«Psykolog med sovepose» lanseres den 22.4 og kan allerede nå forhåndsbestilles med signatur her:
Det er med skrekkblandet fryd at jeg slipper manus, forside og ca 50 bilder ut i den store verden.
Dette er resultatet et ekstremt stort ønske om å lage en bok som både er morsom å lese og som gjør at livet blir litt bedre.
Ideen var å skrive en bok som kombinerte psykologi og friluftsliv. Lage en bok der man kunne få i pose og sekk så og si. Jeg ville snakke om naturen, om teltlivet, de lange bålkveldene og fjellet. Og jeg ville snakke om psykologi, om kontakten mellom mennesker, hvorfor vi skal føle følelsene våre og hvordan vi klarer å snu på gamle vaner og få det godt.
Helt siden jeg studerte psykologi, har jeg tenkt at dette burde alle kunne. Ikke fordi det gjør livet klinisk ribbet for vanskelige ting, men fordi det vanskelige er vanskelig nok i seg selv. Det trenger ikke bli enda verre ved at vi blir engstelige, bekymrer oss masse, får vondt i rygg og nakke, ikke tør å satse på det vi gjerne vil eller hva det nå er som skjer.
Jeg ville også dele de tingene jeg selv har tenkt på og opplevd. Hvordan naturen til alle tider har vært en trygg havn for meg, igjennom alt fra de gode periodene, til kjærlighetssorg og den gangen broren min døde. Uansett hva som skjedde var det der ute jeg hørte hjemme, det var der alt falt på plass.
For det er så åpenbart for meg: At det er et eller annet med det naturen gjør med oss, som er som terapi. Eller kanskje det egentlig er terapien som etterligner naturen, og at vi på en måten har mistet det som opprinnelig helet oss.
Og det har vært perioder der jeg har lurt på om det overhodet lar seg gjøre: At det går an å skrive en fornuftig bok som både handler om fisketurer OG hva du gjøre når livet blir heftig. En som både fokuserer på kunsten å få kilosørrret og gir konkrete tips og oppgaver til hvordan du får det bedre. Optimistisk kanskje? Ja, det tok fire år.
Så vær så god: Her er den, drømmen min om at psykologi og bålkaffe saktens kan leve side ved side. Forhåndssalget er i gang og lanseringen er 22.4. Jeg håper dere liker det!
Siden mange folk spør hvordan jeg har fått Alma til å venne seg til telt, tenkte jeg å skrive litt om dette. Dog: før jeg sprer av min tvilsomme kunnskap på dette området vil jeg bare si at jeg ikke er noen hundeekspert. Jeg har oppdratt ÈN liten voffe som jeg mistenker at var av det enkle slaget. I tillegg har jeg i ettertid oppdaget, at jeg i min tid som hundeeier, har gjort flere feil enn jeg trodde var mulig🙈. Litt ettersom hvilken blogg du leser, så har jeg traumatisert Alma på akk så mange måter (for mye aktivitet, for lite aktivitet, feil mat, holdt på feil måte, fått være for lite i sofaen, for mye i sofaen osv 😂🙈). Heldigvis er Alma for lat til å bære nag og har klart seg bra på tross av vekslende hundehold og tidvis servering av Frolic *puuh*.
___
Nåh, tilbake til Alma. Alma var fire måneder da vi fikk henne og jeg tok henne med på teltturer samme uka (kort å gå, med mye natur) Jeg ville at Alma skulle forbinde teltet med noe positivt, så hun fikk alt av mat og godbiter der inne. Ut over det har jeg gitt henne godbiter hver gang det har vært en ny lyd i teltet (teltduk som blafret o.l) sånn at Alma skulle forbinde lyden med noe godt. Alma ser mye på meg når noe er skummelt, så om jeg ser rolig ut og om hun får godbiter, så venner hun seg fort til det.
____
Jeg har Alma i innerteltet siden hun pleide å våkne kl 0430 og snike seg under teltduken da hun var valp. Da var det litt lettere å ha henne i innerteltet (vanskelig å stikke av når man må pote seg over en sovende momma først). En annen ting er at det er utrolig kos med hund i innerteltet, og at Alma alltid reiser seg når det er noe utenfor og dermed vekker meg så jeg får med meg eventuelle farer.
____
Jeg har lært Alma «nei», riktignok ikke ordet nei, men en lyd som betyr «slutt med det du driver med». Vet det er mange meninger om dette, men det kommer veldig hendig inn å ha et signal for dette når valpen plutselig er på veg bort i bålet eller har lyst til å snuse på den brennvarme stekepanna. Signalet etterfølges med masse ros når hun får det til.
____
Sånn, det var det i denne omgang. Håper dette kan være til hjelp sånn at flere firbeinte kan bli med ut tur 😃👊.
➡I dag er det ett år siden vi hadde første dag med Alma i hus, så her kommer en liten tekst om hvordan det gikk:
____
«Hund er slitsomt» sa de, du må gå tur hver dag uansett vær, du må oppdra den, den tisser inne og leiligheten din blir full av hundehår. Og sånn ble det. For et år siden måtte jeg gå tur hver dag, kunne ikke stikke på trening når jeg var ferdig på jobb og oppdaget at tur med valp er trening ikke kos.
____
I startet angret jeg av og til, særlig når Alma var i overgir og ikke hørte på meg. «Sånn blir det i 15 år tenkte jeg, du kommer til å ha en hund som er helt over styr og det blir et helsike». Så tok jeg frem tålmodigheten og prøvde litt til, fant ut at det var smartere å bære henne eller få henne til å sove enn å oppdra når hun var gira. Oppdaget at jeg måtte bytte på godbitene siden hun blir lei. Fant ut at bogskinke, kylling, leverpostei, middagsmat med fløtesaus trumfet alt unntatt ender i flukt.
___
Siden Alma først kom till oss da hun var 4 måneder, var jeg litt redd for at hun ikke ville knytte seg til meg. Det var derfor fantastisk å oppleve de første gangene der hun søkte meg når hun var redd og turte å prøve når jeg oppmuntret henne. Jeg var en veldig rørt hundemamma❤
___
Så kom dagen da Alma ventet på å få lov å gå ut av teltet til jeg sa ifra. Jeg lå i posen og kokte kaffe i forteltet min uten frykt for å fyre opp hunden min og tenkte «YESS, hun har skjønt det!!». Så begynte hun å komme på innkalling, hørte på mine «nei» og la seg selv i teltet når hun var sliten. Når det var for kaldt la hun seg i posen min og gav meg et langt blikk som betydde «gidder du bre over meg, du som har armer med tomler og sånn?». Når jeg stoppet og beundret utsikten på tur, stoppet hun også og gav meg et blikk som sa "nå koser vi oss"._
___
Det var vel en gang i vår at jeg stod i møkkaværet klokka åtte på morgenen og så på Alma gå amok i snøhaugen, da jeg skjønte det: Jeg kommer alltid til å ha hund jeg. Jeg kommer alltid til å skulle gå tur i all slags vær, jeg vil alltid ha en hund som er et levende vesen og kan komme til å tisse inne, jeg har et jevnt lag hundehår på sofaen min og må hjem rett etter jobb hver dag. Og jeg elsker det ❤🦊😄.
Det er så mange blogger med _nyttig_ informasjon om ting man vanligvis ikke er forberedt på når man får hund. Siden jeg synes den _unyttige_ informasjonen får alt for lite plass, vil jeg skrive en liste med helt 100% random ting jeg ikke var forberedt på da jeg fikk hund, here goes:
____
For det første, jeg totalt uforberedt på hvor hinsides masse jeg kom til å snakke med Alma når jeg er på tur. -Hva tror du om denne teltplassen da? - Skal vi sette opp tarpen eller holde oppholdsværet seg? -Tror du kebabgryte eller pasta bolognese er tingen i dag? Og Alma plirer tilbake, mens hun krysser potene for at hun får restene av Realen.
____
Det neste var at hunder snorker, særlig Alma. Jeg var opprinnelig veldig fornøyd med at kjæresten min ikke snorket, jeg er en sånn som våkner bare en småfugl fiser i bakgården så det er skikkelig nedtur med en sånn durende sak på soverommet. -YESS, tenkte jeg, totalt uvitende om at det fantes andre ting som kunne snorke i livet mitt, men det var det:
__
Alma snorker som en full havnearbeider, særlig når hun koser seg. Så midtvinters når vi deler sovepose, så ligger shibamor med hodet i halsgropen min og den lille snorkemaskinen av en nese, rett opp til øret mitt. Hurra. Så da ligger vi der da, Alma snorker, jeg blir sur og vekker Alma, jeg sovner, Alma er sur og vekker, jeg våkner og Alma sovner fornøyd, Alma snorker osv, og sånn går vinternatta.
____
Det tredje er hvor kreepy det kan være å ha hund når de står og bjeffer mot den bekmørke skogen der du uansett ikke kan se noen ting. Gjerne midt på natta, gjerne uten at du hører en lyd fra skogen, gjerne akkurat når du er sånn litt skvetten selv. Da er det bare å stå der og klappe bikkja mens du sier «jada Alma, det er sikkert bare en elg vettu» mens du innerst inne frykter at det er den store, slemme busssemannen som endelig har funnet deg, og nå tålmodig venter i buskene til du har sovnet i teltet.
__