Årets statsbudsjett satte flere midler av til psykisk helse og hurra for det. Det trengs virkelig. Problemet er at det samme budsjettet bygger ned tiltak som kan sørge for at færre sliter mentalt. Sørge for at færre faktisk trenger hjelp. De forebyggende tiltakene som bare ligger og funker, men som står i fare for å forsvinne: nærmere bestemt naturen vår. 

Det siste halve året har jeg utgitt en bok om natur og mental helse. Det har blitt en bestselger. Jeg holder foredrag over hele landet, og det jeg ser er at folk kjenner seg igjen: De opplever at naturen er ekstremt viktig for hvordan de har det. Og forskningen er enig. 

Så når mentale helse er den dyreste sykdommen vi har, og natur har en god effekt på mental helse: Hvorfor kuttes det da så voldsomt i de budsjettene som kan sørge for at vi fortsetter å ha gode, forebyggende helsetiltak rett utenfor døra vår? 

I år foreslås det å kutte halvparten av skogvernbudsjettet. Altså pengene som skulle gå til å beholde skoger. Ikke den hugstmodne 60 år gamle granplantasjen til naboen, men den gamle skogen, den varierte skogen, den skogen som betyr noe for de som bor i nærheten. 

Dette er penger som kunne gått til skogeiere som ønsker å verne skogen frivillig. Som sier: Ok, dette er en bra plass, en plass der folk finner ro og fred, en plass som har fått stå i fred lenge nok til at det er en skikkelig flott skog. Den skal jeg la stå. 

Nå får de ikke de pengene, skogen blir ikke vernet og går sannsynligvis da til hugst. Selv ikke den mest engasjerte skogeier kan leve av luft og naturvern, folk må få penger for å gi fra seg levebrød. 

Og når jeg skriver slike ting er det mange som tror det betyr at jeg hater all skogsdrift. Det stemmer ikke. Det jeg mener er at skogeierene rundt i landet som faktisk vil verne skogen sin, skal få penger for det.

Jeg mener også at hvis vi mener seriøst at vi vil prioritere psykisk helse, så må vi ta inn over oss hvilke forebyggende tiltak som ligger rundt i landet vårt og bare funker. Som variert skog. 

Jeg håper SV, Rødt og MDG har tenkt å gå inn og være veldig kranglete når det gjelder denne delen av statsbudsjettet så vi ikke kaster billige og effektive folkehelsetiltak rett ut av vinduet. 

Og dette er i øvrig tredje gang denne regjeringen foreslår å kutte skogvernbudsjettet, det er verdt å huske ved neste valg. 

Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys. 

Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra. 

Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang. 

Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett. 

Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra. 

Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag. 

Skogeierforbundet og naturvernerene er tradisjonelt sett like enige som romerne og hunerne. Når en side lever av å drive skog og den andre ønsker å verne så er det ikke alltid det er like god stemning. 

Det er dog noe de kan være enig i og det er at frivillig vern er veldig bra. Det finnes nemlig mange skogeiere der ute som vil verne skogen sin og stille den til rådighet for friluftsliv.

Skogeiere som sier: «Fint, dere kan dalle rundt her og få det litt bedre, tenke litt klarere, bli litt mer rolige», «dere kan bruke den til å roe dere ned etter brudd, få perspektiv på livet etter at vennen døde, ha den gode kompishelga foran bålet der skitpraten får flyte fritt og fangsten ljuges opp i ville vektklasser».

Problemet er politikerne. For når en skog skal brukes til f.eks friluftsliv i stedet for hugst, så må skogeieren ha en kompensasjon. Men den kompensasjonen blir forsøkt kuttet i skrivende stund. 

Det politikerne ikke fatter er at skogvern handler om mer enn natur og insekter, det handler om folkehelse. Det handler om at ungene våre skal ha skoger som ikke bare er mellom 0 og 60 år, men som er flere hundre år gamle. Det handler om at vi skal kunne nyte ulike typer natur, ikke bare skog som dyrkes og hugges.

Og det handler om at det skal være nok. Ja, du kan le når du ser ut på den skogkledde åsen din, men i Femundsmarka er slitasjen såpass stor at det er et problem.

Når vi har mange skogeiere som sier «fint, la oss bruke dette til folkehelse og friluftsliv i stedet for hugst», ja da burde Regjeringen kaste penger etter dem, i stedet for skogeierne vite at de må vente og da hugges skogen, siden skogeieren heller ikke kan leve av luft og tomme løfter.  

For når selv romerne og hunerne er enige om noe, så burde virkelig politikerne lytte, og det må skje nå, før vi lager platting og sponplater av god, norsk folkehelse. 

«Psykolog med sovepose» lanseres den 22.4 og kan allerede nå forhåndsbestilles med signatur her:

https://www.norli.no/psykolog-med-sovepose?queryID=a64ea25dd7809f94444d32fa07de158c&objectID=273993&indexName=norli_default_products

Det er med skrekkblandet fryd at jeg slipper manus, forside og ca 50 bilder ut i den store verden. 

Dette er resultatet et ekstremt stort ønske om å lage en bok som både er morsom å lese og som gjør at livet blir litt bedre.

Ideen var å skrive en bok som kombinerte psykologi og friluftsliv. Lage en bok der man kunne få i pose og sekk så og si. Jeg ville snakke om naturen, om teltlivet, de lange bålkveldene og fjellet. Og jeg ville snakke om psykologi, om kontakten mellom mennesker, hvorfor vi skal føle følelsene våre og hvordan vi klarer å snu på gamle vaner og få det godt. 

Helt siden jeg studerte psykologi, har jeg tenkt at dette burde alle kunne. Ikke fordi det gjør livet klinisk ribbet for vanskelige ting, men fordi det vanskelige er vanskelig nok i seg selv. Det trenger ikke bli enda verre ved at vi blir engstelige, bekymrer oss masse, får vondt i rygg og nakke, ikke tør å satse på det vi gjerne vil eller hva det nå er som skjer.

Jeg ville også dele de tingene jeg selv har tenkt på og opplevd. Hvordan naturen til alle tider har vært en trygg havn for meg, igjennom alt fra de gode periodene, til kjærlighetssorg og den gangen broren min døde. Uansett hva som skjedde var det der ute jeg hørte hjemme, det var der alt falt på plass. 

For det er så åpenbart for meg: At det er et eller annet med det naturen gjør med oss, som er som terapi. Eller kanskje det egentlig er terapien som etterligner naturen, og at vi på en måten har mistet det som opprinnelig helet oss.

Og det har vært perioder der jeg har lurt på om det overhodet lar seg gjøre: At det går an å skrive en fornuftig bok som både handler om fisketurer OG hva du gjøre når livet blir heftig. En som både fokuserer på kunsten å få kilosørrret og gir konkrete tips og oppgaver til hvordan du får det bedre. Optimistisk kanskje? Ja, det tok fire år. 

Så vær så god: Her er den, drømmen min om at psykologi og bålkaffe saktens kan leve side ved side. Forhåndssalget er i gang og lanseringen er 22.4. Jeg håper dere liker det! 

