Bli sittende enda en kveld med gullrekka i bakgrunnen mens vi skroller avgårde, vel vitende om at livet egentlig skulle vært levd et litt annet sted. 

Og det er samme hva målet er: komme seg ut av hamsterhjulet, si meningen sin, tørre å date etter et stygt brudd, kose deg på en scene, gjennomføre den aleneferien. Det er like kjipt uansett når det ikke skjer. 

Hvis du er ferdig med slike fredagskvelder, så kan du lese videre. Her kommer nemlig en liten smakebit på boka Tøffere enn du tror, håndboka for alle som vil leve et litt friere liv: 

1. Hvis du vet hva du vil, så sett deg mål om å gjennomføre det.

Blir du stressa bare av å tenke på det, kanskje kjenner du selvkritikken komme snikende, eller er du en av de som levende ser for deg at det gå lukt til en varm plass? BRA! Da vet du hvor skoen trykker og kan slå opp på riktig kapittel i boka og gå i gang.  

Det artige med å gjøre noe sånt er nemlig at du setter i gang en haug med prosesser bare ved å ta en beslutning. Saken er at så lenge vi er i den der «kanskje en dag» tilstanden, så vil ikke problemene tre tydelig frem og det er vanskelig å finne en løsning på et problem vi ikke ser. 

2. Få styr på tankemønstrene dine. 

Tenker du på en måte som gjør deg mer stressa enn nødvendig? For eksempel ved å livlig se for deg hvor galt ting vil gå, kritisere deg selv, ha negative forventninger til andre, eller bekymre deg for ting som egentlig ikke er farlig? Jepp, da er det sannsynligvis en stor driver i stresset ditt (det har du sikkert regnet ut selv også for mange år siden). 

Siden negative tankemønster er en stor del av det å ikke ha det bra, finnes det haugevis med gode teknikker og innfallsvinkler på hvordan vi får tankene til å spille med oss, ikke mot oss. 

3. Lær deg å roe deg selv ned.

Skal vi gjøre ting som er vanskelig så har kroppen en lei tendens til å bli skikkelig urolig. Alt fra stiv nakke, hjertebank, konsentrasjonsvansker, uro i kroppen, sommerfugler i magen og det som verre er, kommer inn fra høyre og gjør livet surt for en. Bare denne uroen er ofte nok til at folk bestemmer seg for at sofaen faktisk var, mer enn god nok. 

Disse reaksjonene kan vi lære oss å få styr på, få roet ned, rodd i havn og tåle. Det krever både at vi vet litt om hva det er, hvorfor det kommer. Gulroten er at du får langt mer styr på deg selv og hva du kan gjennomføre, siden du blir herre over egen kropp. 

4. Ikke la historien din holde deg tilbake. 

Noen ganger så har vi blitt fortalt ting om oss selv som bare ikke stemmer. Kanskje er det en velmenende bestemor som har innprentet at «du jo er en bekymra person», eller en mor med nerver som har fortalt at verden er farlig. Hva med mobbere som sa at ikke var verdt å henge med, eller en kultur som forteller deg at du skal være tynn for å gjøre det du drømmer om. 

Slik skit kan komme til å sette seg i hodet og bli usynlige sperrer vi lever etter. Det kan ikke fortsette. Så få styr på hva det er fra fortiden som kommer i veien, og rydd det vekk. 

5. Nærme deg utfordringen gradvis. 

Skal du gjøre noe du ikke tør er det ikke nødvendigvis poenget å bare banke på med maks gass. Noen gjør det med stort hell, andre gjør det med stort uhell og en tredje gruppe besvimer bare ved tanken og bli i sofaen fordi de tror det er eneste løsningen, men det er det ikke. 

Selvfølgelig skal du nærme deg det, men du skal gjøre det i tempoet du selv klarer. Kort fortalt skal du gi deg selv en masse selvtillit ved å finne det sweet spot der du både utfordrer deg selv, men også er innenfor det du kan mestre og tåle.

Vil du lese mer om hvordan du gjennomfører det du drømmer om så ta en kikk på boka Tøffere enn du tror, den finnes i personlig signert versjon på ark.no frem til 12.12  

(Reklame)Tøffere enn du tror er historien om psykologen som var 100% eventyrer og 100% Ludvig fra Flåklypa. En forholdsvis slitsom kombinasjon, ja, men det gav også grobunn til et liv der det å gjennomføre ting på tross av at ens indre Ludvig helst vil snu, ble fokuset. Dette er boka med alle triksene fra psykologiens verden som gjør det å gjennomføre, litt enklere, pakket godt inn i røverhistorier fra en hodeløs, men bekymra eventyrer. 

Boka passer på alle mulige prosjekter, fra å snakke i forsamlinger, håndtere eksamensangst, tørre å snakke med damer, gjennomføre den turen du har drømt om, hoppe i fallskjerm, være sosial, få barn eller ikke få barn, si meningen din, få nye venner, date igjen etter et brudd og gå Grønland på tvers. Her har du boka 

Kapittel 2: 

Hvor mørk kan en høstnatt bli? 

Psykologidel: Hva er egentlig redsel? Mange tror redsel er en tanke, men redsel er en fysisk aktivering som dypest sett har til oppgave å holde deg i live. Problemet er at den også får deg til å unngå og det kan stikke kjepper i hjulene for de fleste planer du har. Her lærer du alt om redselen, en totalt undervurdert kompis. 

Kapittel  3:

Innledning: En som blir nervøs, men som kan håndtere det. 

Psykologidel: Den største feilen folk gjør er å bare konstantere at noe er ubehagelig og deretter unngå det. Prisen er gjerne det livet de vil leve, kjæresten de vil ha eller friheten i seg selv. Med andre ord er første bud å sette lyskasteren på det du driver med, og finne ut HVORFOR det blir sånn. Her lærer du det. 

Kapittel  4

Innledning: Om hytter og spøkelser

Psykologidel: Vi mennesker unngår ubehag over en lav sko, men hva skjer når du for eksempel unngår å være lykkelig, unngår å satse på det du har lyst til eller unngår å være deg selv. Ikke på den måten at du bestemte deg for det da du stod opp i dag, men bare at det skjer. 

Kapittel 5

Innlending: En tur i bjørneland 

Psykologidel: Overraksende mange av de tingene som begrenser oss er. Bullshit. Det kan være moren din som konstant kritiserte deg, venner fra ungdomsskolen som påstod du var kjedelig, eller tante Olga som mente at du, du var en sånn som ikke turte. Allikevel henger det i og utgjør usynlige hindre som sørger for at du ikke får gjennomført det du vil. Her får du løsningen på hvordan du kommer du rundt det. 

Kapittel 6 

Innledning: Et møte med femundens onde undervannstroll 

Psykologidel: Grunnprinsippet i å håndtere frykt, unngåelse og uro er å gå mot det, men hvordan gjør du det egentlig? Hvordan finner du det skrittet som er stort nok for deg, men ikke større enn at du får en mestringsopplevelse. Dette kapittelet er en innføring i eksponering, det eldste trikset i slik-dreper-du-frykt boka. 

Kapittel 7 

Innledning: Den dagen jeg ikke var Lars Monsen 

Psykologidel: Hva gjør du når systemet ditt er så overaktivert at selv den mest ulogiske katastrofetanke virker svært sannsynlig? Jo, du roer systemet. Her er alle de beste triksene til å få en kropp som er alt for aktivert, til å slappe av igjen. Perfekt til å håndtere krevende situasjoner. 

Kapittel 8: 

Innledning: Ludvigs triumf 

Psykologidel: Eksponering og roing av systemet er bra det, men andre oversette saker som kan gjøre deg omtrent like stressa er dårlig planlegging og dårlige assosiasjoner. Her får du de mer praktiske tilnærmingene til å gjennomføre planer på en god måte. 

Kapittel 9 

Innledning: Natt i eventyrskogen 

Psykologidel: Tanker er jo veldig praktiske så lenge de jobber MED deg. Har de derimot tatt seg til å jobbe mot deg så er det noe helt annet og langt vanskeligere. Her får du alle de beste tipsene til å få skrudd av bekymringer og katastrofetanker og generelt fått det som skjer i hodet ditt til å være det som får deg fremover. 

Kapittel 10

Innledning: En utbrent eventyrer 

Psykologidel: Det er ikke alltid at timingen er riktig. Noen ganger er energinivået så lavt at du må tanke på der FØRST og dra på eventyr etterpå. Her får du oppskriften på hva du gjør når tanken er tom. 

