Hvor dyr blir egentlig denne nedbyggingen av villmarka vår, en oppsummering av hvor helsikes selvmotsigende det som skjer nå er(obs: er du følsom på hissige innlegg så er dette et godt sted å slutte å lese). Bilde er av Maria Bacus

_

Villmarka vår forsvinner i forrykende tempo, et hyttefelt her, en eventyrskog der, et blinkende vindkraftverk på en natur som plutselig var mindre truet etter at utbygger ansatte et nytt konsulentbyrå (og nei, det gjelder ikke nødvendigvis det gjennomtenkte prosjektet akkurat der du bor). 

_

Samtidig som dette skjer, så har jeg stilt opp i sikker 50 intervjuer fordi folk vil lese om hvor bra natur er for den mentale helsa vår. Avisene har rent over av glade nordmenn med telt som rir pandeamistormen av med stil. Gang på gang har det vært understreka at «naturen er fortsatt åpen», og hvorfor det? Jo, fordi både vi og de som sitter med makta har skjønt at det funker! 

_

Og vi har skjønt at for å overleve en pandemi uten å bli fullstendig gale, så trengte vi naturen. For at vi ikke skulle bli et splittet folk, et deprimert folk eller et folk som rett og slett gir f i tiltakene fordi det ble for mye og for lenge. Vi trengte naturen og vi gikk til naturen og New York times lurer på om den skandinaviske allemannsretten er nettopp nøkkelen til å overleve en pandemi. 

_

Hvor mange penger vi har tjent på at vi har hatt en bakgård av høye fjell og dype daler der vi kan henge hengekøyene våre og tenne bål med ungene mens vi glemmer alt om munnbind og oppsigelser i en times tid? Hvor mye penger har vi tjent på redusert smitte og opprettholdt folkehelse som kanskje henger sammen med det at folk har hatt vidde på vidde å gå til for å få hodet tilbake på skuldrene? Det vet vi dessverre ikke og synd er det. 

_

For når regnskapet gjøres opp så står naturen på null og taper. Kommer det pengesterke investorer og banker på døra, ja da er det bare å asfaltere hele stasen, sette opp hyttefelt i sårbar villmark, spise en liten bit av Nordmarka i Maridalen der noen søvnige lokalpolitikere har oversett en reguleringsplan, sånne ting. 

_

Bare litt. Litt her og litt der. Så får vi se hvor stor regninga blir når vi er ferdige. Bilde av 


Første skikkelige vintertur med Emma er overstått og på popular demand skal jeg skrive litt om hvordan jeg gjorde det. Og ikke la deg lure av bildet: vintertur med barn som nettopp fylte to år er _ikke_ avslappende😂.
__
Først og fremst vil jeg si at jeg ofte har holdningen: Køl på, dette er lett og går bra, men akkurat når det gjelder vintertur med så små barn så har jeg tenkt og tenker fortsatt at det krever god kontroll på det grunnleggende før man legger i vei
__
En ting er dette med å holde varmen: Siden Emma er så liten, sier hun ikke ifra selv når hun er kald. Det vil si at jeg bør vite at klærne og skoene hun bruker er varme nok. På denne turen kjørte jeg dobbel netting og ull innerst, deretter tykk ull. Dette ble pakka inn igjen i en foret, vanntett og vindtett vinterdress, det var godt med luft mellom lagene. Dette testa jeg på tre timer stillesitting ute før jeg dro, så jeg visste at hun holdt seg varm med det.
__

Beina er et trist kapittel, nye sko er bestilt og i mellomtiden hadde hun et par jeg visste kunne bli kalde. Løsningen var å sjekke jevnlig.
__
Soving har vært litt problematisk siden min mini beveger seg mye og ramler av liggerunderlaget. Dette er som kjent litt halvfarlig på vinteren siden en mini som ligger rett på snøen blir nedkjølt veldig fort. Måten jeg løste det på var ved å putte henne inni fars store sovepose. Videre bygde jeg opp siden av liggeunderlaget, så den ble som en halfpipe der mini rullet ned igjen til meg. Det funka fly.
__
Så til det som ikke funka så bra:

1. Brøytekanter. Det vi trodde var skiløyper var brøytet veg og brøyta veger har høye kanter som er vanskelige å forsere med pulken min. Fant etter hvert ut at det funker best å løfte den opp, men bannet mye og stygt (inni meg) før det.
2. Steinhard bumpete snø. Dette funka ikke sammen med caben, den lå an til å velte og vi måtte snu og finne ny leirplass med lettere ankomst.
3. Tre hundre nedsnødde grantrær, meiene på pulken satte seg fast konstant, det var et mareritt.
__
Konklusjonen ble at Emma elsket det, mens mamma synes det var utrolig koselig og veldig slitsomt.

(sponsa klær) Har jeg landa? NEI jeg har absolutt ikke landa, jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å lande før nærmere jul 💃. Kanskje nyttår 😃🔥.
__
For de som ikke har fått det med seg, så fikk jeg altså Åsa Gruda Skard prisen for popularisering av psykologisk kunnskap her på torsdag. Av selveste @psykologforeningen (vi har en råtøff fagforening, så den prisen henger høyt).
___
Så ja, det er jo både rørende, moro og helt utrolig stas. Det har tikket inn den ene utrolig koselige meldingen etter den andre hele helga, så for det første må jeg jo si tusen takk! Tusen takk for alle dere fine folk som tok dere tid til å skrive en gratulasjon eller sende en melding, det betyr veldig mye for meg.
___
Da jeg starta med dette her, var jeg utrolig redd for å kombinere en litt useriøst friluftskonto med div bikkjebilder, spising av real, brenning av bål, med psykologi. Sånn i det hele tatt altså (vi psykologer er jo en seriøs rase).
___
Men det som har vist seg er at den komboen med friluftsliv, turer, bikkje, fiske og psykologi faktisk gjør at veldig mange fler følger meg enn bare de som er interessert i psykologi. Det gjør jo at jeg får tilbakemelding fra hele befolkningen, bønder fra indre Østlandet, heismontører, folk med strikkedilla, sånne folk som kanskje ikke alltid leser en psykologi blogg, de leser bloggen min og kommer med tanker rundt innholdet, hvilket er kjempespennende for meg. Jeg er sjukt glad for at jeg endte med å hoppe i det for tre år siden og jeg er sjukt glad for alle dere 36 000 (what?!) som følger meg.
___
Og en annen ting: det er to andre psykologer som også fikk prisen @psyktdeg og @psykologpia de er rpbra begge to, så sjekk de gjerne ut!
___
Jeg har et par bloggposter på trappene denne uka. Følg med om du vil lese om følelse for dummies (ja, dere som ikke vet hva dere skal gjøre når andre har følelser, dere kan følge med 😎). Så må jeg avslutte denne posten med en stor takk til psykologforeningen, takk til komiteen, takk til følgerene mine og takk til alle dere som har støtta meg hele veien🤗❤️🔥

(Sponsa jakke) Utenatta er min mentale nyre. Stjernenatta, natta med fullmåne, den overskya høstnatta, den regnfulle sommernatt eller vårnatta som aldri blir mørk. Jeg trenger den.
__
Det er som om verden svinger på en annen frekvens om natta og den frekvensen svinger med noe dypere i meg. Når jeg er hjemme i leiligheta så glemmer jeg det, da har jeg bare dagen og når dagen er over så går jeg inn i den opplyste og varme leiligheten min og fortsetter dagen til jeg legger meg.
__
Natta ute i naturen er annerledes. Den kommer langsomt. Først de lange skyggene, rødfargen over fjellene, solnedgangen og når sola forsvinner så kommer kulda. Tar på den ekstra genseren, tenner bålet. Mørket kommer sakte, gir deg tid til å stille deg om. Hente hodelykta og gjøre deg klar. Klar til å ikke gjøre noe annet enn å sitte og være.
__
Så kommer timene i mørket, foran bålet, under stjernehimmelen eller i teltet. Der livet går sakte, verden føles annerledes. Den kan virke farlig for nybegynneren, men for den som har tålmodighet til å bli kjent med natta, blir det en venn. Et rolig sted å bearbeide dagen.
__
Jeg elsker natta. Uten utenatta så er det som om jeg får en opphopning av mentalt slagg i systemet. Som om det ikke blir filtrert og sortert det som foregår i meg.
__
Jeg trenger utenatta, jeg trenger å merke den overgangen fra dag og liv, til natt og ro. Jeg trenger å være i den roen, sovne i den roen. Våkne på natta og merke at den fortsatt er mørk, kald og stille, at verden ikke har hvilt ferdig og at jeg ikke bare kan skru på lyset og starte min egen dag. Jeg må ligge rolig og vente til dvalen er over og sola kommer og gir meg lov til å herje rundt igjen.

(sponsa utstyr) En post om vindkraft, hytteutbygging og folkehelse.   
_
For en friluftselskende psykolog med en hemmelig drøm om at alle skal komme seg ut i naturen, har denne våren vært både forferdelig og magisk. I en ekstrem global krise har hele Norge og ja, halve USA fått øynene opp for hva natur gjør med oss. For en som tidligere har argumentert for at naturen kanskje noe av det beste forebyggende tiltaket vi har i Norge både i forhold til fysisk og psykisk helse, er det litt magisk å se det i praksis. Saken er jo den at med milevis av vakker natur å boltre oss på, tilgang på gratis treningssenter året rundt og frihet til bruk, så har vi et gullkort som få i verden kan matche.  
_
Det som bekymrer meg her, er at jeg også bor i et land der villmarka bygges ned. Bit for bit tar industri og hyttebygging over områder som tidligere var til rådighet. Og nei, det betyr ikke at jeg er imot en gjennomtenkt lokal byggeplan akkurat der du bor. Det jeg synes, er at for Norge som helhet, er det en tendens til at villmarka forsvinner.
_
Forskningen på effekten natur har på oss er overveldende positiv. Og ja, som all ny forskning så trenger vi mer og bedre studier for å si noe, men spørsmålet her er hvor mye tid vi har. Skal vi vente til vi har en gullkantet studie som forteller oss det vi allerede merker når vi er på tur, nemlig at det gjør noe med oss? Skal vi vente til vi har en rct som sier at det ikke er det samme for oss om vi går i en park i en by, og om vi går på fjellet der vi kan være litt ensomme. At det gjør en forskjell at vi kan se ut over en urørt fjellheim eller at nattehimmelen faktisk er mørk, ikke gul. Eller skal vi handle nå?
_
Jeg bare lurer, for hvis de forskningsresultatene har rett, så sitter vi på en gullgruve. En gullgruve som allerede gir oss penger i ei sykekasse som ikke brukes fordi mange ikke blir syke og ikke trenger hjelp. Nettopp fordi vi går en tur når det røyner på, får det litt bedre under en mørk nattehimmel eller får en god prat med kompisen over et kaffebål.
_
Vi snakker mye om miljø, penger og industri, men vi snakker ikke så mye om folkehelse. Det kan bli en brutal feil.

(sponsa klær) Jeg elsker skog, virkelig. Det ser liksom ikke så rått ut på Instagram når det ikke er en tanngard av bratte fjell i bakgrunnen, men det er helt fantastisk. Når du kan sitte sånn skjult blant trærne, sånn passe ute av syne for verden. Der liker jeg meg.
___
Det var mulig det var derfor jeg følte meg så hjemme i White Mountain. Her var det helt urørt urskog. Sånt landskap der naturen hadde passet seg selv i hundrevis av år. Der livet var representert i alle fasetter fra små granfistler, til diger trær så breie at jeg ikke kan nå rundt de, til eldre trær som lener seg trøtte mot bakken og til de gamle som er i ferd med å bli en del av skogbunnen igjen.
___
Det er godt mulig det er hedmarkingen i meg som våkner. Den delen som har vokst opp inni østlandets indrefilet og kost seg i nattsvart skog helt fra en kunne gå. En skog som ikke stoppa før Russland. Sånn skog med skogsvann som faktisk bli varme på sommeren, der vannliljer ligger og dupper i overflaten. Sånne plasser der myggen koser seg, frosker og markmus piler over stien og bjørnen pruster inni buskaset uten for syne.
___
Ja, det er naturen i mitt liv. Ikke at jeg ikke også elsker fjellet, det er fantastisk på sin egen måte (dette er ikke et nytt hengekøyeinnlegg), men skog ass. Skog er noe helt spesielt.  Og spesielt godt er det om livet har vært litt i overkant kranglete den siste tiden. F eks om du har vært i lockdown de siste månedene og hver dag sjekket coronatallene i avisen, usikker på om sykehusene klare presset.
___
Når det er fortiden, da er det ekstra godt å sette seg ned ved ei vakker skogselv og kjenne at hvilepulsen kommer snikene samtidig med at morrakaffen står og godgjør seg. Du veit når skogen liksom speiler humøret ditt. Det er kanskje noe av det beste i verden.13w

