Denne uka har det blitt kjempet en vanvittig viktig kamp. En kamp som aldri burde måtte kjempes for leveområder som aldri burde vært tatt. Det er en kamp om samenes rett til å utøve kultur og bruke land de har brukt i tusenvis av år. En kamp med mørke historiske røtter.
Som om dette ikke er nok, er dette en kamp som gir dyp gjenklang langt utover samefolket. For det rører ved en uro som ligger over landet.
Dette er nemlig en kamp som mange kjenner seg igjen i. De kjenner seg igjen i maktesløsheten og følelsen av at så lenge du har penger og lobbyister nok, ja da trenger ikke lover og regler å gjelder for deg. Ikke en gang høyesterett gjelder da.
Da jeg skrev for NRK om nedbygging av natur, så fikk jeg haugevis med post fra folk som var glad noen satte ord på det som skjedde. Folk som opplevde at det som gav mening og gleder i livet kunne bygges ned så lenge det kunne gi penger i kassa eller strøm til industrien.
Og det finnes krefter som gjerne vil gjøre denne diskusjonen til en by-land diskusjon. En diskusjon som står mellom kaffelattedrikkende løkkafolk i vintage åttitallsklær kjøpt på bruktbutikker med priser du ville besvimt om du så. Folk som blander rådyr og reinsdyr og tror kjøttdeig opprinnelig kommer fra frysedisken.
Faktum er dog at de som kontakter meg når jeg skriver om dette, er lokale. Folk som står til å miste nærskogen, fjellene de jakter i, utsikten de drikker morgenkaffe til hver dag. Folk som opplever at makta og pengene er mer verdt enn det som gir grunnleggende verdi i livet deres.
Det er jegere, fiskere, utefolk. Folk som ikke nødvendigvis skriver kronikker for NRK, som ikke driver med lobbyvirksomhet eller har fine venner hos statsforvalteren. Vanlige friluftsfolk, menn med med svartkjel og fiskestang. De er de som skriver til meg. Korte mailer med mye innhold.
Det er mange som kjenner på at naturen de elsker forsvinner, og at ting som kultur, levebrød og lavmælt friluftsliv, plutselig mister sin verdi når det er energikrise. Saker som er helt uvurderlig for både folkesjela og folkehelsa, ikke gis verdi når beslutningene tas.
Når er kanskje ikke verken friluftsliv og reinsdrift det som gir mest penger i den norske statskassa, men vi bør tilstrebe å ha et samfunn som tar vare på alt som gir god psykisk helse. Og dette burde veie tyngre enn profitt, ikke bare for etikkens skyld, men fordi det er ekstremt dyrt å ignorere.
Så takk til dere som kjemper, dere kjemper ikke bare for Fosen, dere kjemper for hele landet.
Årets statsbudsjett satte flere midler av til psykisk helse og hurra for det. Det trengs virkelig. Problemet er at det samme budsjettet bygger ned tiltak som kan sørge for at færre sliter mentalt. Sørge for at færre faktisk trenger hjelp. De forebyggende tiltakene som bare ligger og funker, men som står i fare for å forsvinne: nærmere bestemt naturen vår.
Det siste halve året har jeg utgitt en bok om natur og mental helse. Det har blitt en bestselger. Jeg holder foredrag over hele landet, og det jeg ser er at folk kjenner seg igjen: De opplever at naturen er ekstremt viktig for hvordan de har det. Og forskningen er enig.
Så når mentale helse er den dyreste sykdommen vi har, og natur har en god effekt på mental helse: Hvorfor kuttes det da så voldsomt i de budsjettene som kan sørge for at vi fortsetter å ha gode, forebyggende helsetiltak rett utenfor døra vår?
I år foreslås det å kutte halvparten av skogvernbudsjettet. Altså pengene som skulle gå til å beholde skoger. Ikke den hugstmodne 60 år gamle granplantasjen til naboen, men den gamle skogen, den varierte skogen, den skogen som betyr noe for de som bor i nærheten.
Dette er penger som kunne gått til skogeiere som ønsker å verne skogen frivillig. Som sier: Ok, dette er en bra plass, en plass der folk finner ro og fred, en plass som har fått stå i fred lenge nok til at det er en skikkelig flott skog. Den skal jeg la stå.
Nå får de ikke de pengene, skogen blir ikke vernet og går sannsynligvis da til hugst. Selv ikke den mest engasjerte skogeier kan leve av luft og naturvern, folk må få penger for å gi fra seg levebrød.
Og når jeg skriver slike ting er det mange som tror det betyr at jeg hater all skogsdrift. Det stemmer ikke. Det jeg mener er at skogeierene rundt i landet som faktisk vil verne skogen sin, skal få penger for det.
Jeg mener også at hvis vi mener seriøst at vi vil prioritere psykisk helse, så må vi ta inn over oss hvilke forebyggende tiltak som ligger rundt i landet vårt og bare funker. Som variert skog.
Jeg håper SV, Rødt og MDG har tenkt å gå inn og være veldig kranglete når det gjelder denne delen av statsbudsjettet så vi ikke kaster billige og effektive folkehelsetiltak rett ut av vinduet.
Og dette er i øvrig tredje gang denne regjeringen foreslår å kutte skogvernbudsjettet, det er verdt å huske ved neste valg.
I en verden der vi blir fortalt at vi trenger mer og mer. Større hus, oppusset hus, ny bil, fine ting, hytte med innlagt strøm. I en verden der mange sliter med for høy gjeld, der folk jobber så mye at de blir utbrent. Der autopiloten går i et tempo som ikke er godt for noen.
I en slik verden er det viktig å huske, at du allerede har en fet hytte. Gratis, utstyr kan lånes på bua. Tilgjengelig for alle.
Man trenger ikke jobbe seg ihel for å få fine opplevelser for deg og familien. Vi trenger heller ikke bygge ned villmarka vår for å få tilgang til naturen. Den er der og det er mulig å bruke den på en måte som gjør at både du, jeg og naboen kan kose oss. Og når teltet er nede og vi har gått, da ligger det klar til nestemann som har bruk for et avbrekk i en travel hverdag.
Kanskje trenger vi ikke det nyoppussede huset som gjør at gjelda øker og vi må jobbe litt mer for å dekke det. Kanskje det vi trenger akkurat nå, er litt mer tid ved et skogsvann sammen med ungene eller kompisen din. Med en dupp og litt mark, med et stormkjøkken fra Finn der middagen kan lages.
Det er egentlig veldig beroligende hvordan gode klimavalg, økonomi og mer tid med de som betyr noe for deg, henger sammen. Skaler ned. Penger er tid.
«Psykolog med sovepose» lanseres den 22.4 og kan allerede nå forhåndsbestilles med signatur her:
Det er med skrekkblandet fryd at jeg slipper manus, forside og ca 50 bilder ut i den store verden.
Dette er resultatet et ekstremt stort ønske om å lage en bok som både er morsom å lese og som gjør at livet blir litt bedre.
Ideen var å skrive en bok som kombinerte psykologi og friluftsliv. Lage en bok der man kunne få i pose og sekk så og si. Jeg ville snakke om naturen, om teltlivet, de lange bålkveldene og fjellet. Og jeg ville snakke om psykologi, om kontakten mellom mennesker, hvorfor vi skal føle følelsene våre og hvordan vi klarer å snu på gamle vaner og få det godt.
Helt siden jeg studerte psykologi, har jeg tenkt at dette burde alle kunne. Ikke fordi det gjør livet klinisk ribbet for vanskelige ting, men fordi det vanskelige er vanskelig nok i seg selv. Det trenger ikke bli enda verre ved at vi blir engstelige, bekymrer oss masse, får vondt i rygg og nakke, ikke tør å satse på det vi gjerne vil eller hva det nå er som skjer.
Jeg ville også dele de tingene jeg selv har tenkt på og opplevd. Hvordan naturen til alle tider har vært en trygg havn for meg, igjennom alt fra de gode periodene, til kjærlighetssorg og den gangen broren min døde. Uansett hva som skjedde var det der ute jeg hørte hjemme, det var der alt falt på plass.
For det er så åpenbart for meg: At det er et eller annet med det naturen gjør med oss, som er som terapi. Eller kanskje det egentlig er terapien som etterligner naturen, og at vi på en måten har mistet det som opprinnelig helet oss.
Og det har vært perioder der jeg har lurt på om det overhodet lar seg gjøre: At det går an å skrive en fornuftig bok som både handler om fisketurer OG hva du gjøre når livet blir heftig. En som både fokuserer på kunsten å få kilosørrret og gir konkrete tips og oppgaver til hvordan du får det bedre. Optimistisk kanskje? Ja, det tok fire år.
Så vær så god: Her er den, drømmen min om at psykologi og bålkaffe saktens kan leve side ved side. Forhåndssalget er i gang og lanseringen er 22.4. Jeg håper dere liker det!
For litt siden så kontaktet Nasjonalparkstyret i Femundsmarka meg fordi de hadde bruk for hjelp til å promotere kvistbrenner. Saken var at det etter hvert blir såpass mye slitasje av mange folk og mye bål at noe måtte gjøres.
_
Det er jo nydelig og jeg elsker en god kvistbrenner, men det som virkelig tok meg her, var at dette var et problem. For det er viktig at folk vet at vi HAR faktisk kommet dit hvor villmarksområdene våre blir såpass mye brukt at vi må gjøre noe.
_
Vi nordmenn er jo vant til at naturen er vår. Helt siden vi spiste reinbiff i Jotunheimen har vi nordmenn sovet hvor vi vil, og brent bål under hver busk. Det kan snart være over.
_
Det skrives mye om nedbygging av villmark om dagen og hva det gjør med naturmangfoldet. Det som mangler er den psykiske helsa i det, for med mindre du er villaks eller reinsdyr, så nevnes du ikke. Du. Du som bruker utmarka fordi du får det bedre av det, fordi du tenker litt klarere når du er der ute.
_
Du som liker å ta sekken på ryggen og trave ut i marka på en lørdag formiddag. Du som er av de 25% av unge mellom 16 og 25 år som hadde tenkt seg å sove ute i 2021. Du som var i marka og dinglet i hengekøya di mens eksamensangsten roet seg og livet så lysere ut.
_
Alle småbarnsforeldrene som tar med Pilt og Dilt til skogs etter barnehagen fordi å frese rundt i underskogen er det eneste som gjør ungene happy når de er slitne. Hva med den nyskilte dama som fant roen i et telt alene i natta når livet stormet som verst. Eller han gubben på 65 som er som lykkeligst når han kan jakte elg og drikke bålkaffe sammen med kompisene sine. De som freser rundt på mountainbike mens livredde turgåere skvetter til side som hissige lemen og kommer hjem litt lykkeligere enn de var da de dro.
_
Når de som bruker naturen som selveste stedet der de lader, hva skjer når de kommer ut i en skog som har blitt et hyttefelt, som har blitt snauhogd, som deles med alt for mange eller der utsikten blir blinkende vindmøller i natta?
_
Jeg gruer meg til å se det, for det er ikke bare en naturkrise, det er potensielt også et kritisk folkehelseproblem og det snakker vi alt for lite om.
(sponsa utstyr) En post om vindkraft, hytteutbygging og folkehelse.