Jeg elsker november. Det et utsagn som faktisk var provoserende nok til å få sin egen tråd på Reddit. Med tanke på hvor mange ting jeg faktisk har sagt i årenes løp så ble jeg litt imponert over at det var denne som vant Reddit-leken.

Men faktum er at jeg har en forkjærlighet for mørket, både i og utenfor mennesker. For vi snakker utrolig lite om mørket, mørket i livet, mørket i kjærigheten. Vi hater når mørket kommer utenfra og inn i livene våre, vi hater november. 

November kommer nemlig ubarmhjertig hvert år. Med kulde, mørke, regn og tåke og bringer oss tilbake til virkeligheten: at livet er ikke bare en dans på roser. Og jeg snakker åpenbart ikke om bare om været, for det finnes en indre parallell til november. Et sted i oss alle, et forsømt sted som trenger tid. 

For noe tid siden så var jeg på Brenner deler dikt, og da snakket vi om et av mine favorittdikt, «Einsamflygar» av Vesaas. Det går som følger:

Barn, ikkje le av den fuglen

som flaksar så hjelpelaust av stad.

Vinden har skilt han frå dei andre

som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

Vinden valde ut denne eine

og kasta han ut av den usynlege lei

som fuglar av hans slag plar følje.

Han er ikkje lenger ein av dei.

Sin eigen veg han må finne,

eller – om han trøytnar om litt –

si tapt, la seg falle, gå under,

slik går det desse einsame tidt.

Det mørknar vidt over havet.

Ei frostnatt kvesser sine jarn.

Ein fugl flyr einsam under stjerner.

Ikkje gråt for denne fuglen, barn.

Jeg elsker dette diktet og for meg så handler det om din indre november. De øyeblikkene i livet der mørket samler seg om deg, der ensomheten kommer og der livet blir en kamp. 

Og jeg liker det at diktet snakker om å gå under i mørket. For man kan det, selv om vi ikke liker å snakke om det, vi liker ikke å si det høyt en gang. 

Ensomheten ved å mentalt eller fysisk ikke ha de andre, å fly for seg selv. Det fremstilles gjerne som det som gjør oss sterkere, og noen ganger gjør det det. Men oftest så er setningen med at man blir sterkere, noe som ropes til en fra de som står trygt på bakken. 

For faktum er at vi av og til blir sterkere ja. Men ikke alltid. Noen ganger så går vi under, så smertes vi så hardt at vi ikke når overflaten på lang tid. 

Noen når aldri overflaten igjen. 

Men natten i livet, disse stundende der vi glir alene under stormhimmelen, disse mørke novembernettene der vi sitter i regnet. 

Natten i livet har sine øyeblikk. 

For øyeblikket der du mestrerer stormen, der du merker at på tross av mørket så har du kommet til det stedet der du kan navigere i uværet. Der du kan gli oppover på vindkastene, i stedet for bli slått ut av kurs. Det er øyeblikket, øyeblikket der alt forandrer seg. Også du. 

For etter det øyeblikket så er du aldri deg selv igjen, for du vet hva som bor i deg. 

Jeg unner alle stormen, jeg unner alle en indre november og jeg unner alle øyeblikket der stormen tar over. 

Det finnes en indre november, og det finnes en ytre november å minnes den i. Den er her i år som alltid selv om vi ikke liker det, så vi ikke skal glemme verken vår egen eller andres indre november. 

(Reklame for boka mi, men også et nyttig innlegg) De fleste kjenner utsettelse, oppvasken som plutselig blir forlokkende når eksamenslesingen er alternativet. Den telefonsamtalen som umerkelig bare faller bakerst på to-do listen fordi den er litt vanskeligere enn de andre. 

Jepp, det er kjente saker, men der de fleste kan le litt av dette fenomenet så er dette en mekanisme som virkelig kan karnøfle livet ditt før du får snudd deg. 

Den flyr under radaren, den gir deg en umiddelbar, god følelse og den kan sørge for at du ikke får gjennomført noe som helst av det du vil. I årevis.

Det er den der umerkelige skyven-foran-deg. Ikke ta den telefonen du skulle tatt, ikke gått den turen du ville gå, ikke tatt kontakt med de vennene du egentlig savner. 

Krydre det med litt selvkritikk av den ukonstruktive sorten når du innser at «der gikk det enda en kveld på sofaen», og du har en cocktail som setter deg helt ut av spill. 

Jeg er sikker på at utsettelse har vært et problem til alle tider, men jeg tror telefonbruk gjør dette til et sinnsykt mye verre problem nå enn det var før. 

For all del: man kan glatt utsette med gamle Pondusblader og linær TV, men det er MYE enklere med en smarttelefon. Jeg mener: når du kan tjene penger på å lage en app som går ut på at appene bruker lengre tid på å åpne, mens den spør deg «vil du virkelig dette?», ja da er det noen der ute som har klart å lage et rimelig vanedannende design. 

Når det er sagt så er det tusen ting som funker godt til utsettelse. Så lenge de tar bort det lille ubehaget som bare tanken på gjennomføring satte i gang, så er det effektivt. 

Faktum er at det å utsette kan ha haugevis årsaker. MANGE av dem er knyttet til at fryktsystemet blir aktivert. Ikke fordi du bevisst tenker «jeg er redd», men at det er et eller annet fysiske ubehag knyttet til akkurat den tingen. 

På mange måter er utsettelse en mikrounngåelse av ubehag, og veien ut er da nettopp: igjennom ubehaget. Men akkurat hvordan du gjør det, er veldig forskjellig fra person til person: 

For noen så handler det bare om å komme i gang, for andre må de ta det porsjonsvis og for noen så går det litt dypere:

Noen sliter med å gjennomføre rett og slett fordi det betyr at de kommer til å ha det bra. Og skal de ha det bra så må de se fortiden i øynene, for noen må de innse at de ikke har unnet seg selv å ha det godt på grunn av historien sin. 

For faktum er at begynner du å gjøre det du skal og vil, i stedet for det som gir mest umiddelbart behag her og nå, ja da får du det med all sannsynlighet litt bedre. Og det krever faktisk at du unner deg selv å ha det bra. 

Les mer om utsettelse og hvordan du kommer rundt det i boka «Tøffere enn du tror». Den kan bestilles som personlig signert utgave på ark.no nå (perfekt for dere som vil være kvalmende tidlig ute med julegavene).

For tiden er jeg stor fan av en fransk dame ved navn Gisele Pelicot. Hun er nok bedre kjent som kona som ble neddopet og voldtatt utallige ganger, oftest av hennes egen mann, men også av ukjente menn. 

Og grunnen til at jeg er fan er at hun nekter å eie andres skam. Nærmere bestemt har hun åpnet rettssalen så alle kan se og høre, og oppgitt egen anonymitet og da også overgripers, noe som er forholdsvis uvanlig i slike saker. 

Men hun har hodet høyt hevet og det har hun all grunn til. For vet du hva? Hun har helt rett. 

Det er ikke hun som skal sitte med bøyd hode og prøve og forklare hvorfor man avtaler å voldta den neddopede kona til en på nettet. Det er ikke hun som skal forklare verden veien fra en chat til å gjennomføre et voldelig overgrep med en strafferamme på 21 års fengsel.

Det er ikke hun som skal eie det hun har gjort, for familie, venner, presse og verden. 

Men nå skriver jeg jo åpenbart ikke dette innlegget til henne. Sjansen for at en fransk kvinne sitter og finleser norske psykologblogger er vel minimal. 

Nei, jeg skriver det til deg. Du som bærer en skam som ikke er din. 

For saken er at Gisele har forstått noe helt grunnleggende med overgrep og det er at det er overgriperen som har skylden. Og det gjelder ikke bare på slike alvorlige voldtekter, men på alt fra mobbing til utroskap, til vold og overgrep.

For selv om få saker kan måle seg med denne, så er det mange som går rundt og bærer skam som egentlig hører andre til. For uansett alvorlighetsgrad er prinsippet er likevel det samme: skammen eies av overgriper.  

For på et eller annet vis så har skammen en tendens til å skli tilbake på den som ble utsatt, selv om det er det siste stedet den hører hjemme. 

Og siden de aller færreste heldigvis har opplevd det Gisele har opplevd, så skal jeg bruke noen mildere eksempler. 

Det kan hende noen har vært deg utro og du i ettertid følt at det var din skyld. At du på et eller annet vis burde visst. At du ikke tør fortelle andre at du er en sånn som har blitt bedratt. At du burde lurt rundt, lest meldinger, forstått. 

Men faktum er at det ikke er din jobb å sitte og lete etter tegn på utroskap hos andre. Det er den andre som skal sitte og forklare hvorfor den valgte å bryte tilliten din, hvorfor den valgte å gå bak ryggen din, hvorfor de valgte å såre deg. Det er deres skam å eie. 

Det kan hende noen har mobbet deg og du alltid føler litt at det var fordi du ikke var kul nok eller grei nok. Men idet du ble gående bak og bære sekkene til jentene som ikke ville snakke med deg, eller ikke ble invitert når alle de andre ble. 

Også følte du at det var noe galt med deg, noe skamfult siden du ble mobbet. Men det var ikke din skyld. Nei, ikke om du var en raring heller. Det er ikke sånn man behandler andre. Det er ikke din skam.

Du skal aldri bære andres skyld, den skal de bære selv.

For de aller fleste av oss har mer enn nok med å bære vår egen skam, dumme ting vi har gjort og sagt, folk vi har såra. Det er en del av å være menneske. Og den skammen skal vi eie selv. 

Til gjengjeld skal vi slutte å bære andres skam.

Nei, la oss se til den franske damen og lære av henne. Om hvem som skal skjule ansiktet sitt, hvem som egentlig skal rødme. Og hvem som kan gå med hodet hevet uansett hva andre gjorde med en. 

Noe av det som kan få meg så langt opp på sinnespekteret at det verken er godt for omverdenen eller min hjertehelse, er når jeg overhører voksne mennesker klage på at korpsmusikk er surt. Gjerne på 17. mai. 

Å klage på korpsmusikk er som å stå på Noway cup og se GUTT 10, mens man klager på at pasningsspillet ikke er helt på Champions league nivå. Det er så misforstått at jeg nesten må gå litt unna, spise en Friskis og ligge litt i rugg før jeg er i vater igjen. 

Men misforståelser til side: det er noe annet som ligger i dette utsagnet som er mer trøblete enn min hjertehelse, og det er det totale fraværet av forståelse rundt hva hver persons jobb i samfunnet er. 

For de som står der som voksen og himler med øynene mens de skåler med vennene og ler overbærende er også en del av korpset. En negativ del. De spiller den delen som kan få ungene til å kikke på kornetten og tenke «nei steike, det er sant, det suger jo det her».

For ironisk nok så spiller vi alle i korpset, fotballen, eller hvor det nå er vi møter barn som gjør noe for andre. For det er faktisk ikke likegyldig om vi gir et smil og et vink, spør hvordan ting har gått, støtter opp. Eller om en gir helt f og himler med øynene når dansingen ikke er helt på nivå med Den norske ballett. 

Og denne er til alle de som står og smiler og som skjønner at det en hører på ikke handler om intonasjon eller at Fredrik faktisk ikke har truffet en eneste tone siden toget gikk fra Kringsjå skole. Men som elsker det og smiler og vinker (og jeg gir ikke meg selv cred her, jeg elsker korpsmusikk så jeg smiler og vinner uansett). 

De folka som skjønner at greiene som kommer traskende nedover trikkeskinnene en tidlig 17 mai morgen er kanskje det som gjør at Rene ender med å bestå videregående, det er der Sofie har vennene sine når de på skolen ikke vil henge med henne. Det er det stedet der William har sin trygge voksne, det som gjør at han tør å søke hjelp når han får selvmordstanker som voksen. 

De som skjønner at fotballen er det stedet der noen lærer at de kan bli så gode de vil om de bare øver og øver. Også er det det stedet der noen andre lærer kanskje at de mestrer det ikke, men at de får være med allikevel. For fotball, friidrett eller volleyball eller hva det nå er ungene driver med, handler om alt annet enn å bli verdensmester. 

Vi voksne kan himle nokså mye med øynene av hverandre, men ikke av det ungene driver med. For hva vi mener teller og vi voksne kan ikke melde oss ut av fellesskapet og ignorere dette. 

Jeg har vært psykolog lenge nok til å vite at alle monner drar. Når en klient har en historie som ville fått selv den mest herda skrekkfilmentusiast til gjemme seg bak stolen, faktisk ikke er så dårlig, ja da står det ofte slike mennesker bak. 

