(Her er det med reklame for boka) Det er lite som er så kjipt for oss eventyrere fanget i kroppen til Ludvig fra Flåklypa, som å. Ikke dra. 

Bli sittende enda en kveld med gullrekka i bakgrunnen mens vi skroller avgårde, vel vitende om at livet egentlig skulle vært levd et litt annet sted. 

Og det er samme hva målet er: komme seg ut av hamsterhjulet, si meningen sin, tørre å date etter et stygt brudd, kose deg på en scene, gjennomføre den aleneferien. Det er like kjipt uansett når det ikke skjer. 

Hvis du er ferdig med slike fredagskvelder, så kan du lese videre. Her kommer nemlig en liten smakebit på boka Tøffere enn du tror, håndboka for alle som vil leve et litt friere liv: 

1. Hvis du vet hva du vil, så sett deg mål om å gjennomføre det.

Blir du stressa bare av å tenke på det, kanskje kjenner du selvkritikken komme snikende, eller er du en av de som levende ser for deg at det gå lukt til en varm plass? BRA! Da vet du hvor skoen trykker og kan slå opp på riktig kapittel i boka og gå i gang.  

Det artige med å gjøre noe sånt er nemlig at du setter i gang en haug med prosesser bare ved å ta en beslutning. Saken er at så lenge vi er i den der «kanskje en dag» tilstanden, så vil ikke problemene tre tydelig frem og det er vanskelig å finne en løsning på et problem vi ikke ser. 

2. Få styr på tankemønstrene dine. 

Tenker du på en måte som gjør deg mer stressa enn nødvendig? For eksempel ved å livlig se for deg hvor galt ting vil gå, kritisere deg selv, ha negative forventninger til andre, eller bekymre deg for ting som egentlig ikke er farlig? Jepp, da er det sannsynligvis en stor driver i stresset ditt (det har du sikkert regnet ut selv også for mange år siden). 

Siden negative tankemønster er en stor del av det å ikke ha det bra, finnes det haugevis med gode teknikker og innfallsvinkler på hvordan vi får tankene til å spille med oss, ikke mot oss. 

3. Lær deg å roe deg selv ned.

Skal vi gjøre ting som er vanskelig så har kroppen en lei tendens til å bli skikkelig urolig. Alt fra stiv nakke, hjertebank, konsentrasjonsvansker, uro i kroppen, sommerfugler i magen og det som verre er, kommer inn fra høyre og gjør livet surt for en. Bare denne uroen er ofte nok til at folk bestemmer seg for at sofaen faktisk var, mer enn god nok. 

Disse reaksjonene kan vi lære oss å få styr på, få roet ned, rodd i havn og tåle. Det krever både at vi vet litt om hva det er, hvorfor det kommer. Gulroten er at du får langt mer styr på deg selv og hva du kan gjennomføre, siden du blir herre over egen kropp. 

4. Ikke la historien din holde deg tilbake. 

Noen ganger så har vi blitt fortalt ting om oss selv som bare ikke stemmer. Kanskje er det en velmenende bestemor som har innprentet at «du jo er en bekymra person», eller en mor med nerver som har fortalt at verden er farlig. Hva med mobbere som sa at ikke var verdt å henge med, eller en kultur som forteller deg at du skal være tynn for å gjøre det du drømmer om. 

Slik skit kan komme til å sette seg i hodet og bli usynlige sperrer vi lever etter. Det kan ikke fortsette. Så få styr på hva det er fra fortiden som kommer i veien, og rydd det vekk. 

5. Nærme deg utfordringen gradvis. 

Skal du gjøre noe du ikke tør er det ikke nødvendigvis poenget å bare banke på med maks gass. Noen gjør det med stort hell, andre gjør det med stort uhell og en tredje gruppe besvimer bare ved tanken og bli i sofaen fordi de tror det er eneste løsningen, men det er det ikke. 

Selvfølgelig skal du nærme deg det, men du skal gjøre det i tempoet du selv klarer. Kort fortalt skal du gi deg selv en masse selvtillit ved å finne det sweet spot der du både utfordrer deg selv, men også er innenfor det du kan mestre og tåle.