For litt siden så kontaktet Nasjonalparkstyret i Femundsmarka meg fordi de hadde bruk for hjelp til å promotere kvistbrenner. Saken var at det etter hvert blir såpass mye slitasje av mange folk og mye bål at noe måtte gjøres. 
_
Det er jo nydelig og jeg elsker en god kvistbrenner, men det som virkelig tok meg her, var at dette var et problem. For det er viktig at folk vet at vi HAR faktisk kommet dit hvor villmarksområdene våre blir såpass mye brukt at vi må gjøre noe. 
_
Vi nordmenn er jo vant til at naturen er vår. Helt siden vi spiste reinbiff i Jotunheimen har vi nordmenn sovet hvor vi vil, og brent bål under hver busk. Det kan snart være over. 
_
Det skrives mye om nedbygging av villmark om dagen og hva det gjør med naturmangfoldet. Det som mangler er den psykiske helsa i det, for med mindre du er villaks eller reinsdyr, så nevnes du ikke. Du. Du som bruker utmarka fordi du får det bedre av det, fordi du tenker litt klarere når du er der ute. 
_
Du som liker å ta sekken på ryggen og trave ut i marka på en lørdag formiddag. Du som er av de 25% av unge mellom 16 og 25 år som hadde tenkt seg å sove ute i 2021. Du som var i marka og dinglet i hengekøya di mens eksamensangsten roet seg og livet så lysere ut.
_
Alle småbarnsforeldrene som tar med Pilt og Dilt til skogs etter barnehagen fordi å frese rundt i underskogen er det eneste som gjør ungene happy når de er slitne. Hva med den nyskilte dama som fant roen i et telt alene i natta når livet stormet som verst. Eller han gubben på 65 som er som lykkeligst når han kan jakte elg og drikke bålkaffe sammen med kompisene sine. De som freser rundt på mountainbike mens livredde turgåere skvetter til side som hissige lemen og kommer hjem litt lykkeligere enn de var da de dro. 
_
Når de som bruker naturen som selveste stedet der de lader, hva skjer når de kommer ut i en skog som har blitt et hyttefelt, som har blitt snauhogd, som deles med alt for mange eller der utsikten blir blinkende vindmøller i natta? 
_
Jeg gruer meg til å se det, for det er ikke bare en naturkrise, det er potensielt også et kritisk folkehelseproblem og det snakker vi alt for lite om.

Hvorfor skal man sove ute alene? En bloggpost om magien i aleneturen og hvorfor det er verdt en innsats å venne seg til å være bare seg selv på tur. 
_
I forlengelse av saken @nrkfinnmark , så har jeg lyst til å skrive litt om hvorfor det egentlig er verdt det å legge ned de timene det tar å tørre å være ute alene. For dere som vil ta skrittet, men ikke tør, stikk inn på psykologmedsovepose.no/blogg klikk på «serier» og velg «sove ute alene». Der har du en komplett guide.
_
Men før vi går dit, hvorfor i all verden skal du angste deg igjennom netter der du er redd for elg, voldsutøvere, fantasivesen eller din egen frykt? Hva er det som er så magisk med aleneturen at du faktisk skal kontre din egen, naturlige tilbøyelighet til å være et sted som er kjent, trygt og fylt med andre mennesker? 
_
Jo, jeg skal si noe personlig: Naturen er min kirke. Det er der jeg finner freden, tilstedeværelsen og der jeg føler meg som del av noe større og mer meningsfylt.
_
Saken er at det er en kirke jeg må gå meg inn i, en kirke som først åpner seg når jeg har tilbrakt noen dager foran furubålet eller på viddene. Og kanskje viktigst: selv om den kirken jeg ofte finner når jeg er alene. Jeg har følt det på turer med datteren min, men jeg tror jeg oftest kommer når jeg er alene, fordi det er da jeg lytter. 
_ 
Det skjer noe når det har gått noen dager og tråkket milene alene i fjellet. Det skjer noe når jeg har kastet sluken ut i fiskevannet gang på gang samtidig som jeg ser uværet komme innover vidda. Når jeg har sittet i teltet og kokt kaffe mens regnet veltet nedover teltduken og gått ut igjen for å fiske videre uten å vite hva klokka er. 
_
Når jeg sitter ved vannet når mørket begynner å pakke seg rundt meg. Når Alma kommer bort og borer en våt snute inni handa mi. 
_
Når naturen ikke lenger er en skremmende fiende (selv om den for all del kan ta livet av deg), men en del av deg. Det er da det skjer, det er da jeg føler at alt gir perfekt mening og at alt henger sammen. 
_
Og ja, det er den følelsen jeg vil at alle som har lyst, skal kunne kjenne på og det er derfor jeg har skrevet en skog av bloggposter om det. Så god tur, og husk at det tar tid!