Ikke en superhelt, ikke et perfekt menneske, men en fotballtrener, en lærer, en nabo. En sånn som har skjønt at det de gjør, har noe å si for andre.

Og ja, når mange nok mennesker har stått og stekt vafler, tørket tårer, kjørt hjem etter glemte munnstykker og vinket farvel til tropp 11 i Speidern. Ja da dukker det opp en Braut Haaland eller en Tine Ting Helseth. Men langt vanligere og mye viktigere, så dukker det opp barn og unge med mestringsfølelse, venner, tilhørighet og tillit til voksne. 

Egenskaper som er viktige i en sunn og robust mental helse. Egenskaper som kan være akkurat det som skal til for å klare seg i voksenlivet. 

(Inneholder reklame for boka Tøffere enn du tror) Det snakkes så mye om alt som er farlig. Om psykiske lidelser som lurer rundt hver et hjørne: pass på så poden får godteri på riktig måte ellers havner den på BUP med spiseforstyrrelser. 

Flinke foreldre kan knapt snu seg uten å ha en ekspert til å fortelle dem at de burde snudd seg litt annerledes.

Store overskrifter kan fortelle deg om det livsfarlige flåttviruset som nå har kommet til Norge. Best å holde deg hjemme, en lett tur i høyt gress kan gjøre deg hjerneskadet for livet. 

At forekomsten er ekstremt lav og at av de få som faktisk får det blir de fleste helt friske igjen, er en liten detalj sist i artikkelen. 

Ja, livet har blitt farlig dere, farlig og ubehagelig og tåler vi ikke gjør vi vel? Skal vi nyte naturen skal det være fra en hytte med panoramavinduer og varm badstu for ellers kunne vi opplevd bittelitt ubehag, og voksne mennesker klarer ikke slikt.

Og skulle det mot formodning ikke være farlig, så trenger du iallfall mye utstyr. Her om dagen leste jeg en artikkel om hvor mange løpesko en vanlig mosjonsløper skulle ha. Et spørsmål jeg lett kunne besvart med: ETT PAR. Det du løper med. 

Men selvfølgelig var det minimum tre, hvem trenger ikke et ekstra par til å løpe på grus? Og hva med langtursskoene, selvfølgelig skulle de ha en spesiell demping. Og ekstra lette konkurransesko åpenbart, vi må ikke glemme det nanosekundet vi amatørløpere kan vinne på to gram lettere sko på Nordmarka halvmarathon. 

Kjøper vi ikke inn sko til 10 frognertiere, ja da får vi skader, og hvem av oss lalleglade hobbyløpere vil ha skader? Ingen. 

Nei, livet har blitt vanskelig, har blitt farlig og det har blitt utstyrskrevende. Skal vi ut i naturen trenger vi dobbeltsidig Goretex og fancy, superlette telt for å klare oss en simpel sommernatt. Samtidig får ungene vårt lov å bruke 8 timer om dagen på sosiale medier, der de ser alt fra halshugginger til livesendte selvmord uten at vi egentlig gjør noe med det. 

Det er et veldig relevant spørsmål å stille: hvem er det egentlig som bestemmer hva som er farlig og ikke farlig, hvem er det som har lagt føringer for livene våre?

Burde det kanskje være oss selv? 

Faktum er at naturen er ikke farlig. Livet er ikke farlig, vi mennesker er laget til å tåle både fysisk og psykisk ubehag. Faktisk befinner mye godt seg på den andre siden av nettopp dette. 

Så gi meg et par utslitte løpesko så jeg kan jogge meg en tur i et annet tempo enn det som ville gjort meg til en bedre løper. Gi meg et friluftsliv med gammel anorak, myggnett og en sovepose fra finn og gi meg foreldre som kan få være foreldre uten å føle at alt de gjør er feil.  

Vil du lese mer om dette, så kan du forhåndsbestille boka Tøffere enn du tror, den finnes på i personlig signert versjon på Ark frem til den 20.05 

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det. 

Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt i en naturkrise og delvis fordi det ligner lort som min danske mann ville sagt. Bortsett fra for de som bor i hyttene selvfølgelig, de har jo fin utsikt. 

Samtidig avfolkes bygdenorge og hver gang jeg hører ordførere uttale seg om løsningen, så snakker de om utbygging av industri. Swære hytteområder, for det skal nemlig gi arbeidsplasser. Arbeidsplasser som de sårt trenger. 

Og da klarer jeg ikke la være med å tenke: Er det kun hvis man jobber som snekker at man er ønsket på landet? Hva med vi akademikere med hjemmekontor, er det så opplest og vedtatt at vi elsker å betale 30 000 på boliglånet vårt i måneden og derfor ikke kan lokkes vekk fra den overprisa byen? 

Etter koronaen er det jo ingen av oss som må møte på jobb lenger, vi kjører mellom Oslo sentrum og det alvorlig overprisa rekkehuset vårt nærmest på gammel vane, mens vi lurer på hvordan vi skal få endene til å møtes etter den seneste renteøkningen. 

Mannen min henger over skulderen min og ser på Finn annonser. -Her kunne vi vært gjeldfrie om vi flytta, sier jeg. - og det er dobbeltgarasje. Svarer han. - Det står faktisk en Volvo 240 på gårdsplassen allerede, fortsetter han. 

Så stilner samtalen, for faktum er at ingen av oss veit noe om Kalvåg, Beitstad eller hva det nå er Finn har foreslått. Jeg må zoome ganske langt ut på kartet før jeg har identifisert om det er Norge nord, øst, vest eller midt. 

Er det koselig der? Hvem vet. Er det bra tilbud til ungene? Ingen aning. Hva med sosialt, er folk greie, foregår det noe der som er morsomt? Det blir med surfingen. 

Markedsføringen av distriksnorge er fraværende etter min mening. Eller det vil si: Den når iallfall ikke frem til meg. Med noen gyldne unntak, i 2021 leide Fyresdal en knakende flink influenser @firgisle til å flytte dit og dokumentere det gode liv på landet. Jeg fulgte med glede. Det var kuer, soloppganger, Fyredal Pride, kveldsbad. Ja, kvalmende god reklame rett og slett. 

«Ring ordføreren om du lurer på å flytte hit» Sa @firgisle. Og med den setningen fikk han lokalpolitikken i distriksnorge til å virke så trivelig at det nesten ble for mye.  

Dt kan godt hende jeg er forferdelig naiv og at den eneste måten å befolke distriksnorge er å bygge ut enda et hyttefelt. Og som på Skeikampen: grave opp friområdene til lokalbefolkningen sånn at de nye hyttene skal få innlagt vann. 

Men det kan jo hende at det finnes en blindflekk her. At det faktisk er mulig å slenge litt penger i noe moderne markedsføring og få lokket en blakk familie eller femti vekk fra storbyen og ut på landet. 

Jeg mener: Hvis det finnes noen lokalsamfunn der ute som har en god skole, et fellesskap for hjemmekontor, et trivelig miljø og en bolig som ikke krever at man selger sjelen sin til djevelen for å betale for den, så tror jeg det er en god del folk fra Oslogryta som kan la seg forføre. 

Selvfølgelig vil det være irriterende at elbilladeren på kommunehuset vil være opptatt stadig vekk og det kan hende vi må læres opp i takt og tone rundt lukking av gjerder rundt beitemark, men ellers tror jeg vi er ganske greie. 

Og enda bedre: ingen trenger bygge ned naturen for å få oss dit. 

En bloggpost til alle dere som har noe de gjerne vil, men ikke tør. 

Velkommen til vår og høysesongen for alle dere som har tenkte at «i år blir året der jeg sover ute alene». Velkommen til de første, skjelvende nettene alene i villmarka. Alene med tanker om alt fra øksemordere til lynnedslag.

«Det er jo helt usannsynlig, det er bare jeg som overreagerer» er det mange som sier til meg. Og selv om tanken er god, så tenker jeg egentlig følgende: 

… Det er jo ikke HELT usannsynlig.

Saken er jo denne: Jeg kan ikke garantere deg at Norske seriemordere ikke har årsmøte i skogen rett ved siden av teltet ditt den natten du er ute. Jeg kan ikke garantere at du ikke treffer på en helt ny type, gal elg som har hang for å angripe sovende mennesker i hengekøyer, eller at akkurat du blir det første offeret for en veldig sulten grevling med dårlig evne til å bedømme matstørrelse. 

Du KAN møte noen med vonde hensikter. 

Faktum er samtidig: Det kan du gjøre hjemme også. 

Risiko er noe du forholder deg til hver dag. Du er aldri helt trygg. Huset ditt kan brenne ned, du kan bli såret i et terrorangrep på veg til jobb, barna dine kan bli syke og dø. 

Det er tonnevis med risiko vi egentlig ikke forholder oss til  hverdagen. Det er få som ligger våkne og lurer på om huset er i ferd med å brenne ned, og om det er nettopp i dag at brannvarsleren har tatt kvelden. Eller om akkurat du skal få en ny og sjelden form for demens. 

Spørsmålet du må stille deg er: skal jeg forholde meg til den mikroskopiske sjansen det er for at Norske Øksemordere har foreningsmøte langt ute i ødemarka, eller skal jeg gjøre som med risikoen for hjerteinfarkt og ikke la det styre livet mitt?

OG HVIS DU. Mot formodning, skal forholde deg til den forholdsvis lave andelen av øksemordere i norske skoger, så er spørsmålet hvorfor du ikke også skal forholde deg til andre risko? Hva med risikoen for at markmus har flyttet inn i radiatoren i bilen din og løper freidig over dashbordet så du skvetter og kjører bilen rett i fjorden? 

Poenget mitt er: Du er ikke fjern om du bekymrer deg for diverse ute i skogen. 

Du er heller ikke fjern om du har andre ting du gjerne vil, men som du ikke tør fordi «hva om…»

Eller hva med den kanskje like aktuelle, men langt mindre omtalte: å be ut den du har en kjempeforelskelse i, men ikke tør i tilfelle du blir avvist. Du KAN bli avvist og det kan svi som pokker. 

Du er ikke fjern. Livet er breddfullt med risiko. 

Det du må ta stilling til er dette: 

Skal det risikoen styre livet mitt? 

Stadig oftere leser jeg at folk blir letta når de får diagnosen ADHD. Letta fordi de endelig får fri fra den stemma som konstant sier «skjerp deg», «så treg du er», «du er jo helt dum» eller hva for noe ubrukelig den indre kritikeren forteller deg når du sliter. 

Underforstått her, er at folk gjerne venter til de har fått diagnosen med å legge selvkritikken på hylla. Som om du bare fortjener empati for problemene dine, dersom problemene har et skikkelig navn. 

Nærmere bestemt: du fortjener kun empati dersom problemene er en diagnose. 

Dette blir selvfølgelig et stort problem for all de som strever, men IKKE får diagnosen. Slike problemer kan nemlig ha mange årsaker og ADHD er kun èn av dem. 

Jeg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD. 

Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv. 

Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE. 

Jeg kan si at 100% av folk med slike problemer prøver konstant å få bukt med dem. 

De har på den ene siden en utrolig vanskelig hverdag fordi vi lever i et samfunn som setter store krav til akkurat dette. 

Det vil si at de bruker enormt mye energi på å samle tankene sine og forsøke å  gjøre en flyvsk hjerne til en strømformet hjerne. Starte på nytt for hundrende gang med en arbeidsoppgave som andre synes er lett, men som er enormt krevende for en som mangler fokus, har tretti tanker i hodet, glemmer hva de drev med, mister fokuset og drømmer seg bort.

Hvis du sliter med dette og du IKKE får diagnosen ADHD så betyr det ikke at det da automatisk er «din skyld» og at du bare kan «skjerpe deg».

Kanskje du har kronisk søvnmangel, kanskje du har vært stresset over en lengre periode, kanskje du har uvoerskuelig mange problemer i livet ditt eller du har opplevd så hårreisende ting i barndommen at angstsystemet ditt er kronisk på alerten. Det er mange veier til en hjerne med ADHD-lignende symptomer. 

Samtidig er det dessverre kultur for at problemer vi ikke kan sette en diagnose på, ikke er verdt å anerkjenne. Det vil jeg vekk fra. 

Sliter du med konsentrasjonen, ja da fortjener du all mulig empati. Uansett om du har en diagnose eller ei. Jeg er likeglad med om det er ADHD eller om du «bare» ikke har sovet siden den første ungen ble født, det er like kjipt og det fortjener like mye empati.