Vil du lese mer om hvordan du gjennomfører det du drømmer om så ta en kikk på boka Tøffere enn du tror, den finnes i personlig signert versjon på ark.no frem til 12.12  

Jeg elsker november. Det et utsagn som faktisk var provoserende nok til å få sin egen tråd på Reddit. Med tanke på hvor mange ting jeg faktisk har sagt i årenes løp så ble jeg litt imponert over at det var denne som vant Reddit-leken.

Men faktum er at jeg har en forkjærlighet for mørket, både i og utenfor mennesker. For vi snakker utrolig lite om mørket, mørket i livet, mørket i kjærigheten. Vi hater når mørket kommer utenfra og inn i livene våre, vi hater november. 

November kommer nemlig ubarmhjertig hvert år. Med kulde, mørke, regn og tåke og bringer oss tilbake til virkeligheten: at livet er ikke bare en dans på roser. Og jeg snakker åpenbart ikke om bare om været, for det finnes en indre parallell til november. Et sted i oss alle, et forsømt sted som trenger tid. 

For noe tid siden så var jeg på Brenner deler dikt, og da snakket vi om et av mine favorittdikt, «Einsamflygar» av Vesaas. Det går som følger:

Barn, ikkje le av den fuglen

som flaksar så hjelpelaust av stad.

Vinden har skilt han frå dei andre

som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

Vinden valde ut denne eine

og kasta han ut av den usynlege lei

som fuglar av hans slag plar følje.

Han er ikkje lenger ein av dei.

Sin eigen veg han må finne,

eller – om han trøytnar om litt –

si tapt, la seg falle, gå under,

slik går det desse einsame tidt.

Det mørknar vidt over havet.

Ei frostnatt kvesser sine jarn.

Ein fugl flyr einsam under stjerner.

Ikkje gråt for denne fuglen, barn.

Jeg elsker dette diktet og for meg så handler det om din indre november. De øyeblikkene i livet der mørket samler seg om deg, der ensomheten kommer og der livet blir en kamp. 

Og jeg liker det at diktet snakker om å gå under i mørket. For man kan det, selv om vi ikke liker å snakke om det, vi liker ikke å si det høyt en gang. 

Ensomheten ved å mentalt eller fysisk ikke ha de andre, å fly for seg selv. Det fremstilles gjerne som det som gjør oss sterkere, og noen ganger gjør det det. Men oftest så er setningen med at man blir sterkere, noe som ropes til en fra de som står trygt på bakken. 

For faktum er at vi av og til blir sterkere ja. Men ikke alltid. Noen ganger så går vi under, så smertes vi så hardt at vi ikke når overflaten på lang tid. 

Noen når aldri overflaten igjen. 

Men natten i livet, disse stundende der vi glir alene under stormhimmelen, disse mørke novembernettene der vi sitter i regnet. 

Natten i livet har sine øyeblikk. 

For øyeblikket der du mestrerer stormen, der du merker at på tross av mørket så har du kommet til det stedet der du kan navigere i uværet. Der du kan gli oppover på vindkastene, i stedet for bli slått ut av kurs. Det er øyeblikket, øyeblikket der alt forandrer seg. Også du. 

For etter det øyeblikket så er du aldri deg selv igjen, for du vet hva som bor i deg. 

Jeg unner alle stormen, jeg unner alle en indre november og jeg unner alle øyeblikket der stormen tar over. 

Det finnes en indre november, og det finnes en ytre november å minnes den i. Den er her i år som alltid selv om vi ikke liker det, så vi ikke skal glemme verken vår egen eller andres indre november. 

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det. 

Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt i en naturkrise og delvis fordi det ligner lort som min danske mann ville sagt. Bortsett fra for de som bor i hyttene selvfølgelig, de har jo fin utsikt. 

Samtidig avfolkes bygdenorge og hver gang jeg hører ordførere uttale seg om løsningen, så snakker de om utbygging av industri. Swære hytteområder, for det skal nemlig gi arbeidsplasser. Arbeidsplasser som de sårt trenger. 

Og da klarer jeg ikke la være med å tenke: Er det kun hvis man jobber som snekker at man er ønsket på landet? Hva med vi akademikere med hjemmekontor, er det så opplest og vedtatt at vi elsker å betale 30 000 på boliglånet vårt i måneden og derfor ikke kan lokkes vekk fra den overprisa byen? 

Etter koronaen er det jo ingen av oss som må møte på jobb lenger, vi kjører mellom Oslo sentrum og det alvorlig overprisa rekkehuset vårt nærmest på gammel vane, mens vi lurer på hvordan vi skal få endene til å møtes etter den seneste renteøkningen. 

Mannen min henger over skulderen min og ser på Finn annonser. -Her kunne vi vært gjeldfrie om vi flytta, sier jeg. - og det er dobbeltgarasje. Svarer han. - Det står faktisk en Volvo 240 på gårdsplassen allerede, fortsetter han. 

Så stilner samtalen, for faktum er at ingen av oss veit noe om Kalvåg, Beitstad eller hva det nå er Finn har foreslått. Jeg må zoome ganske langt ut på kartet før jeg har identifisert om det er Norge nord, øst, vest eller midt. 

Er det koselig der? Hvem vet. Er det bra tilbud til ungene? Ingen aning. Hva med sosialt, er folk greie, foregår det noe der som er morsomt? Det blir med surfingen. 

Markedsføringen av distriksnorge er fraværende etter min mening. Eller det vil si: Den når iallfall ikke frem til meg. Med noen gyldne unntak, i 2021 leide Fyresdal en knakende flink influenser @firgisle til å flytte dit og dokumentere det gode liv på landet. Jeg fulgte med glede. Det var kuer, soloppganger, Fyredal Pride, kveldsbad. Ja, kvalmende god reklame rett og slett. 

«Ring ordføreren om du lurer på å flytte hit» Sa @firgisle. Og med den setningen fikk han lokalpolitikken i distriksnorge til å virke så trivelig at det nesten ble for mye.  

Dt kan godt hende jeg er forferdelig naiv og at den eneste måten å befolke distriksnorge er å bygge ut enda et hyttefelt. Og som på Skeikampen: grave opp friområdene til lokalbefolkningen sånn at de nye hyttene skal få innlagt vann. 

Men det kan jo hende at det finnes en blindflekk her. At det faktisk er mulig å slenge litt penger i noe moderne markedsføring og få lokket en blakk familie eller femti vekk fra storbyen og ut på landet. 

Jeg mener: Hvis det finnes noen lokalsamfunn der ute som har en god skole, et fellesskap for hjemmekontor, et trivelig miljø og en bolig som ikke krever at man selger sjelen sin til djevelen for å betale for den, så tror jeg det er en god del folk fra Oslogryta som kan la seg forføre. 

Selvfølgelig vil det være irriterende at elbilladeren på kommunehuset vil være opptatt stadig vekk og det kan hende vi må læres opp i takt og tone rundt lukking av gjerder rundt beitemark, men ellers tror jeg vi er ganske greie. 

Og enda bedre: ingen trenger bygge ned naturen for å få oss dit. 

Denne uka har det blitt kjempet en vanvittig viktig kamp. En kamp som aldri burde måtte kjempes for leveområder som aldri burde vært tatt. Det er en kamp om samenes rett til å utøve kultur og bruke land de har brukt i tusenvis av år. En kamp med mørke historiske røtter. 

Som om dette ikke er nok, er dette en kamp som gir dyp gjenklang langt utover samefolket. For det rører ved en uro som ligger over landet. 

Dette er nemlig en kamp som mange kjenner seg igjen i. De kjenner seg igjen i maktesløsheten og følelsen av at så lenge du har penger og lobbyister nok, ja da trenger ikke lover og regler å gjelder for deg. Ikke en gang høyesterett gjelder da. 

Da jeg skrev for NRK om nedbygging av natur, så fikk jeg haugevis med post fra folk som var glad noen satte ord på det som skjedde. Folk som opplevde at det som gav mening og gleder i livet kunne bygges ned så lenge det kunne gi penger i kassa eller strøm til industrien. 

Og det finnes krefter som gjerne vil gjøre denne diskusjonen til en by-land diskusjon. En diskusjon som står mellom kaffelattedrikkende løkkafolk i vintage åttitallsklær kjøpt på bruktbutikker med priser du ville besvimt om du så. Folk som blander rådyr og reinsdyr og tror kjøttdeig opprinnelig kommer fra frysedisken. 

Faktum er dog at de som kontakter meg når jeg skriver om dette, er lokale. Folk som står til å miste nærskogen, fjellene de jakter i, utsikten de drikker morgenkaffe til hver dag. Folk som opplever at makta og pengene er mer verdt enn det som gir grunnleggende verdi i livet deres. 

Det er jegere, fiskere, utefolk. Folk som ikke nødvendigvis skriver kronikker for NRK, som ikke driver med lobbyvirksomhet eller har fine venner hos statsforvalteren. Vanlige friluftsfolk, menn med med svartkjel og fiskestang. De er de som skriver til meg. Korte mailer med mye innhold. 

Det er mange som kjenner på at naturen de elsker forsvinner, og at ting som kultur, levebrød og lavmælt friluftsliv, plutselig mister sin verdi når det er energikrise. Saker som er helt uvurderlig for både folkesjela og folkehelsa, ikke gis verdi når beslutningene tas. 

Når er kanskje ikke verken friluftsliv og reinsdrift det som gir mest penger i den norske statskassa, men vi bør tilstrebe å ha et samfunn som tar vare på alt som gir god psykisk helse. Og dette burde veie tyngre enn profitt, ikke bare for etikkens skyld, men fordi det er ekstremt dyrt å ignorere.

Så takk til dere som kjemper, dere kjemper ikke bare for Fosen, dere kjemper for hele landet.

Jeg elsker tida før jul. Jeg elsker det virkelig, det er noe med å ha gått i dvale i november for deretter å bli vekt langsomt av den gryende følelsen av at noe er i gjerde. Et julelys her, en stjerne i et vindu der. 

Og det er egentlig ikke nødvendigvis julaften som frister meg, det er den følelsen av forventning som ligger igjennom hele desember. Det er blåtimen, solnedgangene, nysnø som kommer, nysnø som smelter. Også er det min helt privat og overtrodrevne tanke om at det er et eller annet magisk med desember, jul og solsnu. 

Jeg har ingen forskning på det ut over en følelse av at det er NOE med naturen i denne tida, og at jeg gjerne vil ha det med meg (og jeg er heldigvis såpass lett underholdt at jeg ikke trenger mer bevis enn det)

Men så, i dem samme vendingen som blåtimen gjør meg varm i brystet, så kommer stresset. Og noen ganger vet jeg nesten ikke hva det er, men det er alltid noe. Om det er overfloden av avtaler, ting som skal gjøres, dårlig planlegging, så er det visse førjulstider som forsvinner fortere enn penger på konto. Og plutselig er det jul og jeg har ikke filosofert meg inn i en eneste blåtime.

Men nå har bestemt meg: denne førjulstida skal bli annerledes, denne skal bli bra. For jeg har nemlig øvd meg på et vakker, lite ord som heter NEI. Nei takk. Og det skal jeg øve meg på hele resten av november, ti minutt hver morgen.

Og det skal bane vei for mer blåtime, mer båltid, flere pepperkaker med knøttet og mindre av den følelsen av at jula renner forbi uten at jeg egentlig er med. 

Årets statsbudsjett satte flere midler av til psykisk helse og hurra for det. Det trengs virkelig. Problemet er at det samme budsjettet bygger ned tiltak som kan sørge for at færre sliter mentalt. Sørge for at færre faktisk trenger hjelp. De forebyggende tiltakene som bare ligger og funker, men som står i fare for å forsvinne: nærmere bestemt naturen vår. 

Det siste halve året har jeg utgitt en bok om natur og mental helse. Det har blitt en bestselger. Jeg holder foredrag over hele landet, og det jeg ser er at folk kjenner seg igjen: De opplever at naturen er ekstremt viktig for hvordan de har det. Og forskningen er enig. 

Så når mentale helse er den dyreste sykdommen vi har, og natur har en god effekt på mental helse: Hvorfor kuttes det da så voldsomt i de budsjettene som kan sørge for at vi fortsetter å ha gode, forebyggende helsetiltak rett utenfor døra vår? 

I år foreslås det å kutte halvparten av skogvernbudsjettet. Altså pengene som skulle gå til å beholde skoger. Ikke den hugstmodne 60 år gamle granplantasjen til naboen, men den gamle skogen, den varierte skogen, den skogen som betyr noe for de som bor i nærheten. 

Dette er penger som kunne gått til skogeiere som ønsker å verne skogen frivillig. Som sier: Ok, dette er en bra plass, en plass der folk finner ro og fred, en plass som har fått stå i fred lenge nok til at det er en skikkelig flott skog. Den skal jeg la stå. 

Nå får de ikke de pengene, skogen blir ikke vernet og går sannsynligvis da til hugst. Selv ikke den mest engasjerte skogeier kan leve av luft og naturvern, folk må få penger for å gi fra seg levebrød. 

Og når jeg skriver slike ting er det mange som tror det betyr at jeg hater all skogsdrift. Det stemmer ikke. Det jeg mener er at skogeierene rundt i landet som faktisk vil verne skogen sin, skal få penger for det.

Jeg mener også at hvis vi mener seriøst at vi vil prioritere psykisk helse, så må vi ta inn over oss hvilke forebyggende tiltak som ligger rundt i landet vårt og bare funker. Som variert skog. 

Jeg håper SV, Rødt og MDG har tenkt å gå inn og være veldig kranglete når det gjelder denne delen av statsbudsjettet så vi ikke kaster billige og effektive folkehelsetiltak rett ut av vinduet. 

Og dette er i øvrig tredje gang denne regjeringen foreslår å kutte skogvernbudsjettet, det er verdt å huske ved neste valg. 

Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys. 

Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra. 

Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang. 

Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett. 

Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra. 

Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag. 

I en verden der vi blir fortalt at vi trenger mer og mer. Større hus, oppusset hus, ny bil, fine ting, hytte med innlagt strøm. I en verden der mange sliter med for høy gjeld, der folk jobber så mye at de blir utbrent. Der autopiloten går i et tempo som ikke er godt for noen. 

I en slik verden er det viktig å huske, at du allerede har en fet hytte. Gratis, utstyr kan lånes på bua. Tilgjengelig for alle. 

Man trenger ikke jobbe seg ihel for å få fine opplevelser for deg og familien. Vi trenger heller ikke bygge ned villmarka vår for å få tilgang til naturen. Den er der og det er mulig å bruke den på en måte som gjør at både du, jeg og naboen kan kose oss. Og når teltet er nede og vi har gått, da ligger det klar til nestemann som har bruk for et avbrekk i en travel hverdag. 

Kanskje trenger vi ikke det nyoppussede huset som gjør at gjelda øker og vi må jobbe litt mer for å dekke det. Kanskje det vi trenger akkurat nå, er litt mer tid ved et skogsvann sammen med ungene eller kompisen din. Med en dupp og litt mark, med et stormkjøkken fra Finn der middagen kan lages. 

Det er egentlig veldig beroligende hvordan gode klimavalg, økonomi og mer tid med de som betyr noe for deg, henger sammen. Skaler ned. Penger er tid.

Det er utallige tips til hvordan man unngår krangel i ferien, så her får du det motsatte: de beste tipsene for deg som virkelig skal fyre opp under konfliktene i sommer! 

En annerledes sommerserie fra psykolog på ferie. 

Så du vil gjerne krangle, og la oss si at partner ikke har tatt oppvasken. Dette er et perfekt utgangspunkt for en god krangel, men kun om du spiller kortene dine riktig, følg med! 

Det første du skal fokusere på, er PERSON, ikke sak. Her er det mange som går i baret. Har kjæresten glemt oppvasken, nytter det ikke å si ting som «for meg virker det som om oppvasken har blitt liggende lenge, opplever du det også sånn?». 

Nei, skal du ha i gang en skikkelig krangel er det viktig å fokusere på PERSON (ikke oppvasken). Altså hva partner burde ha gjort (vi vil jo ikke løse problemet, da er det ingenting å krangle om).

I tillegg starter en god krangel gjerne med noen beskyldninger. Dette kan kanskje virke vanskelig, men tar du med noen absolutter som f eks alltid/aldri i setningen så går det ofte helt av seg selv. Med andre ord blir det slik: 

Start med den andre: DU GJØR (ikke «for meg virker det som…») 

Fortsett med noe svart hvitt: Alltid/aldri (ikke «i dag» eller «i stad»)

Eksempel: Du tar ALDRI oppvasken. Jeg må ALLTID ta ungene.

Det som er hemmeligheten i denne type krangel er at den sporer oss vekk fra problemet før du kan si «silent treatment». 

F eks, starter du med «du gjør» i stedet for «for meg virker det..» så har du allerede fått krangelen fra oppvask og over på hvorvidt personen faktisk har eller ikke har tatt oppvasken. 

Er du litt heldig så begynner den andre da å krangle på fakta i utsagnet ditt «har jeg virkelig ALDRI tatt oppvaksen? NEI, jeg tok oppvasken i 2008!» Og vipps har du en knakende god krangel. 

Med andre ord vil du kunne bruke den samme irritasjonen igjen og igjen siden du aldri får løst problemet, et helt perfekt utganspunkt for å krangle hele bilturen opp til Nordkapp. 

God konfliktfylt sommer! 

Og obs: Før du sender meg sinnamail, så noter bak øret at dette innlegget er 100% ironisk og at du kan få en ganske smooth ferie om du gjør det motsatte. 

Og synes du dette med konflikter er vanskelig, enten fordi de eskalerer eller fordi du sliter med å si meningen din, så kan du lese mer om hvordan du fikser det, i boka «Psykolog med sovepose». 

Eneste forskjellen er at psykologien her er marinert i bålkaffe og furuskog.

Link i bio🔥

Alenenatta er magisk, men det kan være rimelig skremmende å skulle være ute en hel, bekmørk natt for første gang. Derfor har jeg skrevet en liten bloggserie til deg som vil bli en badass som rusker med seg sovepose og liggeunderlag og sover under ei gran i marka som en annen tømmerhugger.

Første tips i rekka heter «bli venn med angsten din». Ja, jeg vet dette høres ut som et skikkelig ubrukelig, psykologaktig, dusteråd, men det er faktisk ganske bra.

Så hvem er egentlig denne nye "vennen" din, angsten? Angst er en følelse og en følelse er en fysisk aktivering i kroppen. Når denne kompisen er på besøk kan du få symptomer som hjertebank, muskelspenninger, kaldsvette, kvalme, forstoppelse, diare, svimmelhet og mange andre ubehagelige ting.
Poenget med å sette i gang dette styret, er å gjøre deg klar til å møte fare. Altså klar til å deale så effektivt som mulig med hva som enn måtte skje. Den spesialiserer seg på tre tidløse triks: stikke av, sloss eller late som den er død.

Så når du ligger i hengekøya di etter å ha kost deg med primus, potetmos med pølsebiter, solnedgang og plutselig kjenner at panikken kommer snikende. Da er det altså kroppen din som setter i gang en reaksjon som skal beskytte deg mot fare. 

Det betyr ikke at det ER fare, det betyr bare at hvis det kom noe farlig, så var du forberedt. Viktig distinksjon altså: det er ikke nødvendigvis farlig, men alle de fysiske tegnene betyr at kroppen GJØR DEG KLAR i tilfelle noe skulle skje. Beredskap altså, flinke kroppen. 

Så hva gjør du med det? Det skal jeg selvfølgelig ta for meg i neste post som kommer i morgen. Og ja, for den oppvakte leser kan jeg bekrefte at det er en nyskriving av en gammel serie i anledning sommeren og alle som planlegger sin første utenatt. 

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheimen, så ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Kan kjøpes her:

Psykolog med sovepose Johanne S. Refseth