(sponsa klær) Jeg elsker skog, virkelig. Det ser liksom ikke så rått ut på Instagram når det ikke er en tanngard av bratte fjell i bakgrunnen, men det er helt fantastisk. Når du kan sitte sånn skjult blant trærne, sånn passe ute av syne for verden. Der liker jeg meg.
___
Det var mulig det var derfor jeg følte meg så hjemme i White Mountain. Her var det helt urørt urskog. Sånt landskap der naturen hadde passet seg selv i hundrevis av år. Der livet var representert i alle fasetter fra små granfistler, til diger trær så breie at jeg ikke kan nå rundt de, til eldre trær som lener seg trøtte mot bakken og til de gamle som er i ferd med å bli en del av skogbunnen igjen.
___
Det er godt mulig det er hedmarkingen i meg som våkner. Den delen som har vokst opp inni østlandets indrefilet og kost seg i nattsvart skog helt fra en kunne gå. En skog som ikke stoppa før Russland. Sånn skog med skogsvann som faktisk bli varme på sommeren, der vannliljer ligger og dupper i overflaten. Sånne plasser der myggen koser seg, frosker og markmus piler over stien og bjørnen pruster inni buskaset uten for syne.
___
Ja, det er naturen i mitt liv. Ikke at jeg ikke også elsker fjellet, det er fantastisk på sin egen måte (dette er ikke et nytt hengekøyeinnlegg), men skog ass. Skog er noe helt spesielt.  Og spesielt godt er det om livet har vært litt i overkant kranglete den siste tiden. F eks om du har vært i lockdown de siste månedene og hver dag sjekket coronatallene i avisen, usikker på om sykehusene klare presset.
___
Når det er fortiden, da er det ekstra godt å sette seg ned ved ei vakker skogselv og kjenne at hvilepulsen kommer snikene samtidig med at morrakaffen står og godgjør seg. Du veit når skogen liksom speiler humøret ditt. Det er kanskje noe av det beste i verden.13w

Siden vi nå står i en situasjon der hele Oslo skal ta påskeferien i marka OG vi skal holde avstand til hverandre så ville jeg skrive litt om hvordan du finner de øde kremplassene.
___
🔥For deg som ikke kan bruke kart og kompass og vil ha et lett tilgjengelig sted, her er et par tips: Øyungen (buss til Skar), Elvann (Gjøvikbanen), Store og lille Åklungen (tbane til Sognsvann), Lutvann og Nøklevann (t bane).
__
🔥Så til dere andre: For noen år siden leste jeg «de siste eventyrskoger» og forelsket meg i skogen, gammelskogen, perlene, den rare mosa og de råtne stammene fulle av liv. Det førte til at jeg kjøpte meg et kart over Oslomarka som jeg satt og finleste på kveldene. Jeg ringet ut områder der det skulle være urørt skog, noterte i margen og gikk på ekspedisjon.
___
Jeg fant rare åssider med nydelig utsikt, jeg fant tett skoger med god stemning og fin plass til bål, jeg fant hengekøyeplasser der jeg var sikker på at det var tusser og troll. Jeg fant små myrvann der teltplassen ble utsatt for mild flom. Noen ganger var det full klaff og eventyr, noen ganger viste det seg at det var mye folk der og noen steder var rett og slett ubeboelig. Jeg har karret meg igjennom en gjengrodde elveleier med mistenkelig mange dyrekadaver, hørt merkelige brøl alt for tett på og sovet på steder jeg sverger må ha vært hjemsøkt. Alt i gåavstand til Oslo.
___
Og uansett hvor rare teltplassene var, så fikk jeg masse komplimenter på bildene. Fakta er nemlig at det ikke handler om den der teltplassen med vann, utsikt, solnedgang og ingen folk. Noen ganger er magien i oppdagelsen og det å nyte skogen sånn den er. Den lune fornemmelsen av en teltleir på en skogkledt kolle, den gode følelsen av å synke ned i blåbærlyngen under tarpen og den litt kjelkete leiren der du sov godt allikevel.
___
Jeg foreslår at påska 2020 blir den påska der du legger fra deg ideen om den perfekte camp og i stedet går ut for å se på den virkelige vakre marka vi har liggende rundt oss. Advarsel: Det er stor fare for å bli svært opptatt av skogvern etter dette..
➡️Og seff: SPORLØS FERDSEL og overhold lokale bålforbud 🔥🔥.