(sponsa klær) Hvordan jeg gikk fra introvert til ekstrovert under koronakrisen.
__
Det var for noen uker siden at vi begynte å snakke om hvor hardt dette halvåret egentlig har vært. Det er litt som når du ser deg trygt tilbake etter å ha forsert en fjellrekke og innser hvor langt ned det egentlig var.
___
Mars måned gikk bra, da ble alt lukket, vi så for oss to uker, kanskje seks til åtte når vi tok «worst case scenario». Lite visste vi om at vi ikke kunne stikke innom en butikk igjen før i midt juni. Gå på butikken liksom, den lammeste aktivitet av dem alle. Stikke innom en cafe og kjøpe en takeawaykaffe. Snakke to ord med en ekspedient, si noe om været og stikke videre. Det ville være tre måneder til og jeg skulle komme til å savne det sårt.
___
Vi vurderte å stikke hjem, men hadde ingen leilighet å dra hjem til. Forsikringsselskapet Tryg sluttet å dekke hjemreise om skyldte på av vi var evakuert, selv om evakueringen aldri gjaldt fastboende.
__
I mellomtiden ble folk redde. Folk sluttet å hilse på Emma, som barn under to år hadde hun ikke ansiktsmaske og ble behandlet som en vandrende covid-bombe. Det gjorde vondt å se at hun vinket og smilte til folk som bare kikket vekk.
___
I de neste seks ukene ventet vi på smittetoppen, mens skumle tanker spøkte i bakhodet: «tenk om jeg blir syk og det ikke er plass til meg. Hvem skal passe Emma om vi havner på sykehuset? ». Sånne ting du ikke vil tenke på, men som kommer allikevel.
___
Så kom smittetoppen, Boston klarte det med røven i vannskorpen som svigers ville sagt. Vi var trygge, smitten gikk ned. 6 uker senere stod jeg på en cafe med en totalt ukjent Bostonianer, vi kikket på hverandre med tårer i øynene «Wow, it's great to se people again».
___
Det å kjenne at vi fikk grunn under føttene igjen, at det gikk fint. Og det å slippe isolasjon. Jeg har aldri visst at det gikk ann å savne mennesker så mye. Savne å gå forbi ukjente folk på gata, savne å slå av en prat. Savne bare å ha andre mennesker puslende rundt meg når jeg er i parken. Mennesker skal ikke leve alene og selv en introvert begynner å sette pris på det etter tre måneder.9w

Til minne om Arne Einar Refseth 1975-1998. (sponsa klær)
__
Folk spør om jeg kan skrive et blogginnlegg om sorg og det kan jeg. Skrive om teorien. Om sorg som fenomen og om hvor lenge man må sørge. Men jeg kjenner en annen side av det også. En mindre teoretisk. Om å sitte på en sykehusseng og se sykepleieren feste et hvitt bånd rundt hodet til brodern så han ikke skulle stivne med åpen munn. Om hvor lei meg jeg var for at han festet det båndet, for brodern så så rar ut og det var siste gang jeg så han.
___
Når Eva kikket på meg og sa «du kan stryke han på armen, han er fortsatt varm». Og hvordan jeg strøk den lunkne armen til den personen jeg var tryggest med i verden. Mens et ragnarok uten like formet seg på innsiden og alt som var trygt og godt i verden forsvant. Hvordan jeg i de neste månedene falt og falt og aldri traff bunnen.
____
Om hvordan jeg aldri klarte å lage den broen mellom mitt indre ragnarok og alle de menneskene der ute. De som så og spurte. Hvordan ordene kom ut av munnen min, før de visnet og falt til jorden. Og jeg kjente den tomme følelsen av å stå alene og kikke ut, ute av stand til å nå frem. Jeg kunne rope og rope, men ingen hørte meg.
___
Om hvordan den smerten materialiserte seg på alle mulige andre måter, som et destruktivt sort hull av energi, som først la seg til ro da jeg fant musikken. Kanskje fordi musikken var den første måten jeg klarte å formidle noe av det som foregikk inni meg. Så det kunne bli en første, skjør og ordløs bro mellom ragnarok, en uendelig indre stillhet og den ytre verden med alle menneskene.
___
Det er sorg. Og jeg skriver gjerne om sorg. Om hvordan sorgen ha fulgt meg siden jeg var 13, og stille og rolig helet som et saktegroende sår.
__
Sorg er dydbe, sorg er kjærlighet. Og uansett hvor vondt det er når det skjer, så forsvinner aldri kjærlighet som er gitt deg. Den begraves bare. For båndet til broren min var alltid der under smerten, som et ekko av kjærlighet. En kjærlighet som gikk fra å eksistere mellom to mennesker, til å eksistere inni ett. Til å bli en varme i hjertet mitt som ble gitt meg og deretter aldri egentlig kunne dø, selv om han som sådde det, måtte gå videre før meg.

🐻 Første telttur alene i bjørneland. Amerikansk villmark, mygg og mestring (sponsa klær @klattermusen ) .
___
Ironisk nok, tre dager etter å ha holdt foredrag om hvordan man gjør ting man er dritredd for, gjorde jeg selv noe angstsystemet mitt holdt på å velte av. Sove alene, langt uti villmarka i USA, i bjørneland. Jeg lå halvvåken de to siste nettene før avreise, mens jeg så for meg hvordan jeg ville bli spist av bjørn og/eller måtte dele villmarka med en haug med folk (Appalachian trail er tross alt ganske velgått).
___
Men fysøren. Jeg ble blown away. Må innrømme at jeg ofte ha tenkt på USA som et litt pinglete land (ja, beklager alle amerikanske venner, men det er noe med et land der det står advarsel om å stupe ned i det pittelille plaskebassenget til dattera mi som gjør at jeg tenker det er litt tamt). Det var amazing.
___
De har jo faktisk skikkelig villmark her, fjell og skog som har fått vokse helt i fred og helt igjen. For en som krangler seg igjennom kilometervis med kratt for å finne litt gammelskog i Nordmarka, var det helt magisk å trave igjennom et gigantisk landskap der alt var gammelskog.
___
Selv om jeg sover mye ute alene, er jeg ikke en sånn en som generelt er uredd. Jeg kan bli skikkelig redd, men etter en barndom og ungdom med masse prestasjonsangst kombinert med en vilje til å gjøre det allikevel, har jeg vel utviklet en ganske stor kapasitet for å tåle å føle meg redd. Det gjør at sånn en turer går, selv når mørket senker seg og en skal gå igjennom 50m kratt for å plassere en bjørneburk langt unna leiren. Det går når jeg veit at belønningen er etter hvert å føle seg hjemme i ei ny villmark.
___
Da jeg satt i blåtimen og kokte vann til turmaten, nede ved ei elv som var helt magisk fin, i en skog som var akkurat like vill som jeg liker, så sank også den der uendelig gleden jeg har ved utelivet, inn på meg. Etter tre måneder i lockdown, var det magisk å endelig, ENDELIG kunne sove ute.

Slik tar du babyen med på telttur: Siden mange har bedt meg lage et blogginnlegg med hvordan jeg gjorde det, så kommer det her⬇️. Tips til å sove ute alene kommer på neste post 😃
____
1. Du trenger ikke voldsomt med utstyr til baby, vognposen brukes som sovepose og du kan rulle sammen babymadrassen og bruke den som underlag sammen med noe isolerende. Babyer er ikke så tunge, så de trenger ikke like tykke underlag som oss voksne for å sove godt. Det viktigste er at du har noe som isolerer mot bakken.
____
2. Ang bruk av mme: Emma er vant til å få mme på flaske på kvelden, jeg tar derfor med vann som er ca 40 grader på thermos. Videre har jeg to tåteflasker med tilmålt mengde mme, da er det bare å blande, riste så er den klar. Den andre tåteflaska bruker jeg til å dreamfeede når jeg går og legger meg. Regner med at en turglad pappa kan bruke dette mme trikset om han vil ut med junior.
____
3. Jeg har med en enkel stol som jeg ammer i inni teltet, det er godt å ha noe ryggstøtte. Min er fra Vidda of Norway og den funker fjell.
____
4. Det er kjekt at teltet er høyt nok til at man kan sitte og amme uten hodet i teltduken.
____
5. Du kan babysikre sovepose ved å rulle sammen alle lange snorer og tape de til en ball, på den måten er du sikker på at baby ikke får de rundt halsen.
____
6. Prøv å gjør alt rundt leggerutiner så likt hjemme som mulig, bruk gjerne samme vogn/babynest o.l.
___
7. Jeg sov med Emma i soveposen min deler av natta, jeg bruker da ammemadrassen min som underlag inni posen sånn at ikke dunposen skal bli våt. Obs: ingen grunn til å svi 1k på det, et tisselaken gjør samme nytten. Du må selv vurdere risikoen ved samsoving for dere, følg de offisielle tipsene for trygg samsoving.
___
8. Ta med babycall, det er kjekt å ha litt oversikt når du sitter ved bålet på kvelden og baby sover (evt ikke sover). _
___
9. Hvis det er kaldt på natta så kle poden godt nok til at du kan ta h*n ut av posen uten å fryse umiddelbart.
__
God tur til alle teltglade mammaer og pappaer😊

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram