(Inneholder reklame for boka Tøffere enn du tror) Det snakkes så mye om alt som er farlig. Om psykiske lidelser som lurer rundt hver et hjørne: pass på så poden får godteri på riktig måte ellers havner den på BUP med spiseforstyrrelser. 

Flinke foreldre kan knapt snu seg uten å ha en ekspert til å fortelle dem at de burde snudd seg litt annerledes.

Store overskrifter kan fortelle deg om det livsfarlige flåttviruset som nå har kommet til Norge. Best å holde deg hjemme, en lett tur i høyt gress kan gjøre deg hjerneskadet for livet. 

At forekomsten er ekstremt lav og at av de få som faktisk får det blir de fleste helt friske igjen, er en liten detalj sist i artikkelen. 

Ja, livet har blitt farlig dere, farlig og ubehagelig og tåler vi ikke gjør vi vel? Skal vi nyte naturen skal det være fra en hytte med panoramavinduer og varm badstu for ellers kunne vi opplevd bittelitt ubehag, og voksne mennesker klarer ikke slikt.

Og skulle det mot formodning ikke være farlig, så trenger du iallfall mye utstyr. Her om dagen leste jeg en artikkel om hvor mange løpesko en vanlig mosjonsløper skulle ha. Et spørsmål jeg lett kunne besvart med: ETT PAR. Det du løper med. 

Men selvfølgelig var det minimum tre, hvem trenger ikke et ekstra par til å løpe på grus? Og hva med langtursskoene, selvfølgelig skulle de ha en spesiell demping. Og ekstra lette konkurransesko åpenbart, vi må ikke glemme det nanosekundet vi amatørløpere kan vinne på to gram lettere sko på Nordmarka halvmarathon. 

Kjøper vi ikke inn sko til 10 frognertiere, ja da får vi skader, og hvem av oss lalleglade hobbyløpere vil ha skader? Ingen. 

Nei, livet har blitt vanskelig, har blitt farlig og det har blitt utstyrskrevende. Skal vi ut i naturen trenger vi dobbeltsidig Goretex og fancy, superlette telt for å klare oss en simpel sommernatt. Samtidig får ungene vårt lov å bruke 8 timer om dagen på sosiale medier, der de ser alt fra halshugginger til livesendte selvmord uten at vi egentlig gjør noe med det. 

Det er et veldig relevant spørsmål å stille: hvem er det egentlig som bestemmer hva som er farlig og ikke farlig, hvem er det som har lagt føringer for livene våre?

Burde det kanskje være oss selv? 

Faktum er at naturen er ikke farlig. Livet er ikke farlig, vi mennesker er laget til å tåle både fysisk og psykisk ubehag. Faktisk befinner mye godt seg på den andre siden av nettopp dette. 

Så gi meg et par utslitte løpesko så jeg kan jogge meg en tur i et annet tempo enn det som ville gjort meg til en bedre løper. Gi meg et friluftsliv med gammel anorak, myggnett og en sovepose fra finn og gi meg foreldre som kan få være foreldre uten å føle at alt de gjør er feil.  

Vil du lese mer om dette, så kan du forhåndsbestille boka Tøffere enn du tror, den finnes på i personlig signert versjon på Ark frem til den 20.05 

Bekymringen din er ekte nok den, spørsmålet er om den skal styre livet ditt?

En bloggpost til alle dere som har noe de gjerne vil, men ikke tør. 

Velkommen til vår og høysesongen for alle dere som har tenkte at «i år blir året der jeg sover ute alene». Velkommen til de første, skjelvende nettene alene i villmarka. Alene med tanker om alt fra øksemordere til lynnedslag.

«Det er jo helt usannsynlig, det er bare jeg som overreagerer» er det mange som sier til meg. Og selv om tanken er god, så tenker jeg egentlig følgende: 

… Det er jo ikke HELT usannsynlig.

Saken er jo denne: Jeg kan ikke garantere deg at Norske seriemordere ikke har årsmøte i skogen rett ved siden av teltet ditt den natten du er ute. Jeg kan ikke garantere at du ikke treffer på en helt ny type, gal elg som har hang for å angripe sovende mennesker i hengekøyer, eller at akkurat du blir det første offeret for en veldig sulten grevling med dårlig evne til å bedømme matstørrelse. 

Du KAN møte noen med vonde hensikter. 

Faktum er samtidig: Det kan du gjøre hjemme også. 

Risiko er noe du forholder deg til hver dag. Du er aldri helt trygg. Huset ditt kan brenne ned, du kan bli såret i et terrorangrep på veg til jobb, barna dine kan bli syke og dø. 

Det er tonnevis med risiko vi egentlig ikke forholder oss til  hverdagen. Det er få som ligger våkne og lurer på om huset er i ferd med å brenne ned, og om det er nettopp i dag at brannvarsleren har tatt kvelden. Eller om akkurat du skal få en ny og sjelden form for demens. 

Spørsmålet du må stille deg er: skal jeg forholde meg til den mikroskopiske sjansen det er for at Norske Øksemordere har foreningsmøte langt ute i ødemarka, eller skal jeg gjøre som med risikoen for hjerteinfarkt og ikke la det styre livet mitt?

OG HVIS DU. Mot formodning, skal forholde deg til den forholdsvis lave andelen av øksemordere i norske skoger, så er spørsmålet hvorfor du ikke også skal forholde deg til andre risko? Hva med risikoen for at markmus har flyttet inn i radiatoren i bilen din og løper freidig over dashbordet så du skvetter og kjører bilen rett i fjorden? 

Poenget mitt er: Du er ikke fjern om du bekymrer deg for diverse ute i skogen. 

Du er heller ikke fjern om du har andre ting du gjerne vil, men som du ikke tør fordi «hva om…»

Eller hva med den kanskje like aktuelle, men langt mindre omtalte: å be ut den du har en kjempeforelskelse i, men ikke tør i tilfelle du blir avvist. Du KAN bli avvist og det kan svi som pokker. 

Du er ikke fjern. Livet er breddfullt med risiko. 

Det du må ta stilling til er dette: 

Skal det risikoen styre livet mitt? 

Jeg har et problem med ADHD,  ... og det er ikke ADHD. En post om at diagnose ikke er en forutsetning for empati.

Stadig oftere leser jeg at folk blir letta når de får diagnosen ADHD. Letta fordi de endelig får fri fra den stemma som konstant sier «skjerp deg», «så treg du er», «du er jo helt dum» eller hva for noe ubrukelig den indre kritikeren forteller deg når du sliter. 

Underforstått her, er at folk gjerne venter til de har fått diagnosen med å legge selvkritikken på hylla. Som om du bare fortjener empati for problemene dine, dersom problemene har et skikkelig navn. 

Nærmere bestemt: du fortjener kun empati dersom problemene er en diagnose. 

Dette blir selvfølgelig et stort problem for all de som strever, men IKKE får diagnosen. Slike problemer kan nemlig ha mange årsaker og ADHD er kun èn av dem. 

Jeg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD. 

Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv. 

Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE. 

Jeg kan si at 100% av folk med slike problemer prøver konstant å få bukt med dem. 

De har på den ene siden en utrolig vanskelig hverdag fordi vi lever i et samfunn som setter store krav til akkurat dette. 

Det vil si at de bruker enormt mye energi på å samle tankene sine og forsøke å  gjøre en flyvsk hjerne til en strømformet hjerne. Starte på nytt for hundrende gang med en arbeidsoppgave som andre synes er lett, men som er enormt krevende for en som mangler fokus, har tretti tanker i hodet, glemmer hva de drev med, mister fokuset og drømmer seg bort.

Hvis du sliter med dette og du IKKE får diagnosen ADHD så betyr det ikke at det da automatisk er «din skyld» og at du bare kan «skjerpe deg».

Kanskje du har kronisk søvnmangel, kanskje du har vært stresset over en lengre periode, kanskje du har uvoerskuelig mange problemer i livet ditt eller du har opplevd så hårreisende ting i barndommen at angstsystemet ditt er kronisk på alerten. Det er mange veier til en hjerne med ADHD-lignende symptomer. 

Samtidig er det dessverre kultur for at problemer vi ikke kan sette en diagnose på, ikke er verdt å anerkjenne. Det vil jeg vekk fra. 

Sliter du med konsentrasjonen, ja da fortjener du all mulig empati. Uansett om du har en diagnose eller ei. Jeg er likeglad med om det er ADHD eller om du «bare» ikke har sovet siden den første ungen ble født, det er like kjipt og det fortjener like mye empati. 

Jeg ble gravid i april med termin 4. januar. Naivt av oss: vi var ikke klar over at nordmenn fortrinnsvis drev med barneproduksjon fra september og utover slik at ungen skulle komme til ca barnehagestart. 

I stedet hadde vi skaffet oss selv åtte måneder ubetalt permisjon. Moralen var: google først, ligg etterpå, men dette er et minimalt problem sammenlignet med det virkelige problemet: barnet ble født FØR nyttår. 

Da jeg fortalte terminen den 4. januar sa folk ting som «håper ungen ikke kommer tidlig da», «du må knipe igjen til over nyttår! Det er best på alle måter vet du». Velmenende råd med en undertone av alvor, krydret med urealistiske forventninger til livmoren min. 

Rådene kom fra fagfolk, for de vet den klamme statistikken: barn født tidlig på året gjør det langt bedre enn de født sent på året. Barn født tidlig på året har større sjanse for å komme på kretslag i ulike idretter f eks. Dog: mindre sjanse for at podinnen blir den nye Marit Bjørgen kan jeg leve med. 

Den virkelig skumle delen av statistikken er denne: Sjansen for å få en ADHD diagnose er langt større for barn født sent på året. Barn født i november og desember har 80% større sjanse for å bruke ADHD medisiner enn barn født i januar og februar. 

Hva betyr dette? At å starte livet med litt vintermørke gir grunnlag for nevrologiske problemer senere i livet? At november faktisk er så stusselig at det gir varig forandring i barn? 

Nei. Til sammenligning så er utsatt skolestart langt mer vanlig i Danmark, og gjett hva? De har ikke samme statistikk for ADHD diagnoser for barn født sent på året.

Med andre ord er det stor sannsynlighet for at vi i Norge diagnostiserer umodenhet og kaller det ADHD. 

For å si det på en annen måte: i Norge plasserer problemet INNI barnet, i stedet for å ta ansvar for at vi har et problem i skolesystemet. 

Tanken i Norge er at det skal tilrettelegges for alle i skolen, uansett om de er født sent eller tidlig på året. Ideen er rørende god, men det funker åpenbart ikke i praksis. 

Det er det imidlertid ingen som tar konsekvensen av. Det vil si: ut over barna født på slutten av året selvfølgelig.  

Nyttårsrakettene i 2018 kom med et islett av sorg for meg. Datteren min var nyfødt og helt nydelig. Men om jeg fortsatt hadde vært gravid når nyttåret kom, så hadde fremtiden hennes vært langt lysere enn den var nå. Hun hadde fått alle de dårlige kortene, bare fordi kroppen min ikke holdt ut lenge nok. 

I etterkant har jeg tenkt at dette er helt sykt. Ingen nybakt mor skulle bekymre seg om slike ting. 

«Det er iallfall bra det er en jente, de klarer seg bedre på skolen når de er født sent på året». Ja, det er bra det er en jente, men det er langt bedre om vi har et skolesystem som er tilpasset virkeligheten og f eks tillatt utsatt skolestart i langt større grad enn vi gjør nå. 

Sannheten er at det nå er tusenvis av barn som får høre at de har et problem. Spørsmålet er når vi skal ta ansvar og innrømme at problemet aldri lå i barnet, men i systemet. 

Les gjerne @Psykologpia sitt fremragende innlegg i Dagsavisen rundt samme tematikk. Link i story. 

Og bare for å klargjøre: dette er ikke et innlegg MOT ADHD generelt. Det er mange barn og voksne som har nytte av både diagnose og medisinering og som er korrekt diagnostisert. Det er en kritikk av skolesystemet slik det er i dag.

Når skal vi slutte å gi små barn ansvaret for et system som ikke fungerer?

«Du vet, Johanne. Du gjør en utrolig fin jobb i korpset og du skal vite at de små ser opp til deg, det du sier betyr mye for dem.» 

Det var dirigenten min som hadde satt seg ned ved siden av tolvårige meg, på en gulnende benk i en svett gymsal. «Du er viktig» avsluttet han og klappet meg på ryggen, deretter gikk han. 

Jeg stod litt lamslått tilbake. Viktig? Som minst i en søskenflokk på fire var jeg vant til å være mange ting: morsom, sjarmerende, litt i veien kanskje, eller litt mye i veien, men viktig? Det var ikke ordet som kom til meg. 

Jeg har siden tenkt at akkurat det øyeblikket var øyeblikket der jeg skjønte at det lille meg gjorde i den store verdens, faktisk hadde en mening. En fin liten gest, fra et fint menneske. 

25 år senere har jeg vært psykolog lenge nok til å vite at slike mennesker bærer verden. Når en klient har en historie som ville fått selv den mest hersa skrekkfilmentusiast til gjemme seg bak stolen, faktisk ikke er så dårlig, ja da står det ofte en slik bak. 

Ikke en superhelt, ikke et perfekt menneske, men en fotballtrener, en lærer, en nabo. En som du, en som dirigenten min. En av de folka som aldri kommer til å få kongens fortjenestesmedalje. Sånne som stilte opp i fotballen, i spedern og i korpset, sånn at ungene skulle få noe å gå til på kvelden.

Og ja, når mange nok mennesker har stått og stekt vafler, tørket tårer, rette prøver, kjørt hjem etter glemte munnstykker og vinket farvel til tropp 11 i Speidern. Ja da dukker det opp en Braut Haaland eller en Ole Edvard Antonsen. Og da blir vi veldig entusiastiske. 

Men det vi ikke tenker på som er langt vanligere, er at fra dette arbeidet dukker det opp barn og unge med mestringsfølelse, venner, tilhørighet, trygghet og tillit til voksne. 

Egenskaper som er viktige i en sunn og robust mental helse. Egenskaper som noen. barn kan være akkurat det som gjør den store forskjellen, akkurat det som får noe som kan gå dårlig til å gå bra, akkurat det de ikke hadde hjemme. 

Takk! 

Hvorfor det ligger mye god folkeelse i vaffelsteking, en hyllest til hverdagsheltene.
Alle har en tom stol på julaften

Alle har en tom stol på julaften

Da jeg var 13 fikk broren min kreft, han var 22. En tidlig adventskveld i 1997 fortalte mamma at det ikke var mer legene kunne gjøre. 

Så står du der da, med julelys over alt og ribbe på julaften, mens broren din later som han kaster deg ned trappa og gir deg Spice Girls i julegave, samtidig som han understreker at du har rævva musikksmak. Når dere ler på kjøkkenet, samtidig som du vet at dette. Dette er siste gang.

Broren min døde den 16. januar 1998. 

Julen etter ble første julen der jeg ikke stupte i seng på kvelden. I stedet ble jeg sittende og kikke ut i den svarte natta og lure på om jula noen gang ville bli hyggelig igjen når hans stol stod tom. Den julekvelden følte jeg meg uendelig ensom. 

Men etter hver som jeg ble eldre skjønte jeg at jeg ikke var alene. Alle har en tom stol på julaften. 

Mange har flere. 

Noen har bare tomme stoler rundt sitt bord. 

I hverdagen så synes det ikke så godt, men når hele verden dekker opp til festmiddag og møtes med sine venner og sine familier, så er den der. Uansett om det er ett eller femti år siden den ble tom.  

Og er man ny i den gjengen med tomme stoler, så er det et eller annet fint med å vite at vi alle, vi som går der i juleglade gater og ler med gløgg i hånda, vi har også en tom stol. Akkurat som deg. 

Det er også en god ting å dele fordi på et vis forstår alle det. Tiden går, noen forsvinner og andre kommer til. Det synes best i julen. Problemet er at vi ikke snakker om det, som om vi frykter at det å minnes gjør at vi ikke kommer oss videre. Faktum er at vi kommer oss videre fordi vi minnes. 

Desember er en måned med gavedryss og julestress, men den er også en måned med blåtime og vakkert lys. Med stillhet og rom. En måned som egentlig har plass til både julelatter og din tomme stol. 

Saken er at tomme stoler skriker litt mindre om de får stå fremme. Så god jul. Til både deg og din tomme stol og vit at denne jula, kan dere få komme begge to. 

Om terapien ved kaffebålet i elgjakta, over kaffen med venninna di og på fotballtrening med gutta.

Reklame for egen bok. «Jeg husker fortsatt da broren din døde. Alt var så stille i skolegården. Til og med læreren vår gråt da han fortalte det.» Setningen kom litt ut av ingenting, i forbindelse med en gjenforeningen med noen gamle venner. Jeg stod med kaffen min og visste ikke hva jeg skulle si, bortsett fra at den delen av meg som sjeldent får plass i livet mitt, plutselig hørte hjemme. 

Mange spør meg om man kan være sin egen terapeut. Sannheten er at du sannsynligvis er noens terapeut, inkl din egen, allerede. For terapi er ikke noe vi har oppfunnet, noe helt nytt som har oppstått nå etter at vi fikk et fag som het psykologi. 

Terapi er egentlig en etterligning av en naturlig prosess, nemlig en helende samtale med en annen. Saken er at vi mennesker kan hele i møtet med hverandre, i møtet med hverandres opplevelser og følelser. Når den ene lytter og den andre deler og når den felles opplevelsen av at den andre forstår sniker seg inn. 

Og den følelsen kan like gjerne oppstå rundt kaffebålet i elgjakta, i en samtale med få ord mellom gamle venner, som den kan oppstå i et terapirom. 

Det kan være en lang samtale eller det kan være et blikk, en hånd på en skulder eller noe annet som viser at den andre skjønner hva som beveger seg på innsiden din. 

Problemet for oss mennesker, er når det skjer ting i livene våre som gjør at den helingsprosessen ikke skjer av seg selv lenger. Når følelser blir ubehag i kroppen, muskelspenning, kvalme, stress, eller uklart hode. Når vi igjen unngår dette ubehaget ved å scrolle, drikke, kritisere oss selv, bekymre oss, tvile på enhver beslutning eller bare la være å gå for det vi gjerne vil. 

Når den indre selvkritikken blir så sterk at vi ikke deler det vi har opplevd lenger, særlig ikke følelsene. Eller kanskje frykten for det har blitt så stor at det bare sitter fast i kroppen.

Reklame: Jeg har skrevet en bok om å heles som menneske. En bok om hvordan vi mister oss selv og hvordan vi kan finne tilbake. Om den urgamle helingen, bålet, naturen, timevis på vandring, hvordan det gjør noe av det samme som terapien forsøker å gjøre. Du kan kjøpe en personlig signert kopi på @ark sin nettbutikk hvis du kjenner noen som vil ha den som gave. 

Kanskje du skal si litt mer NEI i desember?

Jeg elsker tida før jul. Jeg elsker det virkelig, det er noe med å ha gått i dvale i november for deretter å bli vekt langsomt av den gryende følelsen av at noe er i gjerde. Et julelys her, en stjerne i et vindu der. 

Og det er egentlig ikke nødvendigvis julaften som frister meg, det er den følelsen av forventning som ligger igjennom hele desember. Det er blåtimen, solnedgangene, nysnø som kommer, nysnø som smelter. Også er det min helt privat og overtrodrevne tanke om at det er et eller annet magisk med desember, jul og solsnu. 

Jeg har ingen forskning på det ut over en følelse av at det er NOE med naturen i denne tida, og at jeg gjerne vil ha det med meg (og jeg er heldigvis såpass lett underholdt at jeg ikke trenger mer bevis enn det)

Men så, i dem samme vendingen som blåtimen gjør meg varm i brystet, så kommer stresset. Og noen ganger vet jeg nesten ikke hva det er, men det er alltid noe. Om det er overfloden av avtaler, ting som skal gjøres, dårlig planlegging, så er det visse førjulstider som forsvinner fortere enn penger på konto. Og plutselig er det jul og jeg har ikke filosofert meg inn i en eneste blåtime.

Men nå har bestemt meg: denne førjulstida skal bli annerledes, denne skal bli bra. For jeg har nemlig øvd meg på et vakker, lite ord som heter NEI. Nei takk. Og det skal jeg øve meg på hele resten av november, ti minutt hver morgen.

Og det skal bane vei for mer blåtime, mer båltid, flere pepperkaker med knøttet og mindre av den følelsen av at jula renner forbi uten at jeg egentlig er med. 

Har du vurdert om problemet ikke er deg, men verden?

Reklame for egen bok. Jeg vet jeg kaster stein i glasshus her og muligens krakelerer min egen eksistens som instagrambasert psykologrådgiver, men saken er at vi ser litt mye innover om dagen. Jeg leser for mange psykologiske råd og for lite «fuck verden». 

Jeg mener: mange ganger når folk kommer i terapi så er problemet indre, ingen tvil om det, men det er overraskende mange ganger at problemet ligger i omgivelsene. 

Angst og uro som kommer fordi kroppen din prøver å fortelle deg noe du ikke vil høre på: f eks at «jepp, kompisen din er kul, men han sier også nedbrytende ting til deg». 

Denne innovertenkingen kan til og med settes i system og maskere store, strukturelle problemer. For eksempel arbeidsplasser organisert på en måte som skaper stress i de ansatte. 

Arbeidsplasser der du får kurs i mindfulness, eller kanskje skal du få en coachingtime i å tenke positivt? På den måten legges umerkelig både årsak og løsningen på stresset i deg. Det er skummelt og potensielt skadelig. 

Trikset er å finne deg selv igjen. Hvor du gjør det er veldig individuelt: noen gjør det i naturen, noen gjør det på havet, for noen er det på cafe og for andre er det i samtale med andre, for eksempel i terapi.

Jeg har skrevet en bok om nettopp dette: Hvordan finne tilbake til kjernen og lage seg det livet som er bra for deg. Ikke minst: finne hvilke mekanismer som hindrer deg i å gjøre nettopp det, ikke for å grave, men for å klare å faktisk snu på det som ikke er bra for deg. Link på siden

Jeg har et problem med statsbudsjettet og her er hvorfor:

Årets statsbudsjett satte flere midler av til psykisk helse og hurra for det. Det trengs virkelig. Problemet er at det samme budsjettet bygger ned tiltak som kan sørge for at færre sliter mentalt. Sørge for at færre faktisk trenger hjelp. De forebyggende tiltakene som bare ligger og funker, men som står i fare for å forsvinne: nærmere bestemt naturen vår. 

Det siste halve året har jeg utgitt en bok om natur og mental helse. Det har blitt en bestselger. Jeg holder foredrag over hele landet, og det jeg ser er at folk kjenner seg igjen: De opplever at naturen er ekstremt viktig for hvordan de har det. Og forskningen er enig. 

Så når mentale helse er den dyreste sykdommen vi har, og natur har en god effekt på mental helse: Hvorfor kuttes det da så voldsomt i de budsjettene som kan sørge for at vi fortsetter å ha gode, forebyggende helsetiltak rett utenfor døra vår? 

I år foreslås det å kutte halvparten av skogvernbudsjettet. Altså pengene som skulle gå til å beholde skoger. Ikke den hugstmodne 60 år gamle granplantasjen til naboen, men den gamle skogen, den varierte skogen, den skogen som betyr noe for de som bor i nærheten. 

Dette er penger som kunne gått til skogeiere som ønsker å verne skogen frivillig. Som sier: Ok, dette er en bra plass, en plass der folk finner ro og fred, en plass som har fått stå i fred lenge nok til at det er en skikkelig flott skog. Den skal jeg la stå. 

Nå får de ikke de pengene, skogen blir ikke vernet og går sannsynligvis da til hugst. Selv ikke den mest engasjerte skogeier kan leve av luft og naturvern, folk må få penger for å gi fra seg levebrød. 

Og når jeg skriver slike ting er det mange som tror det betyr at jeg hater all skogsdrift. Det stemmer ikke. Det jeg mener er at skogeierene rundt i landet som faktisk vil verne skogen sin, skal få penger for det.

Jeg mener også at hvis vi mener seriøst at vi vil prioritere psykisk helse, så må vi ta inn over oss hvilke forebyggende tiltak som ligger rundt i landet vårt og bare funker. Som variert skog. 

Jeg håper SV, Rødt og MDG har tenkt å gå inn og være veldig kranglete når det gjelder denne delen av statsbudsjettet så vi ikke kaster billige og effektive folkehelsetiltak rett ut av vinduet. 

Og dette er i øvrig tredje gang denne regjeringen foreslår å kutte skogvernbudsjettet, det er verdt å huske ved neste valg. 

Psykolog med sovepose
Copyright © 2024
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram