Jeg har en trofevegg hjemme. Nå er det jo overveiende friluftsfolk i denne gjengen så de fleste tror sikkert at vi snakker døde dyr, men veggen er full av bøker. 

_

Da jeg ble sammen med Markus skjønte jeg ikke helt hvorfor hver eneste bok, uansett hvor liten eller lettlest den var, endte på utstilling i stua.  

_

Han fortalte at i bokhylla stod alle bøkene han noen gang hadde lest og at han først lærte å lese i 7. klasse. Jeg spurte om han hadde dysleksi, «det har aldri blitt diagnostisert» svarte han. Læreren hadde istedet diagnostisert han som dum og lat.

_

Jeg la merke til at han aldri gav opp en bok, uansett hvor kjedelig den var. Pussig, tenkte jeg, men ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

_

Markus hatet skolen. Det skjønner alle: Når du står og skal lese høyt en gang om dagen og du ikke kan lese. 

_

Det jeg ikke skjønner er hvordan du ender med å skrive en PhD og jobbe på Harvard når du starter med syv års følelse av å feile. 

_

Etter doktorgraden tok Markus endelig en test og slo ut maksimalt på alle kriterier. Han hadde altså alvorlig grad av dysleksi.

_

Det er vanskelig å forestille seg hvor mye tid og krefter det har tatt for han å klare og lære seg å lese og hvor lange de første syv årene må ha føltes. 

_

Og det er vel det jeg vil skrive om: Jeg har en trofevegg i stua. Et taust «jeg KAN» for Markus. En etterhvert ganske solid motvekt til alle som har stilt spørsmålstegn ved innsats og intelligens opp igjennom tiden. Et bevis der det ligger en doktorgrad og talløse publikasjoner i verdens største tidsskrifter skrevet sammen med de største innen faget. 

_

Jeg har en trofevegg i stua som beviser for Markus, at han har lagt stein på stein og til slutt endt med et hus ingen trodde han kunne bygge. Jeg har en mann som for lengst har klart mer enn de fleste kan klare, men som fortsatt setter lettleste pocketbøker i bokhylla som en taus «jeg kan» til et skolesystem som ikke kunne.  

Jeg har en trofevegg hjemme. Nå er det jo overveiende friluftsfolk i denne gjengen så de fleste tror sikkert at vi snakker døde dyr, men veggen er full av bøker. 

_

Da jeg ble sammen med Markus skjønte jeg ikke helt hvorfor hver eneste bok, uansett hvor liten eller lettlest den var, endte på utstilling i stua.  

_

Han fortalte at i bokhylla stod alle bøkene han noen gang hadde lest og at han først lærte å lese i 7. klasse. Jeg spurte om han hadde dysleksi, «det har aldri blitt diagnostisert» svarte han. Læreren hadde istedet diagnostisert han som dum og lat.

_

Jeg la merke til at han aldri gav opp en bok, uansett hvor kjedelig den var. Pussig, tenkte jeg, men ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

_

Markus hatet skolen. Det skjønner alle: Når du står og skal lese høyt en gang om dagen og du ikke kan lese. 

_

Det jeg ikke skjønner er hvordan du ender med å skrive en PhD og jobbe på Harvard når du starter med syv års følelse av å feile. 

_

Etter doktorgraden tok Markus endelig en test og slo ut maksimalt på alle kriterier. Han hadde altså alvorlig grad av dysleksi.

_

Det er vanskelig å forestille seg hvor mye tid og krefter det har tatt for han å klare og lære seg å lese og hvor lange de første syv årene må ha føltes. 

_

Og det er vel det jeg vil skrive om: Jeg har en trofevegg i stua. Et taust «jeg KAN» for Markus. En etterhvert ganske solid motvekt til alle som har stilt spørsmålstegn ved innsats og intelligens opp igjennom tiden. Et bevis der det ligger en doktorgrad og talløse publikasjoner i verdens største tidsskrifter skrevet sammen med de største innen faget. 

_

Jeg har en trofevegg i stua som beviser for Markus, at han har lagt stein på stein og til slutt endt med et hus ingen trodde han kunne bygge. Jeg har en mann som for lengst har klart mer enn de fleste kan klare, men som fortsatt setter lettleste pocketbøker i bokhylla som en taus «jeg kan» til et skolesystem som ikke kunne.  