_
For en friluftselskende psykolog med en hemmelig drøm om at alle skal komme seg ut i naturen, har denne våren vært både forferdelig og magisk. I en ekstrem global krise har hele Norge og ja, halve USA fått øynene opp for hva natur gjør med oss. For en som tidligere har argumentert for at naturen kanskje noe av det beste forebyggende tiltaket vi har i Norge både i forhold til fysisk og psykisk helse, er det litt magisk å se det i praksis. Saken er jo den at med milevis av vakker natur å boltre oss på, tilgang på gratis treningssenter året rundt og frihet til bruk, så har vi et gullkort som få i verden kan matche.
_
Det som bekymrer meg her, er at jeg også bor i et land der villmarka bygges ned. Bit for bit tar industri og hyttebygging over områder som tidligere var til rådighet. Og nei, det betyr ikke at jeg er imot en gjennomtenkt lokal byggeplan akkurat der du bor. Det jeg synes, er at for Norge som helhet, er det en tendens til at villmarka forsvinner.
_
Forskningen på effekten natur har på oss er overveldende positiv. Og ja, som all ny forskning så trenger vi mer og bedre studier for å si noe, men spørsmålet her er hvor mye tid vi har. Skal vi vente til vi har en gullkantet studie som forteller oss det vi allerede merker når vi er på tur, nemlig at det gjør noe med oss? Skal vi vente til vi har en rct som sier at det ikke er det samme for oss om vi går i en park i en by, og om vi går på fjellet der vi kan være litt ensomme. At det gjør en forskjell at vi kan se ut over en urørt fjellheim eller at nattehimmelen faktisk er mørk, ikke gul. Eller skal vi handle nå?
_
Jeg bare lurer, for hvis de forskningsresultatene har rett, så sitter vi på en gullgruve. En gullgruve som allerede gir oss penger i ei sykekasse som ikke brukes fordi mange ikke blir syke og ikke trenger hjelp. Nettopp fordi vi går en tur når det røyner på, får det litt bedre under en mørk nattehimmel eller får en god prat med kompisen over et kaffebål.
_
Vi snakker mye om miljø, penger og industri, men vi snakker ikke så mye om folkehelse. Det kan bli en brutal feil.
Spons eller ikke spons, det er spørsmålet. Et par tanker rundt sponsing, overforbruk og miljøfokus i sosiale medier.
___
Som naturelsker så er dette med forbruk noe som plager meg. Kjøp av nye ting er en av de største truslene mot det jeg elsker mest, nemlig naturen vår. Som instagrammer med mange følgere har det generert en del tanker rundt mitt eget utstyr og da spesielt spons. Den opprinnelige tanken min var denne: Hvis jeg reklamerer for et produkt på profilen min blir det mer salg. Mer salg betyr større forbruk, betyr større belastning på miljøet. Ergo ville jeg ikke reklamere for noe og oppfordre folk til å kjøpe på finn.
__
Problemet er imidlertid at uansett hvilket utstyr jeg har på profilen min, så blir det reklame for det. Altså uansett om jeg har kjøpt det brukt eller nytt, uansett om jeg har fått det på spons eller ei: bruker jeg det, blir det reklame for det. Hver eneste tur jeg har generer en haug med produktspørsmål fra det helt små til det helt store. Det er det samme om jeg har kjøpt teltet mitt på finn.no, dersom folk ikke finner Hilleberg soulo der inne, ja da kjøper de gjerne nytt. Faktisk har jeg lurt på om den spons merkingen bremser forbruket noe siden man kan anta at det er mer troverdig dersom det ikke er sponset.
___
Dette har gjort at jeg har vurdert om det riktige er å finne sponsorer som virkelig har et miljøfokus og der igjennom fronte de selskapene som for eksempel lager produkter med flerbruksfokus, som har miljøvennlige produksjonslinjer o.l. Fronte produkter som lar seg reparere, som er solide over tid, som har selskaper som fokuserer på miljø. Kanskje velge det som er solid foran det som er lettest og mest fancy.
___
Jeg har hatt lyst til å skrive om dette siden det er et tema som stadig diskuteres i friluftsmiljøet og fordi jeg mener det er viktige spørsmål.
___
Avslutningsvis vil jeg si at de som følger meg vet at jeg har noen sponsorer som jeg synes jeg kan stå inne for allerede, så det er ikke det at jeg ikke har spons. Dette er heller ikke et innlegg om hvor flink jeg er til å være miljøvennlig, så den diskusjonen kan vi allerede legge død. Jeg er ikke flink.
Hvordan turutstyret ditt i praksis kan bli gratis, en teltinteressert gniers guide til teltkjøp- og salg på @finn_no. Bloggposten er inspirert av gårsdagens utrolig kule diskusjon rundt spons, miljø og forbruk (takk til alle dere som deltok🔥)_
__
Jeg elsker telt, konseptet, historien, de ulike modellene, utviklingen, design, alt. Denne interessen har resultert i at jeg har kjøpt, testet og solgt alt for mange telt med heravfølgende kunnskap om bruktkjøp. I denne posten vil jeg forklare hvorfor det er billigere å kjøpe et dyrt telt brukt, enn å kjøpe nesten hvilket som helst telt nytt.
__
Min erfaring er følgende: de store merkene er lette å selge om man har litt is i magen. De jeg har testet er Helsport superlight og alt av Hilleberg. Obs: disse regnestykkene er forutsatt at man vedlikeholder svært godt, unngår bruksmerker, har kvittering og er innenfor garantiperioden. Fullpris er prisen på prisjakt, ikke prisen på helsport.no, man må ta med i beregningen at Hillebergtelt ofte selges til 20% rabatt.
_
Rett etter nykjøp faller verdien av nye telt rundt 20-25%, det vil si at du fort taper et par tusen bare ved å bruke teltet få ganger. Dersom du derimot kjøper det brukt, vil verdifallet være svært moderat.
___
Eksempel: Et Hilleberg allak 2p, som koster 10500 på Fjellsport, vil typisk gå for 7500-8000 på finn.no dersom det er brukt 1-5 netter. Samme telt med 5-10 bruksdøgn går til ca 7000-7500 (give or take). Et telt som har 10 -20 bruksdøgn vil kanskje gå for 5500-6000. Et telt som er mye brukt (20+ netter), fortsatt vil kunne selges for en god porsjon penger. I tillegg stiger fullpris i takt med inflasjonen, hvilket virker til din fordel.
___
Det vil si at den totale utgiften for teltet vil være langt mindre enn hva det kan virke som når du kjøper. La oss ta et edruelig regnestykke du kjøper et lite brukt Hilleberg akto i 2015, det koster da 3600 (80% av daværende fullpris 4500), bruker det på 15 turer frem til 2019 og selger det igjen til 3000 (ca halv pris av nåværende fullpris 6200) vil den totale prisen på teltet ditt vil være. 600 kroner. You`re welcome.
__
Kjøp kvalitet, kjøp brukt og selg igjen når du får andre behov (f eks en kid)
Trenger du egentlig et telt? Hvordan du kan gjøre turlivet enda billigere, en fortsettelse på bloggserien rundt sponsing, bærekraft og friluftsliv.
___
Forrige post handlet om å kjøpe telt brukt, denne posten skal stille spørsmålstegn ved om du overhodet trenger telt. Telt er dyrt og det blir ofte det innkjøpet som mangler og derfor gjør at en nybegynner ikke kommer seg ut. Særlig når man er rookie innen friluftsliv kan det føles utrolig viktig med telt, men fakta er at telt ofte er overflødig, tungt og gjør at du går glipp av masse fine naturopplevelser.
___
Så hvorfor er telt overflødig? De fleste nybegynnere drar på tur når det er finvær, det er ofte en overnatting, kanskje to og de har sjekket. Hvis de i tillegg drar på tur under tregrensa, for eksempel i skogen, så er det egentlig ingen grunn til å bruke telt, tarp gjør nytten.
__
Tarp er lånord fra engelsk og betyr egentlig bare presenning. Det er med andre ord bare et tak du spenner opp over leiren. Du kan enten kjøpe dyre, superlette greier, eller du kan kjøpe en billig presenning. Som utgangspunkt bør den være 3x4 meter og du bør ha tre barndunsnorer med reguleringsmuligheter på hver side. Ut over det kan det være kjekt med et par teltplugger og evt myggnett foran ansiktet.
___
Du må sørge for å lese deg opp på tarpoppsett, sånn at du vet hvordan du kan dandere saken for at den skal gi beskyttelse mot være og vind. I den forbindelse kan jeg anbefale å ta en kikk på @wilderness_mariabacus som kommer til å legge ut en serie om tarpoppsett nå fremover. Videre kan du sjekke hasjtaggen #bushcraft, et fancy ord for det @speiding driver med. Og i forlengelse av det kan du seff også spørre nettopp speideren 🌲😊. _
___
Ut over å være billig og lett er det å sove under en tarp noe som gir en helt annen naturopplevelse enn det å sove i telt. Telt er lunt, fint og trygt, men man går også glipp av de umiddelbare naturopplevelsene som soloppgangen, det rådyret som lister forbi i løpet av natta og fullmånen som lyser så sterkt at du våkner.
___
Så dvs: forutsatt at du vet at været blir sivilisert så er tarp et flott, lett og billig alternativ til telt når du er på tur i skogen. Lykke til!
Hva skal jeg gjøre med klimaangsten min? En bloggpost til ære for klimaangsten, klimasinnet og alle de andre følelsene som skal hjelpe oss å redde verden.
___
Det er en del prat om denne klimaangsten vår, kanskje spesielt rundt spørsmålet om vi skal ha den eller ei. Jeg hører ofte at det prates om som om vi kan skru den av, og/eller som noe politikerene skal bestemme om er passende. I den forbindelse vil jeg bare rydde litt, delvis fordi jeg får mark i hodet når det prates om følelser som valgfrie og delvis fordi dette er så ekstremt viktig akkurat nå.
___
Som jeg har mast om en del her nå, er følelser fysiske reaksjoner i kroppen din. De forteller deg hvilken betydning det som skjer i livet ditt har for deg. Det er litt som et ekstremt presist kompass som dirigerer deg i riktig retning, vekk fra det som gjør deg vondt og mot det som er bra.
___
Det vil si at når du kjenner den ishanda gripe rundt hjertet når du ser yndlingsisbreen se ut som en sørpehaug, ja prøver følelsene dine å fortelle deg at du bryr deg om dette. At det betyr noe for deg.
___
I tillegg er det sånn at angst kan dekke over andre følelser, så hvis du merker at den klimaangsten blir litt i overkant intens så kan det hende det er andre følelser i gjemt der. Hvis noen for eksempel prøver å bygge en vindmøllepark i yndlingsområdet ditt, så er det ikke uvanlig å bli sint for eksempel. Dette sinnet skal gi deg den energien og den styrken det vil kreve å kjempe imot for å bevare det du bryr deg om.
____
Det samme gjelder den sorgen jeg føler når jeg ser de hvite steinene i Reinheimen som vanligvis har vært dekket av helårssnø. Det er ikke en sorg som er påført meg av mediene, det er en ærlig reaksjon fra mitt indre, en sorg over noe jeg bryr meg om, som er i ferd med å forsvinne.
____
Totalen av klimafølelsene gir oss informasjon om hva som er viktig for oss og det er så grunnleggende at vi ikke holder de nede eller unngår de. De skal tas til etterretning og handles på,
____
Klimafølelser er viktige og det er meningen at vi skal ha de fordi de kommer til å både være bensin i motoren i forhold til din egen kamp for det som er viktig for deg.