Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det. 

Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt i en naturkrise og delvis fordi det ligner lort som min danske mann ville sagt. Bortsett fra for de som bor i hyttene selvfølgelig, de har jo fin utsikt. 

Samtidig avfolkes bygdenorge og hver gang jeg hører ordførere uttale seg om løsningen, så snakker de om utbygging av industri. Swære hytteområder, for det skal nemlig gi arbeidsplasser. Arbeidsplasser som de sårt trenger. 

Og da klarer jeg ikke la være med å tenke: Er det kun hvis man jobber som snekker at man er ønsket på landet? Hva med vi akademikere med hjemmekontor, er det så opplest og vedtatt at vi elsker å betale 30 000 på boliglånet vårt i måneden og derfor ikke kan lokkes vekk fra den overprisa byen? 

Etter koronaen er det jo ingen av oss som må møte på jobb lenger, vi kjører mellom Oslo sentrum og det alvorlig overprisa rekkehuset vårt nærmest på gammel vane, mens vi lurer på hvordan vi skal få endene til å møtes etter den seneste renteøkningen. 

Mannen min henger over skulderen min og ser på Finn annonser. -Her kunne vi vært gjeldfrie om vi flytta, sier jeg. - og det er dobbeltgarasje. Svarer han. - Det står faktisk en Volvo 240 på gårdsplassen allerede, fortsetter han. 

Så stilner samtalen, for faktum er at ingen av oss veit noe om Kalvåg, Beitstad eller hva det nå er Finn har foreslått. Jeg må zoome ganske langt ut på kartet før jeg har identifisert om det er Norge nord, øst, vest eller midt. 

Er det koselig der? Hvem vet. Er det bra tilbud til ungene? Ingen aning. Hva med sosialt, er folk greie, foregår det noe der som er morsomt? Det blir med surfingen. 

Markedsføringen av distriksnorge er fraværende etter min mening. Eller det vil si: Den når iallfall ikke frem til meg. Med noen gyldne unntak, i 2021 leide Fyresdal en knakende flink influenser @firgisle til å flytte dit og dokumentere det gode liv på landet. Jeg fulgte med glede. Det var kuer, soloppganger, Fyredal Pride, kveldsbad. Ja, kvalmende god reklame rett og slett. 

«Ring ordføreren om du lurer på å flytte hit» Sa @firgisle. Og med den setningen fikk han lokalpolitikken i distriksnorge til å virke så trivelig at det nesten ble for mye.  

Dt kan godt hende jeg er forferdelig naiv og at den eneste måten å befolke distriksnorge er å bygge ut enda et hyttefelt. Og som på Skeikampen: grave opp friområdene til lokalbefolkningen sånn at de nye hyttene skal få innlagt vann. 

Men det kan jo hende at det finnes en blindflekk her. At det faktisk er mulig å slenge litt penger i noe moderne markedsføring og få lokket en blakk familie eller femti vekk fra storbyen og ut på landet. 

Jeg mener: Hvis det finnes noen lokalsamfunn der ute som har en god skole, et fellesskap for hjemmekontor, et trivelig miljø og en bolig som ikke krever at man selger sjelen sin til djevelen for å betale for den, så tror jeg det er en god del folk fra Oslogryta som kan la seg forføre. 

Selvfølgelig vil det være irriterende at elbilladeren på kommunehuset vil være opptatt stadig vekk og det kan hende vi må læres opp i takt og tone rundt lukking av gjerder rundt beitemark, men ellers tror jeg vi er ganske greie. 

Og enda bedre: ingen trenger bygge ned naturen for å få oss dit. 

Denne uka har det blitt kjempet en vanvittig viktig kamp. En kamp som aldri burde måtte kjempes for leveområder som aldri burde vært tatt. Det er en kamp om samenes rett til å utøve kultur og bruke land de har brukt i tusenvis av år. En kamp med mørke historiske røtter. 

Som om dette ikke er nok, er dette en kamp som gir dyp gjenklang langt utover samefolket. For det rører ved en uro som ligger over landet. 

Dette er nemlig en kamp som mange kjenner seg igjen i. De kjenner seg igjen i maktesløsheten og følelsen av at så lenge du har penger og lobbyister nok, ja da trenger ikke lover og regler å gjelder for deg. Ikke en gang høyesterett gjelder da. 

Da jeg skrev for NRK om nedbygging av natur, så fikk jeg haugevis med post fra folk som var glad noen satte ord på det som skjedde. Folk som opplevde at det som gav mening og gleder i livet kunne bygges ned så lenge det kunne gi penger i kassa eller strøm til industrien. 

Og det finnes krefter som gjerne vil gjøre denne diskusjonen til en by-land diskusjon. En diskusjon som står mellom kaffelattedrikkende løkkafolk i vintage åttitallsklær kjøpt på bruktbutikker med priser du ville besvimt om du så. Folk som blander rådyr og reinsdyr og tror kjøttdeig opprinnelig kommer fra frysedisken. 

Faktum er dog at de som kontakter meg når jeg skriver om dette, er lokale. Folk som står til å miste nærskogen, fjellene de jakter i, utsikten de drikker morgenkaffe til hver dag. Folk som opplever at makta og pengene er mer verdt enn det som gir grunnleggende verdi i livet deres. 

Det er jegere, fiskere, utefolk. Folk som ikke nødvendigvis skriver kronikker for NRK, som ikke driver med lobbyvirksomhet eller har fine venner hos statsforvalteren. Vanlige friluftsfolk, menn med med svartkjel og fiskestang. De er de som skriver til meg. Korte mailer med mye innhold. 

Det er mange som kjenner på at naturen de elsker forsvinner, og at ting som kultur, levebrød og lavmælt friluftsliv, plutselig mister sin verdi når det er energikrise. Saker som er helt uvurderlig for både folkesjela og folkehelsa, ikke gis verdi når beslutningene tas. 

Når er kanskje ikke verken friluftsliv og reinsdrift det som gir mest penger i den norske statskassa, men vi bør tilstrebe å ha et samfunn som tar vare på alt som gir god psykisk helse. Og dette burde veie tyngre enn profitt, ikke bare for etikkens skyld, men fordi det er ekstremt dyrt å ignorere.

Så takk til dere som kjemper, dere kjemper ikke bare for Fosen, dere kjemper for hele landet.

Jeg elsker tida før jul. Jeg elsker det virkelig, det er noe med å ha gått i dvale i november for deretter å bli vekt langsomt av den gryende følelsen av at noe er i gjerde. Et julelys her, en stjerne i et vindu der. 

Og det er egentlig ikke nødvendigvis julaften som frister meg, det er den følelsen av forventning som ligger igjennom hele desember. Det er blåtimen, solnedgangene, nysnø som kommer, nysnø som smelter. Også er det min helt privat og overtrodrevne tanke om at det er et eller annet magisk med desember, jul og solsnu. 

Jeg har ingen forskning på det ut over en følelse av at det er NOE med naturen i denne tida, og at jeg gjerne vil ha det med meg (og jeg er heldigvis såpass lett underholdt at jeg ikke trenger mer bevis enn det)

Men så, i dem samme vendingen som blåtimen gjør meg varm i brystet, så kommer stresset. Og noen ganger vet jeg nesten ikke hva det er, men det er alltid noe. Om det er overfloden av avtaler, ting som skal gjøres, dårlig planlegging, så er det visse førjulstider som forsvinner fortere enn penger på konto. Og plutselig er det jul og jeg har ikke filosofert meg inn i en eneste blåtime.

Men nå har bestemt meg: denne førjulstida skal bli annerledes, denne skal bli bra. For jeg har nemlig øvd meg på et vakker, lite ord som heter NEI. Nei takk. Og det skal jeg øve meg på hele resten av november, ti minutt hver morgen.

Og det skal bane vei for mer blåtime, mer båltid, flere pepperkaker med knøttet og mindre av den følelsen av at jula renner forbi uten at jeg egentlig er med. 

Årets statsbudsjett satte flere midler av til psykisk helse og hurra for det. Det trengs virkelig. Problemet er at det samme budsjettet bygger ned tiltak som kan sørge for at færre sliter mentalt. Sørge for at færre faktisk trenger hjelp. De forebyggende tiltakene som bare ligger og funker, men som står i fare for å forsvinne: nærmere bestemt naturen vår. 

Det siste halve året har jeg utgitt en bok om natur og mental helse. Det har blitt en bestselger. Jeg holder foredrag over hele landet, og det jeg ser er at folk kjenner seg igjen: De opplever at naturen er ekstremt viktig for hvordan de har det. Og forskningen er enig. 

Så når mentale helse er den dyreste sykdommen vi har, og natur har en god effekt på mental helse: Hvorfor kuttes det da så voldsomt i de budsjettene som kan sørge for at vi fortsetter å ha gode, forebyggende helsetiltak rett utenfor døra vår? 

I år foreslås det å kutte halvparten av skogvernbudsjettet. Altså pengene som skulle gå til å beholde skoger. Ikke den hugstmodne 60 år gamle granplantasjen til naboen, men den gamle skogen, den varierte skogen, den skogen som betyr noe for de som bor i nærheten. 

Dette er penger som kunne gått til skogeiere som ønsker å verne skogen frivillig. Som sier: Ok, dette er en bra plass, en plass der folk finner ro og fred, en plass som har fått stå i fred lenge nok til at det er en skikkelig flott skog. Den skal jeg la stå. 

Nå får de ikke de pengene, skogen blir ikke vernet og går sannsynligvis da til hugst. Selv ikke den mest engasjerte skogeier kan leve av luft og naturvern, folk må få penger for å gi fra seg levebrød. 

Og når jeg skriver slike ting er det mange som tror det betyr at jeg hater all skogsdrift. Det stemmer ikke. Det jeg mener er at skogeierene rundt i landet som faktisk vil verne skogen sin, skal få penger for det.

Jeg mener også at hvis vi mener seriøst at vi vil prioritere psykisk helse, så må vi ta inn over oss hvilke forebyggende tiltak som ligger rundt i landet vårt og bare funker. Som variert skog. 

Jeg håper SV, Rødt og MDG har tenkt å gå inn og være veldig kranglete når det gjelder denne delen av statsbudsjettet så vi ikke kaster billige og effektive folkehelsetiltak rett ut av vinduet. 

Og dette er i øvrig tredje gang denne regjeringen foreslår å kutte skogvernbudsjettet, det er verdt å huske ved neste valg. 

Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys. 

Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra. 

Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang. 

Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett. 

Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra. 

Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag. 

I en verden der vi blir fortalt at vi trenger mer og mer. Større hus, oppusset hus, ny bil, fine ting, hytte med innlagt strøm. I en verden der mange sliter med for høy gjeld, der folk jobber så mye at de blir utbrent. Der autopiloten går i et tempo som ikke er godt for noen. 

I en slik verden er det viktig å huske, at du allerede har en fet hytte. Gratis, utstyr kan lånes på bua. Tilgjengelig for alle. 

Man trenger ikke jobbe seg ihel for å få fine opplevelser for deg og familien. Vi trenger heller ikke bygge ned villmarka vår for å få tilgang til naturen. Den er der og det er mulig å bruke den på en måte som gjør at både du, jeg og naboen kan kose oss. Og når teltet er nede og vi har gått, da ligger det klar til nestemann som har bruk for et avbrekk i en travel hverdag. 

Kanskje trenger vi ikke det nyoppussede huset som gjør at gjelda øker og vi må jobbe litt mer for å dekke det. Kanskje det vi trenger akkurat nå, er litt mer tid ved et skogsvann sammen med ungene eller kompisen din. Med en dupp og litt mark, med et stormkjøkken fra Finn der middagen kan lages. 

Det er egentlig veldig beroligende hvordan gode klimavalg, økonomi og mer tid med de som betyr noe for deg, henger sammen. Skaler ned. Penger er tid.

Det er utallige tips til hvordan man unngår krangel i ferien, så her får du det motsatte: de beste tipsene for deg som virkelig skal fyre opp under konfliktene i sommer! 

En annerledes sommerserie fra psykolog på ferie. 

Så du vil gjerne krangle, og la oss si at partner ikke har tatt oppvasken. Dette er et perfekt utgangspunkt for en god krangel, men kun om du spiller kortene dine riktig, følg med! 

Det første du skal fokusere på, er PERSON, ikke sak. Her er det mange som går i baret. Har kjæresten glemt oppvasken, nytter det ikke å si ting som «for meg virker det som om oppvasken har blitt liggende lenge, opplever du det også sånn?». 

Nei, skal du ha i gang en skikkelig krangel er det viktig å fokusere på PERSON (ikke oppvasken). Altså hva partner burde ha gjort (vi vil jo ikke løse problemet, da er det ingenting å krangle om).

I tillegg starter en god krangel gjerne med noen beskyldninger. Dette kan kanskje virke vanskelig, men tar du med noen absolutter som f eks alltid/aldri i setningen så går det ofte helt av seg selv. Med andre ord blir det slik: 

Start med den andre: DU GJØR (ikke «for meg virker det som…») 

Fortsett med noe svart hvitt: Alltid/aldri (ikke «i dag» eller «i stad»)

Eksempel: Du tar ALDRI oppvasken. Jeg må ALLTID ta ungene.

Det som er hemmeligheten i denne type krangel er at den sporer oss vekk fra problemet før du kan si «silent treatment». 

F eks, starter du med «du gjør» i stedet for «for meg virker det..» så har du allerede fått krangelen fra oppvask og over på hvorvidt personen faktisk har eller ikke har tatt oppvasken. 

Er du litt heldig så begynner den andre da å krangle på fakta i utsagnet ditt «har jeg virkelig ALDRI tatt oppvaksen? NEI, jeg tok oppvasken i 2008!» Og vipps har du en knakende god krangel. 

Med andre ord vil du kunne bruke den samme irritasjonen igjen og igjen siden du aldri får løst problemet, et helt perfekt utganspunkt for å krangle hele bilturen opp til Nordkapp. 

God konfliktfylt sommer! 

Og obs: Før du sender meg sinnamail, så noter bak øret at dette innlegget er 100% ironisk og at du kan få en ganske smooth ferie om du gjør det motsatte. 

Og synes du dette med konflikter er vanskelig, enten fordi de eskalerer eller fordi du sliter med å si meningen din, så kan du lese mer om hvordan du fikser det, i boka «Psykolog med sovepose». 

Eneste forskjellen er at psykologien her er marinert i bålkaffe og furuskog.

Link i bio🔥

Alenenatta er magisk, men det kan være rimelig skremmende å skulle være ute en hel, bekmørk natt for første gang. Derfor har jeg skrevet en liten bloggserie til deg som vil bli en badass som rusker med seg sovepose og liggeunderlag og sover under ei gran i marka som en annen tømmerhugger.

Første tips i rekka heter «bli venn med angsten din». Ja, jeg vet dette høres ut som et skikkelig ubrukelig, psykologaktig, dusteråd, men det er faktisk ganske bra.

Så hvem er egentlig denne nye "vennen" din, angsten? Angst er en følelse og en følelse er en fysisk aktivering i kroppen. Når denne kompisen er på besøk kan du få symptomer som hjertebank, muskelspenninger, kaldsvette, kvalme, forstoppelse, diare, svimmelhet og mange andre ubehagelige ting.
Poenget med å sette i gang dette styret, er å gjøre deg klar til å møte fare. Altså klar til å deale så effektivt som mulig med hva som enn måtte skje. Den spesialiserer seg på tre tidløse triks: stikke av, sloss eller late som den er død.

Så når du ligger i hengekøya di etter å ha kost deg med primus, potetmos med pølsebiter, solnedgang og plutselig kjenner at panikken kommer snikende. Da er det altså kroppen din som setter i gang en reaksjon som skal beskytte deg mot fare. 

Det betyr ikke at det ER fare, det betyr bare at hvis det kom noe farlig, så var du forberedt. Viktig distinksjon altså: det er ikke nødvendigvis farlig, men alle de fysiske tegnene betyr at kroppen GJØR DEG KLAR i tilfelle noe skulle skje. Beredskap altså, flinke kroppen. 

Så hva gjør du med det? Det skal jeg selvfølgelig ta for meg i neste post som kommer i morgen. Og ja, for den oppvakte leser kan jeg bekrefte at det er en nyskriving av en gammel serie i anledning sommeren og alle som planlegger sin første utenatt. 

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheimen, så ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Kan kjøpes her:

Psykolog med sovepose Johanne S. Refseth

Jeg har skrevet tonnevis med tips til tur med barn, men har glemt det aller viktigste, nemlig hvile. Til deg ja (stemmer). 

Det er noe med å ville være en god forelder som ligger så sykt dypt i oss, å være den vi vil være i deres øyne. Og turlivet med barn er ikke et unntak, problemet er at i iveren etter å gi en god tur, så glemmer vi det som skal til for at turlederen skal være en god turleder. 

Det krever overskudd å være på tur alene med en mini, det krever en del å være den som følelsesregulerer ikke bare seg selv men også en liten eventyrer.

Faktum er at bak enhver koselig fisketur og tålmodig instruksjon av hvordan treåringen sneller inn, så står en nogen lunde uthvilt mamma og pappa. Ja, jeg vet det er et litt latterlig konsept for småbarnsforeldre, men hør hva jeg mener: 

Med uthvilt mener jeg en forelder som på et tidligere tidspunkt har sagt «Nå skal jeg sitte her og drikke litt kaffe, du kan leke litt selv», «Pappa skal lese litt bok», eller «nå må jeg spise maten min og se utover vannet». 

Glem fancy liggeunderlag, DET er hemmeligheten bak en god tur. 

Å sette sunne grenser for seg selv, på en måte der barna ikke blir skremt eller krenka, er nøkkel til det å gi slike opplevelser. Du må kunne lade litt med god samvittighet for å være den forelderen du vil være. 

Og selvfølgelig: Er barnet ditt på veg ned i ei flomstor elv eller har bruk for deg på andre vis, så er det kanskje ikke helt riktig tidspunkt å ta en morfar i hengekøya. Og noen ganger må du trøste etter å ha gitt et nei, for å hjelpe barnet å tåle skuffelsen, men når det er i vater igjen så kan du ta kaffen din. Og nei, noen ganger så kan du ikke gå ifra, sånn er det bare. Men det å kunne ta den pausa når du har mulighet, det er viktig. 

Barn har det helt fint med å kjede seg litt, også på tur og det er bra å måtte bruke hodet og leke litt selv. I tillegg har det bruk for å se sine beste forbilder vise hvordan man tar vare på seg selv, sånn at de selv kan utvikle den evnen i eget liv. 

Jeg skriver mer om gresesetting, det å si nei og verne om egne behov på en god måte, i boka mi «Psykolog med sovepose». Link i bio. 

Det har aldri vært lettere å gå glipp av livet som nå, men teknologi som forkler seg som enkle løsninger, men som egentlig er designet til å stjele oppmerksomheten din.  

Jeg tror det er ganske unikt i historien at vi har et så tilgjengelig redskap som tilbyr en enkel rømningsvei fra selve livet. Det er enklere enn drugs, enklere enn alkohol og tilbyr noe av det samme, nemlig umiddelbar distraksjon fra det som foregår inni oss. 

Alle vet at det indre livet vårt kan være sinnsykt vanskelig å forstå, vondt å kjenne på og det kan virke lettere å sette seg på telefonen enn å forsøke å finne ut hva søren det er som skal til for at du får det bedre. 

Problemet er at det som foregår inni oss, også når det er ubehagelig, faktisk er viktig info. Hva om du har et indre ubehag fordi du er i ferd med å leve et annet liv enn det du skal, at det er et ubehag som skal tvinge deg ut av en situasjon du ikke skal være i?

Det er bedre å være i det livet en har, selv når det surger, enn å drømme seg bort i en reels verden, mens Zuckerberg tjener seg rik på at livet ditt står på pause. 

Du kan lese mye mer om dette fenomenet, samt hvordan du snur på det og kan komme tilbake til deg selv, i boka «Psykolog med sovepose», kan bestilles via link i bio.