Hvorfor skal man sove ute alene? En bloggpost om magien i aleneturen og hvorfor det er verdt en innsats å venne seg til å være bare seg selv på tur. 
_
I forlengelse av saken @nrkfinnmark , så har jeg lyst til å skrive litt om hvorfor det egentlig er verdt det å legge ned de timene det tar å tørre å være ute alene. For dere som vil ta skrittet, men ikke tør, stikk inn på psykologmedsovepose.no/blogg klikk på «serier» og velg «sove ute alene». Der har du en komplett guide.
_
Men før vi går dit, hvorfor i all verden skal du angste deg igjennom netter der du er redd for elg, voldsutøvere, fantasivesen eller din egen frykt? Hva er det som er så magisk med aleneturen at du faktisk skal kontre din egen, naturlige tilbøyelighet til å være et sted som er kjent, trygt og fylt med andre mennesker? 
_
Jo, jeg skal si noe personlig: Naturen er min kirke. Det er der jeg finner freden, tilstedeværelsen og der jeg føler meg som del av noe større og mer meningsfylt.
_
Saken er at det er en kirke jeg må gå meg inn i, en kirke som først åpner seg når jeg har tilbrakt noen dager foran furubålet eller på viddene. Og kanskje viktigst: selv om den kirken jeg ofte finner når jeg er alene. Jeg har følt det på turer med datteren min, men jeg tror jeg oftest kommer når jeg er alene, fordi det er da jeg lytter. 

Det skjer noe når det har gått noen dager og tråkket milene alene i fjellet. Det skjer noe når jeg har kastet sluken ut i fiskevannet gang på gang samtidig som jeg ser uværet komme innover vidda. Når jeg har sittet i teltet og kokt kaffe mens regnet veltet nedover teltduken og gått ut igjen for å fiske videre uten å vite hva klokka er. 
_
Når jeg sitter ved vannet når mørket begynner å pakke seg rundt meg. Når Alma kommer bort og borer en våt snute inni handa mi. 
_
Når naturen ikke lenger er en skremmende fiende (selv om den for all del kan ta livet av deg), men en del av deg. Det er da det skjer, det er da jeg føler at alt gir perfekt mening og at alt henger sammen. 
_
Og ja, det er den følelsen jeg vil at alle som har lyst, skal kunne kjenne på og det er derfor jeg har skrevet en skog av bloggposter om det. Så god tur, og husk at det tar tid!

Jeg er en instagramveteran, dvs en som har driftet en stor konto lenge. Vi er som skraphaugen i Fraglene, gamle, rare vesner som kan fortelle eventyr om den gangen algoritmen var avhengig av at du postet to ganger om dagen. 
_
Da jeg startet i 2015 var insta en gave. Jeg traff likesinnede, fikk inspirasjon og lærte masse om hvordan man skal drive friluftsliv. 
_
Sakte, men sikkert snek det seg midlertidig inn noe annet: rushet som kom når et bilde slo an eller og nedturen når det gikk dårlig. Hva var galt med det bildet? Var det feil motiv, skulle jeg tatt en selfie i stedet, kanskje solnedganger ikke slår an lenger? Jeg grublet i ukesvis.
_
Det var først etter to år på instagram, at jeg begynte å se og forstå jævelskapen bak sosiale medier. Og dette er viktig å vite: 
_
Instagram har nemlig ikke noe system som favoriserer noen type bilder: Instagram er laget til å gi sporadisk forsterkning. Det vil si at du får mange likes på noen bilder, uten at det er et bestemt system i det. Dette er nettopp kjernen: Det skal ikke være et system, men du skal tro at det finnes et system og du skal lete etter det. 
_
Instagram fungerer som en enarmet banditt: Den gir vanvittig stor uttelling av og til, men du vet aldri når. Det gjør at du fortsetter å dra i armen i håp om at du får storgevinsten. Med andre ord: Du fortsetter å sette opp teltet ditt på toppen av fjellet, selv om du kanskje trivdes nærmere fiskevannet. Du fisker opp mobilen i den solnedgangen du kanskje heller skulle nytt. 
_
Alt dette gjør du fordi noen tecprodusenter i USA har laget et program som spiller på de mest sårbare sidene hos oss: Nemlig det sosiale, det å bli likt, det å ha kontakt med andre. Ja, det er akkurat så jævlig som det høres ut. 
_
Etter tre år på instagram fant jeg ut at den eneste måte å overleve på SOME, var ved å glemme likes. Bare gjøre min greie, ta bilder fordi jeg vil og forhåpentligvis lage så bra innhold at folk leser det allikevel. Og jeg overlever insta.
_
Derfor: ta bilder for å inspirere, ta bilder fordi du elsker foto, ta de fordi du vil dele, men ikke gjør det for likes.

(Sponsa klær) Når utelivet føles som bortebane. En bloggpost til alle de som ikke drar ut fordi det bare føles for fjernt. 
_
For en måneds tid siden var jeg med @linawage på hennes første utenatt. Det høres kanskje ikke så stort ut, men det var det. Lina er kanskje den personen i verden som jeg har følt meg helt trygg på at _aldri_ ville bli med ut på tur. Telttur var rett og slett så langt utenfor komfortsonen hennes at hun neppe hadde skimtet den fra teltduken om hun joinet, men en dag jeg var på besøk sa hun bare «jeg blir med». 
_
Saken var at Lina hadde et prosjekt med å gjøre nye ting, og hun var kommet så godt i gang med det å prøve ting hun ikke hadde gjort før, at hun hadde bestemt seg for å bare fortsette med det. Telttur var neste på lista og hun hadde bestemt at mai-21 var tiden. 
_
For det første var jeg sykt imponert, for det andre så fikk det meg til å tenke at det finnes to grunner til at folk som gjerne vil på tur, ikke drar på tur: Det ene er at man er redd for ulike aspekter ved de (det har jeg allerede skrevet side opp og side ned med). Det andre er at man det man har lyst til å gjøre rett og slett føles så langt unna hvem man er og hva man vanligvis gjør, at det virker uoverskuelig.
_
Det handler om å føle seg på bortebane og deretter bare trekke seg, som om man skulle vært litt mer skjeggete, hatt litt flere lusekofter i slekta eller sovet litt flere netter i telt som barn. Sånne ting vi forteller oss selv når vi egentlig bare skal komme oss ut. Når vi innbiller oss at vi trenger en friluftsfar, når vi egentlig bare trenger å ta skrittet ut døra og begynne og erfare. For det er nettopp den erfaringen som skal til for at man føler seg hjemme, og den får man når man gjør. 
_
Jeg kom til å tenke på hvor inkluderende naturen sånn egentlig er. Hvis vi bare tar det skrittet å kommer oss ut, ja da spiser myggen like mye på alle sammen, vinden rusker i alle sitt hår og ingen spør om du har norske foreldre eller har gått Besseggen da du var barn. 
_
Og Lina, hun sov faktisk ganske godt i teltet, koste seg ved bålet og jeg har aldri vært mer stolt av svigerinna mi.

(sponsa klær) Har jeg landa? NEI jeg har absolutt ikke landa, jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å lande før nærmere jul 💃. Kanskje nyttår 😃🔥.
__
For de som ikke har fått det med seg, så fikk jeg altså Åsa Gruda Skard prisen for popularisering av psykologisk kunnskap her på torsdag. Av selveste @psykologforeningen (vi har en råtøff fagforening, så den prisen henger høyt).
___
Så ja, det er jo både rørende, moro og helt utrolig stas. Det har tikket inn den ene utrolig koselige meldingen etter den andre hele helga, så for det første må jeg jo si tusen takk! Tusen takk for alle dere fine folk som tok dere tid til å skrive en gratulasjon eller sende en melding, det betyr veldig mye for meg.
___
Da jeg starta med dette her, var jeg utrolig redd for å kombinere en litt useriøst friluftskonto med div bikkjebilder, spising av real, brenning av bål, med psykologi. Sånn i det hele tatt altså (vi psykologer er jo en seriøs rase).
___
Men det som har vist seg er at den komboen med friluftsliv, turer, bikkje, fiske og psykologi faktisk gjør at veldig mange fler følger meg enn bare de som er interessert i psykologi. Det gjør jo at jeg får tilbakemelding fra hele befolkningen, bønder fra indre Østlandet, heismontører, folk med strikkedilla, sånne folk som kanskje ikke alltid leser en psykologi blogg, de leser bloggen min og kommer med tanker rundt innholdet, hvilket er kjempespennende for meg. Jeg er sjukt glad for at jeg endte med å hoppe i det for tre år siden og jeg er sjukt glad for alle dere 36 000 (what?!) som følger meg.
___
Og en annen ting: det er to andre psykologer som også fikk prisen @psyktdeg og @psykologpia de er rpbra begge to, så sjekk de gjerne ut!
___
Jeg har et par bloggposter på trappene denne uka. Følg med om du vil lese om følelse for dummies (ja, dere som ikke vet hva dere skal gjøre når andre har følelser, dere kan følge med 😎). Så må jeg avslutte denne posten med en stor takk til psykologforeningen, takk til komiteen, takk til følgerene mine og takk til alle dere som har støtta meg hele veien🤗❤️🔥

(Sponsa jakke) Utenatta er min mentale nyre. Stjernenatta, natta med fullmåne, den overskya høstnatta, den regnfulle sommernatt eller vårnatta som aldri blir mørk. Jeg trenger den.
__
Det er som om verden svinger på en annen frekvens om natta og den frekvensen svinger med noe dypere i meg. Når jeg er hjemme i leiligheta så glemmer jeg det, da har jeg bare dagen og når dagen er over så går jeg inn i den opplyste og varme leiligheten min og fortsetter dagen til jeg legger meg.
__
Natta ute i naturen er annerledes. Den kommer langsomt. Først de lange skyggene, rødfargen over fjellene, solnedgangen og når sola forsvinner så kommer kulda. Tar på den ekstra genseren, tenner bålet. Mørket kommer sakte, gir deg tid til å stille deg om. Hente hodelykta og gjøre deg klar. Klar til å ikke gjøre noe annet enn å sitte og være.
__
Så kommer timene i mørket, foran bålet, under stjernehimmelen eller i teltet. Der livet går sakte, verden føles annerledes. Den kan virke farlig for nybegynneren, men for den som har tålmodighet til å bli kjent med natta, blir det en venn. Et rolig sted å bearbeide dagen.
__
Jeg elsker natta. Uten utenatta så er det som om jeg får en opphopning av mentalt slagg i systemet. Som om det ikke blir filtrert og sortert det som foregår i meg.
__
Jeg trenger utenatta, jeg trenger å merke den overgangen fra dag og liv, til natt og ro. Jeg trenger å være i den roen, sovne i den roen. Våkne på natta og merke at den fortsatt er mørk, kald og stille, at verden ikke har hvilt ferdig og at jeg ikke bare kan skru på lyset og starte min egen dag. Jeg må ligge rolig og vente til dvalen er over og sola kommer og gir meg lov til å herje rundt igjen.

(sponsa utstyr) En post om vindkraft, hytteutbygging og folkehelse.   
_
For en friluftselskende psykolog med en hemmelig drøm om at alle skal komme seg ut i naturen, har denne våren vært både forferdelig og magisk. I en ekstrem global krise har hele Norge og ja, halve USA fått øynene opp for hva natur gjør med oss. For en som tidligere har argumentert for at naturen kanskje noe av det beste forebyggende tiltaket vi har i Norge både i forhold til fysisk og psykisk helse, er det litt magisk å se det i praksis. Saken er jo den at med milevis av vakker natur å boltre oss på, tilgang på gratis treningssenter året rundt og frihet til bruk, så har vi et gullkort som få i verden kan matche.  
_
Det som bekymrer meg her, er at jeg også bor i et land der villmarka bygges ned. Bit for bit tar industri og hyttebygging over områder som tidligere var til rådighet. Og nei, det betyr ikke at jeg er imot en gjennomtenkt lokal byggeplan akkurat der du bor. Det jeg synes, er at for Norge som helhet, er det en tendens til at villmarka forsvinner.
_
Forskningen på effekten natur har på oss er overveldende positiv. Og ja, som all ny forskning så trenger vi mer og bedre studier for å si noe, men spørsmålet her er hvor mye tid vi har. Skal vi vente til vi har en gullkantet studie som forteller oss det vi allerede merker når vi er på tur, nemlig at det gjør noe med oss? Skal vi vente til vi har en rct som sier at det ikke er det samme for oss om vi går i en park i en by, og om vi går på fjellet der vi kan være litt ensomme. At det gjør en forskjell at vi kan se ut over en urørt fjellheim eller at nattehimmelen faktisk er mørk, ikke gul. Eller skal vi handle nå?
_
Jeg bare lurer, for hvis de forskningsresultatene har rett, så sitter vi på en gullgruve. En gullgruve som allerede gir oss penger i ei sykekasse som ikke brukes fordi mange ikke blir syke og ikke trenger hjelp. Nettopp fordi vi går en tur når det røyner på, får det litt bedre under en mørk nattehimmel eller får en god prat med kompisen over et kaffebål.
_
Vi snakker mye om miljø, penger og industri, men vi snakker ikke så mye om folkehelse. Det kan bli en brutal feil.

(sponsa klær) Jeg elsker skog, virkelig. Det ser liksom ikke så rått ut på Instagram når det ikke er en tanngard av bratte fjell i bakgrunnen, men det er helt fantastisk. Når du kan sitte sånn skjult blant trærne, sånn passe ute av syne for verden. Der liker jeg meg.
___
Det var mulig det var derfor jeg følte meg så hjemme i White Mountain. Her var det helt urørt urskog. Sånt landskap der naturen hadde passet seg selv i hundrevis av år. Der livet var representert i alle fasetter fra små granfistler, til diger trær så breie at jeg ikke kan nå rundt de, til eldre trær som lener seg trøtte mot bakken og til de gamle som er i ferd med å bli en del av skogbunnen igjen.
___
Det er godt mulig det er hedmarkingen i meg som våkner. Den delen som har vokst opp inni østlandets indrefilet og kost seg i nattsvart skog helt fra en kunne gå. En skog som ikke stoppa før Russland. Sånn skog med skogsvann som faktisk bli varme på sommeren, der vannliljer ligger og dupper i overflaten. Sånne plasser der myggen koser seg, frosker og markmus piler over stien og bjørnen pruster inni buskaset uten for syne.
___
Ja, det er naturen i mitt liv. Ikke at jeg ikke også elsker fjellet, det er fantastisk på sin egen måte (dette er ikke et nytt hengekøyeinnlegg), men skog ass. Skog er noe helt spesielt.  Og spesielt godt er det om livet har vært litt i overkant kranglete den siste tiden. F eks om du har vært i lockdown de siste månedene og hver dag sjekket coronatallene i avisen, usikker på om sykehusene klare presset.
___
Når det er fortiden, da er det ekstra godt å sette seg ned ved ei vakker skogselv og kjenne at hvilepulsen kommer snikene samtidig med at morrakaffen står og godgjør seg. Du veit når skogen liksom speiler humøret ditt. Det er kanskje noe av det beste i verden.13w

(sponsa klær) Hvordan jeg gikk fra introvert til ekstrovert under koronakrisen.
__
Det var for noen uker siden at vi begynte å snakke om hvor hardt dette halvåret egentlig har vært. Det er litt som når du ser deg trygt tilbake etter å ha forsert en fjellrekke og innser hvor langt ned det egentlig var.
___
Mars måned gikk bra, da ble alt lukket, vi så for oss to uker, kanskje seks til åtte når vi tok «worst case scenario». Lite visste vi om at vi ikke kunne stikke innom en butikk igjen før i midt juni. Gå på butikken liksom, den lammeste aktivitet av dem alle. Stikke innom en cafe og kjøpe en takeawaykaffe. Snakke to ord med en ekspedient, si noe om været og stikke videre. Det ville være tre måneder til og jeg skulle komme til å savne det sårt.
___
Vi vurderte å stikke hjem, men hadde ingen leilighet å dra hjem til. Forsikringsselskapet Tryg sluttet å dekke hjemreise om skyldte på av vi var evakuert, selv om evakueringen aldri gjaldt fastboende.
__
I mellomtiden ble folk redde. Folk sluttet å hilse på Emma, som barn under to år hadde hun ikke ansiktsmaske og ble behandlet som en vandrende covid-bombe. Det gjorde vondt å se at hun vinket og smilte til folk som bare kikket vekk.
___
I de neste seks ukene ventet vi på smittetoppen, mens skumle tanker spøkte i bakhodet: «tenk om jeg blir syk og det ikke er plass til meg. Hvem skal passe Emma om vi havner på sykehuset? ». Sånne ting du ikke vil tenke på, men som kommer allikevel.
___
Så kom smittetoppen, Boston klarte det med røven i vannskorpen som svigers ville sagt. Vi var trygge, smitten gikk ned. 6 uker senere stod jeg på en cafe med en totalt ukjent Bostonianer, vi kikket på hverandre med tårer i øynene «Wow, it's great to se people again».
___
Det å kjenne at vi fikk grunn under føttene igjen, at det gikk fint. Og det å slippe isolasjon. Jeg har aldri visst at det gikk ann å savne mennesker så mye. Savne å gå forbi ukjente folk på gata, savne å slå av en prat. Savne bare å ha andre mennesker puslende rundt meg når jeg er i parken. Mennesker skal ikke leve alene og selv en introvert begynner å sette pris på det etter tre måneder.9w

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram