Jeg har en trofevegg hjemme. Nå er det jo overveiende friluftsfolk i denne gjengen så de fleste tror sikkert at vi snakker døde dyr, men veggen er full av bøker. 

_

Da jeg ble sammen med Markus skjønte jeg ikke helt hvorfor hver eneste bok, uansett hvor liten eller lettlest den var, endte på utstilling i stua.  

_

Han fortalte at i bokhylla stod alle bøkene han noen gang hadde lest og at han først lærte å lese i 7. klasse. Jeg spurte om han hadde dysleksi, «det har aldri blitt diagnostisert» svarte han. Læreren hadde istedet diagnostisert han som dum og lat.

_

Jeg la merke til at han aldri gav opp en bok, uansett hvor kjedelig den var. Pussig, tenkte jeg, men ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

_

Markus hatet skolen. Det skjønner alle: Når du står og skal lese høyt en gang om dagen og du ikke kan lese. 

_

Det jeg ikke skjønner er hvordan du ender med å skrive en PhD og jobbe på Harvard når du starter med syv års følelse av å feile. 

_

Etter doktorgraden tok Markus endelig en test og slo ut maksimalt på alle kriterier. Han hadde altså alvorlig grad av dysleksi.

_

Det er vanskelig å forestille seg hvor mye tid og krefter det har tatt for han å klare og lære seg å lese og hvor lange de første syv årene må ha føltes. 

_

Og det er vel det jeg vil skrive om: Jeg har en trofevegg i stua. Et taust «jeg KAN» for Markus. En etterhvert ganske solid motvekt til alle som har stilt spørsmålstegn ved innsats og intelligens opp igjennom tiden. Et bevis der det ligger en doktorgrad og talløse publikasjoner i verdens største tidsskrifter skrevet sammen med de største innen faget. 

_

Jeg har en trofevegg i stua som beviser for Markus, at han har lagt stein på stein og til slutt endt med et hus ingen trodde han kunne bygge. Jeg har en mann som for lengst har klart mer enn de fleste kan klare, men som fortsatt setter lettleste pocketbøker i bokhylla som en taus «jeg kan» til et skolesystem som ikke kunne.  

Jeg har en trofevegg hjemme. Nå er det jo overveiende friluftsfolk i denne gjengen så de fleste tror sikkert at vi snakker døde dyr, men veggen er full av bøker. 

_

Da jeg ble sammen med Markus skjønte jeg ikke helt hvorfor hver eneste bok, uansett hvor liten eller lettlest den var, endte på utstilling i stua.  

_

Han fortalte at i bokhylla stod alle bøkene han noen gang hadde lest og at han først lærte å lese i 7. klasse. Jeg spurte om han hadde dysleksi, «det har aldri blitt diagnostisert» svarte han. Læreren hadde istedet diagnostisert han som dum og lat.

_

Jeg la merke til at han aldri gav opp en bok, uansett hvor kjedelig den var. Pussig, tenkte jeg, men ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

_

Markus hatet skolen. Det skjønner alle: Når du står og skal lese høyt en gang om dagen og du ikke kan lese. 

_

Det jeg ikke skjønner er hvordan du ender med å skrive en PhD og jobbe på Harvard når du starter med syv års følelse av å feile. 

_

Etter doktorgraden tok Markus endelig en test og slo ut maksimalt på alle kriterier. Han hadde altså alvorlig grad av dysleksi.

_

Det er vanskelig å forestille seg hvor mye tid og krefter det har tatt for han å klare og lære seg å lese og hvor lange de første syv årene må ha føltes. 

_

Og det er vel det jeg vil skrive om: Jeg har en trofevegg i stua. Et taust «jeg KAN» for Markus. En etterhvert ganske solid motvekt til alle som har stilt spørsmålstegn ved innsats og intelligens opp igjennom tiden. Et bevis der det ligger en doktorgrad og talløse publikasjoner i verdens største tidsskrifter skrevet sammen med de største innen faget. 

_

Jeg har en trofevegg i stua som beviser for Markus, at han har lagt stein på stein og til slutt endt med et hus ingen trodde han kunne bygge. Jeg har en mann som for lengst har klart mer enn de fleste kan klare, men som fortsatt setter lettleste pocketbøker i bokhylla som en taus «jeg kan» til et skolesystem som ikke kunne.  

Hvorfor skal man sove ute alene? En bloggpost om magien i aleneturen og hvorfor det er verdt en innsats å venne seg til å være bare seg selv på tur. 
_
I forlengelse av saken @nrkfinnmark , så har jeg lyst til å skrive litt om hvorfor det egentlig er verdt det å legge ned de timene det tar å tørre å være ute alene. For dere som vil ta skrittet, men ikke tør, stikk inn på psykologmedsovepose.no/blogg klikk på «serier» og velg «sove ute alene». Der har du en komplett guide.
_
Men før vi går dit, hvorfor i all verden skal du angste deg igjennom netter der du er redd for elg, voldsutøvere, fantasivesen eller din egen frykt? Hva er det som er så magisk med aleneturen at du faktisk skal kontre din egen, naturlige tilbøyelighet til å være et sted som er kjent, trygt og fylt med andre mennesker? 
_
Jo, jeg skal si noe personlig: Naturen er min kirke. Det er der jeg finner freden, tilstedeværelsen og der jeg føler meg som del av noe større og mer meningsfylt.
_
Saken er at det er en kirke jeg må gå meg inn i, en kirke som først åpner seg når jeg har tilbrakt noen dager foran furubålet eller på viddene. Og kanskje viktigst: selv om den kirken jeg ofte finner når jeg er alene. Jeg har følt det på turer med datteren min, men jeg tror jeg oftest kommer når jeg er alene, fordi det er da jeg lytter. 

Det skjer noe når det har gått noen dager og tråkket milene alene i fjellet. Det skjer noe når jeg har kastet sluken ut i fiskevannet gang på gang samtidig som jeg ser uværet komme innover vidda. Når jeg har sittet i teltet og kokt kaffe mens regnet veltet nedover teltduken og gått ut igjen for å fiske videre uten å vite hva klokka er. 
_
Når jeg sitter ved vannet når mørket begynner å pakke seg rundt meg. Når Alma kommer bort og borer en våt snute inni handa mi. 
_
Når naturen ikke lenger er en skremmende fiende (selv om den for all del kan ta livet av deg), men en del av deg. Det er da det skjer, det er da jeg føler at alt gir perfekt mening og at alt henger sammen. 
_
Og ja, det er den følelsen jeg vil at alle som har lyst, skal kunne kjenne på og det er derfor jeg har skrevet en skog av bloggposter om det. Så god tur, og husk at det tar tid!

Jeg er en instagramveteran, dvs en som har driftet en stor konto lenge. Vi er som skraphaugen i Fraglene, gamle, rare vesner som kan fortelle eventyr om den gangen algoritmen var avhengig av at du postet to ganger om dagen. 
_
Da jeg startet i 2015 var insta en gave. Jeg traff likesinnede, fikk inspirasjon og lærte masse om hvordan man skal drive friluftsliv. 
_
Sakte, men sikkert snek det seg midlertidig inn noe annet: rushet som kom når et bilde slo an eller og nedturen når det gikk dårlig. Hva var galt med det bildet? Var det feil motiv, skulle jeg tatt en selfie i stedet, kanskje solnedganger ikke slår an lenger? Jeg grublet i ukesvis.
_
Det var først etter to år på instagram, at jeg begynte å se og forstå jævelskapen bak sosiale medier. Og dette er viktig å vite: 
_
Instagram har nemlig ikke noe system som favoriserer noen type bilder: Instagram er laget til å gi sporadisk forsterkning. Det vil si at du får mange likes på noen bilder, uten at det er et bestemt system i det. Dette er nettopp kjernen: Det skal ikke være et system, men du skal tro at det finnes et system og du skal lete etter det. 
_
Instagram fungerer som en enarmet banditt: Den gir vanvittig stor uttelling av og til, men du vet aldri når. Det gjør at du fortsetter å dra i armen i håp om at du får storgevinsten. Med andre ord: Du fortsetter å sette opp teltet ditt på toppen av fjellet, selv om du kanskje trivdes nærmere fiskevannet. Du fisker opp mobilen i den solnedgangen du kanskje heller skulle nytt. 
_
Alt dette gjør du fordi noen tecprodusenter i USA har laget et program som spiller på de mest sårbare sidene hos oss: Nemlig det sosiale, det å bli likt, det å ha kontakt med andre. Ja, det er akkurat så jævlig som det høres ut. 
_
Etter tre år på instagram fant jeg ut at den eneste måte å overleve på SOME, var ved å glemme likes. Bare gjøre min greie, ta bilder fordi jeg vil og forhåpentligvis lage så bra innhold at folk leser det allikevel. Og jeg overlever insta.
_
Derfor: ta bilder for å inspirere, ta bilder fordi du elsker foto, ta de fordi du vil dele, men ikke gjør det for likes.

(Sponsa klær) Når utelivet føles som bortebane. En bloggpost til alle de som ikke drar ut fordi det bare føles for fjernt. 
_
For en måneds tid siden var jeg med @linawage på hennes første utenatt. Det høres kanskje ikke så stort ut, men det var det. Lina er kanskje den personen i verden som jeg har følt meg helt trygg på at _aldri_ ville bli med ut på tur. Telttur var rett og slett så langt utenfor komfortsonen hennes at hun neppe hadde skimtet den fra teltduken om hun joinet, men en dag jeg var på besøk sa hun bare «jeg blir med». 
_
Saken var at Lina hadde et prosjekt med å gjøre nye ting, og hun var kommet så godt i gang med det å prøve ting hun ikke hadde gjort før, at hun hadde bestemt seg for å bare fortsette med det. Telttur var neste på lista og hun hadde bestemt at mai-21 var tiden. 
_
For det første var jeg sykt imponert, for det andre så fikk det meg til å tenke at det finnes to grunner til at folk som gjerne vil på tur, ikke drar på tur: Det ene er at man er redd for ulike aspekter ved de (det har jeg allerede skrevet side opp og side ned med). Det andre er at man det man har lyst til å gjøre rett og slett føles så langt unna hvem man er og hva man vanligvis gjør, at det virker uoverskuelig.
_
Det handler om å føle seg på bortebane og deretter bare trekke seg, som om man skulle vært litt mer skjeggete, hatt litt flere lusekofter i slekta eller sovet litt flere netter i telt som barn. Sånne ting vi forteller oss selv når vi egentlig bare skal komme oss ut. Når vi innbiller oss at vi trenger en friluftsfar, når vi egentlig bare trenger å ta skrittet ut døra og begynne og erfare. For det er nettopp den erfaringen som skal til for at man føler seg hjemme, og den får man når man gjør. 
_
Jeg kom til å tenke på hvor inkluderende naturen sånn egentlig er. Hvis vi bare tar det skrittet å kommer oss ut, ja da spiser myggen like mye på alle sammen, vinden rusker i alle sitt hår og ingen spør om du har norske foreldre eller har gått Besseggen da du var barn. 
_
Og Lina, hun sov faktisk ganske godt i teltet, koste seg ved bålet og jeg har aldri vært mer stolt av svigerinna mi.

Historien om hvordan min kaotiske, kreative, kronisk forsinka storebror, fikk styr på livet sitt. En liten tekst om når det å miste overblikket, glemme ting og utsette ting kan gi stress og uro. Eller sagt litt mer forståelig: Når stress og angst kommer av praktiske, ikke psykiske problemer. 

Mange sliter med uro og stress fordi de har sykt mye å gjøre uten å få overblikk over HVA de skal gjøre og når de burde gjøre det. 

Det å ha en sånn udefinerbar haug med «jeg har masse å gjøre» kan i neste omgang gjøre at man rett og slett IKKE gjør noe. Ja, du vet, når det liksom blir uoverskuelig og kjipt, derfor ender du med å se Netflix i stedet. Eller at man ikke får sove fordi man husker på alt man BURDE ha gjort sånn klokka 0030 hver natt, eller kanskje bare er litt stressa fordi man vet at det er noe man burde husket, men man husker det ikke (før det er for sent), 

Jeg vet ekstra mye om dette fordi 1. Jeg er litt sånn selv og fordi 2. Broren min pleide å være en ekstremversjon av dette. Han hadde et ekstremt kreativt, lykkelig hode, som alltid var litt stressa fordi det var litt kaos med ting han burde/skulle ha gjort, ting han hadde glemt, ting han hadde utsatt uten å tenke over det osvosv. 

Jeg har også hatt orkesterplass i forhold til å se hvordan brodern snudde alt dette og ble en ordenskar av rang. Han fant nemlig en metode som het Getting Things Done og etter det har han aldri glemt en bursdag, og kanskje enda viktigere: Fått overblikk over livet sitt, prioritert tiden og pengene sine på det han vil gjøre og fått et system opp å kjøre som gjør at han er et roligere og gladere menneske. 

Så poenget mitt er at noe angst kan takles på en veldig praktisk måte, nemlig ved å få skikkelig system på sakene. Kjenner du deg igjen, så ta gjerne kontakt med @karl_ivar_refseth . Han (nerd som han er) har selvfølgelig blitt coach i metoden og hjelper andre i å få styr i kaoset. Han kan hjelpe både med litteratur om det, enkel intro til det og om du er like all-in som han: coaching. Lykke til med systemet (og ja, jeg bruker det litt selv også, selv om det er vanskelig å innrømme at storebror faktisk hadde rett).

Hvor dyr blir egentlig denne nedbyggingen av villmarka vår, en oppsummering av hvor helsikes selvmotsigende det som skjer nå er(obs: er du følsom på hissige innlegg så er dette et godt sted å slutte å lese). Bilde er av Maria Bacus

_

Villmarka vår forsvinner i forrykende tempo, et hyttefelt her, en eventyrskog der, et blinkende vindkraftverk på en natur som plutselig var mindre truet etter at utbygger ansatte et nytt konsulentbyrå (og nei, det gjelder ikke nødvendigvis det gjennomtenkte prosjektet akkurat der du bor). 

_

Samtidig som dette skjer, så har jeg stilt opp i sikker 50 intervjuer fordi folk vil lese om hvor bra natur er for den mentale helsa vår. Avisene har rent over av glade nordmenn med telt som rir pandeamistormen av med stil. Gang på gang har det vært understreka at «naturen er fortsatt åpen», og hvorfor det? Jo, fordi både vi og de som sitter med makta har skjønt at det funker! 

_

Og vi har skjønt at for å overleve en pandemi uten å bli fullstendig gale, så trengte vi naturen. For at vi ikke skulle bli et splittet folk, et deprimert folk eller et folk som rett og slett gir f i tiltakene fordi det ble for mye og for lenge. Vi trengte naturen og vi gikk til naturen og New York times lurer på om den skandinaviske allemannsretten er nettopp nøkkelen til å overleve en pandemi. 

_

Hvor mange penger vi har tjent på at vi har hatt en bakgård av høye fjell og dype daler der vi kan henge hengekøyene våre og tenne bål med ungene mens vi glemmer alt om munnbind og oppsigelser i en times tid? Hvor mye penger har vi tjent på redusert smitte og opprettholdt folkehelse som kanskje henger sammen med det at folk har hatt vidde på vidde å gå til for å få hodet tilbake på skuldrene? Det vet vi dessverre ikke og synd er det. 

_

For når regnskapet gjøres opp så står naturen på null og taper. Kommer det pengesterke investorer og banker på døra, ja da er det bare å asfaltere hele stasen, sette opp hyttefelt i sårbar villmark, spise en liten bit av Nordmarka i Maridalen der noen søvnige lokalpolitikere har oversett en reguleringsplan, sånne ting. 

_

Bare litt. Litt her og litt der. Så får vi se hvor stor regninga blir når vi er ferdige. Bilde av 

Hvorfor du kan føle deg deprimert akkurat nå. En bloggpost til alle de som har kjent at humøret har dalt etter koronaen kom.

_

Mange samtaler jeg har hatt i det siste har handlet om isolasjon og hvordan vi på tross av å være både trygge, mette og varme, blir triste i den situasjonen mange er nå.

_

For å si noe om det, skal jeg prate litt om depresjon: I depresjon er INAKTIVITET en faktor som sørger for at er du deprimert, forblir du deprimert. For deprimerte kan ulike mekanismer føre til at de blir inaktive (angst, negative tanker, vanskelige livshendelser o.l). For eksempel blir noen så selvkritiske og nedkjørt at de ikke orker å se venner, trene, gå tur eller i det hele tatt komme seg ut. Deretter får de et inaktivt liv der de ikke orker annet enn å sitte inne og se TV, en inaktivitet som igjen gjør at depresjonen forblir.

_

Og da er selvfølgelig neste spørsmål: Være inne hele dagen, se Netflix og miste all energien, høres dette LITT kjent ut? Ja, for saken er at det er der mange er nå. Ikke fordi du har hatt angst eller negative tanker først, men fordi de har måtte isolere seg på grunn av koronaen. Du får ikke den kalde sykkelturen til jobb, den gode latteren med kollegene eller den fredagspilsen med kompisene.

_

Det som er saken, er at inaktivitet i seg selv er såpass negativt for oss mennesker at det gjerne gir symptomer på depresjon. Er vi inaktive blir vi fort nedfor rett og slett fordi det å være ute, være aktive, møtes med venner og se litt natur, er små ting som faktisk utgjør grunnmuren i den psykiske helsa vår.

_

For noen er denne faktoren såpass sterk at det er det eneste de trenger å forandre for å komme seg ut av en depresjon. Det er derfor vi til stadighet leser om folk som begynte hos PT eller ble en friluftsmann for deretter å komme ut av depresjonen. Når vi ser på det på denne måten er det ikke så vanskelig å skjønne hvorfor mange ikke har det så bra akkurat nå. Man kan si at vi rett og slett blir påført omstendigheter som kan gi depresjon

Hvorfor følelsesverden er den eneste plassen i livet der du kan få både i pose og sekk, en bloggpost om hvorfor du skal ha litt mer takhøyde i følelseslivet ditt. 📸 @wilderness_mariabacus
___
Hvis jeg skal si èn eneste ting jeg ser folk sliter med, så er det det å ha mange følelser samtidig. Det er som vi tenker at er vi glad i noen, ja da kan vi ikke være sinte på dem. Eller er vi sinte på noen, ja da kan vi ikke være glade i dem samtidig.
__
Hvis jeg fikk en tier hver gang noen sa at de ikke kunne være sinte på foreldrene sine fordi de mente det jo godt, ja da hadde jeg hatt en penthouse i Dubai for lenge siden (minus at jeg heller ville trukket ut tåneglene mine med tang enn å bruke pengene på det).
__
En ting som er sjukt vanskelig for oss mennesker er dette med å bli sint på noen vi også er glad i. Du vet, når du begynner å se at foreldrene dine, de var ikke så perfekte som du tenkte og at kanskje til og med den femtitallepedagogikken de praktiserte i barndommen din, utilsiktet var skadelig. Jeg prater med uendelig mange som sliter med å bearbeide ting de har opplevd fordi de synes det er vanskelig å ha negative følelser ovenfor folk de også er glad i og forstår. Altså ha to følelser på en gang.
__
Saken er at det å ha en følelse inni seg, betyr egentlig bare at kroppen din sier ifra at «dette funka dårlig». Hvis foreldrene dine møtte deg med kulde når du var lei deg og du kjenner du blir sint over det, betyr det ikke at du ikke også elsker de og skjønner at de mente det godt, eller gjorde så godt de kunne. Det er bare at det ikke var så bra for deg og det er det sinnet forteller deg. Det sier noe om hvordan det var for deg og det sier noe om hva du vil ta med deg videre når du selv blir mor eller far.
__
Det er så viktig at vi tillater oss å ha reaksjoner inni oss, uten å bli redd for at det betyr mer enn det gjør. Livet er vanskelig nok som det er, det er ingen grunn til å bruke energi på å undertrykke det at du har helt normale følelser inni deg 🌲🌲🔥.


Første skikkelige vintertur med Emma er overstått og på popular demand skal jeg skrive litt om hvordan jeg gjorde det. Og ikke la deg lure av bildet: vintertur med barn som nettopp fylte to år er _ikke_ avslappende😂.
__
Først og fremst vil jeg si at jeg ofte har holdningen: Køl på, dette er lett og går bra, men akkurat når det gjelder vintertur med så små barn så har jeg tenkt og tenker fortsatt at det krever god kontroll på det grunnleggende før man legger i vei
__
En ting er dette med å holde varmen: Siden Emma er så liten, sier hun ikke ifra selv når hun er kald. Det vil si at jeg bør vite at klærne og skoene hun bruker er varme nok. På denne turen kjørte jeg dobbel netting og ull innerst, deretter tykk ull. Dette ble pakka inn igjen i en foret, vanntett og vindtett vinterdress, det var godt med luft mellom lagene. Dette testa jeg på tre timer stillesitting ute før jeg dro, så jeg visste at hun holdt seg varm med det.
__

Beina er et trist kapittel, nye sko er bestilt og i mellomtiden hadde hun et par jeg visste kunne bli kalde. Løsningen var å sjekke jevnlig.
__
Soving har vært litt problematisk siden min mini beveger seg mye og ramler av liggerunderlaget. Dette er som kjent litt halvfarlig på vinteren siden en mini som ligger rett på snøen blir nedkjølt veldig fort. Måten jeg løste det på var ved å putte henne inni fars store sovepose. Videre bygde jeg opp siden av liggeunderlaget, så den ble som en halfpipe der mini rullet ned igjen til meg. Det funka fly.
__
Så til det som ikke funka så bra:

1. Brøytekanter. Det vi trodde var skiløyper var brøytet veg og brøyta veger har høye kanter som er vanskelige å forsere med pulken min. Fant etter hvert ut at det funker best å løfte den opp, men bannet mye og stygt (inni meg) før det.
2. Steinhard bumpete snø. Dette funka ikke sammen med caben, den lå an til å velte og vi måtte snu og finne ny leirplass med lettere ankomst.
3. Tre hundre nedsnødde grantrær, meiene på pulken satte seg fast konstant, det var et mareritt.
__
Konklusjonen ble at Emma elsket det, mens mamma synes det var utrolig koselig og veldig slitsomt.

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram