Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys.
Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra.
Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.
Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs.
Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang.
Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett.
Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra.
Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag.
Det er mye en kan bli frisk av her i verden: grønnkål, antibiotika, kompliserte operasjoner, eget imunforsvar, men det som kanskje er aller mest undervurdert, er følelser. Ja, du hørte riktig, helt gammeldagse følelser. Gratis er det også.
Så hvorfor søren kan vi bli friske av følelser? Jo, følelser er egentlig reaksjoner i kroppen som skal fungere som et indre kompass. F eks: blir du forbanna så merker du en rolig og sterk energi i kroppen.
Problemet er at, hvis du er som meg og har vokst opp en plass der man ikke prater så mye om følelser, så er det fort gjort at kroppen begynner å dekke over energien med andre reaksjoner.
Det vil si at du ikke merker at du er lei deg, i stedet merker du f eks at du blir utrolig anspent. Og i kjølvannet av muskelspenningen kommer alle mulige andre drittsymptomer, som muskelsmerter, dårlig søvn, uro i kroppen og generelt bare ubehag. Disse symptomene kommer altså av at følelser holdes nede.
Det vil også si at problemene faktisk kan fikses ved å få følelsen opp. Det høres magisk ut, men de aller fleste har merka dette selv: Du blir letta og føler deg roligere etter å ha grått eller sover bedre etter å ha fått prata med kona om problemene.
Det er ikke mer komplisert enn det: Følelser er signaler som skal oppleves, og kroppen skal jobbe for å holde de nede. Den jobbingen koster deg dyrt både fysisk og mentalt. Det vil si at ved å bli bedre til å merke følelsene i stedet for å la muskelspenningen holde den nede, kan du faktisk få det overraskende mye bedre.
Det er selvføgelig ikke så enkelt alltid, dette kan være godt innlærte mekanismer som vi har drevet med siden 1975. Jeg har skrevet om bok om dette og mye mer, pakket godt inn i bålrøyk, furuskog, fjelltopper og min egen historie med friluftsliv, psykologi og bare livet generelt.
Når du har angst fordi du sier NEI, alt for lite. En bloggpost om quickfixen du ikke visste at fantes.
I terapi er det som kjent mange gode grunner til å få angst: bekymring, traumer, problemer med å navngi følelser. Dog, en mindre kjent, enklere og overraskende vanlig grunn, er alvorlig mangel på bruk av ordet NEI.
Nei til avslutninger, nei til grilling og nei til ferieplaner du ikke orker. Og jeg tør påstå at akkurat nå, går vi inn i den sesongen der nei-vegrerne sliter aller mest. Der faren for å bli som smør smurt alt for tynt utover brødet er overhengende, men alt fra indre uro til søvnproblemer som resultat.
Som konfliktsky hedmarking er jeg selvfølgelig helt inneforstått med hvor fristende «ja» er. Ingenting lyder bedre i øret enn en entusiastisk bekreftelse på det den andre vil.
Men faktum er at et uskyldig ja til noe du ikke vil, er et nei til det du egentlig har lyst til. Nei til tid til de vennene du egentlig vil prioritere, nei til overskudd til å være den forelderen du vil være og nei til den hobbyen du faktisk liker.
I et samfunn der vi tar det som en selvfølge at vi skal si ja til alt fra fete karrierer til nyoppusset hjem, er det svært lett å derigjennom si nei til det som betyr noe for deg.
Nei, jeg stemmer for at neste gang noen ber deg bli med på muskeloppbyggende hot-pilatses, så kan du vurdere om den muskelen du egentlig har bruk for å trene, er nei-muskelen.
Vil du lese mer om hvordan du kan forstå hvorfor nei kan være vanskelig, bli bedre til å vite hva du vil og ikke vil, samt sette gode grenser så står det langt mer om dette i boka «Psykolog med sovepose».
En viktig servicemeddelelse fra psykologen, til alle som har blitt bedratt, ført bak lyset eller dumpet på en fæl måte.
Når folk har vært ute for kjipe brudd får jeg ofte får høre ting som: «jeg skulle aldri stolt på han/henne.» «Jeg var dum som lot meg lure.», «jeg burde skjønt det.».
I den forbindelse har jeg tenkt å komme med en liten psykologisk oppklaring til alle som trenger å høre det. Den er er kort og grei: Nei.
Nei, hvis kjæresten var deg utro så var det det var ikke feil av deg å stole på han eller henne. Du burde med andre ord ikke skjønt det.
Du gikk inn i forholdet med den innstillingen en skal ha, nemlig tillit. At personen viste seg å ikke være verdt den tilliten er ikke din skyld. Den eneste måten å avsløre slike ting, er å gå inn i forholdet med mistillit hvilket er et helt forferdelig utgangspunkt for det meste.
Det samme gjelder hvis du trodde på kjærligheten og den andre viste seg å ikke bry seg. Er det din skyld, var du dum som satset? NEI. Du satset, det står det respekt av.
Når du går inn i et forhold så stoler du på den andre. Det er ikke din jobb å snuse ut eventuelle svin på skogen. Det er din jobb å være en redelig kjæreste, ikke finne ut om den andre er det.
Når vi tar ansvar for noe som ikke er vårt bord, er det ofte fordi situasjonen er ganske sammensatt. Det er mye motstridende følelser på bordet og det er lett å miste fotfestet og sende sinnet tilbake på seg selv i stedet for ut på den personen vi kanskje både elsket og virkelig er forbanna på.
Jeg har skrevet om slike prosesser, hvorfor de oppstår og hvordan de fikses, i boka mi. Den kan bestilles med personlig hilsen og signatur tom 15.05 (link i bio) ellers finnes den på nett og bokhandler over hele landet.
Da jeg begynte å sove ute, så skremte natta meg. Lydene jeg ikke visste hva var. Lyder som fantasien satte skremmende bilder på.
Nå lar jeg natten ha sine hemmeligheter. Hva det er som tasser der ute i mørket er ikke mitt å vite. Det er avtalen vår, utenatten og meg.
Når jeg får sitte der ute alene og tygge meg igjennom de siste hendelsene i livet. Det jeg ikke hadde tid til ellers, men som kommer til overflaten nå. Det er min terapi, mitt rom.
Det at følelsene får passere er egentlig den naturlige måten å heles på, men den funker ikke alltid. Vi kan miste den evnen til å heles selv, og vi lever i et samfunn som gjør akkurat dette ekstremt lett.
For egentlig er det slik at når vi mister eller knekker, da heles vi i kontakten med oss selv og med andre. Vi heler i møtet med hverandres smerte og vi forstår andre ved å merke oss selv. Den andres glede og smerte kan kjennes som et dypt ekko inni oss, og det er nettopp her magien ligger. Smerten blir forståelig i kontakten med andre, og har du ikke andre, så i kontakten med naturen.
Terapi handler dypest sett å hjelpe folk til å komme dit, komme til det stedet der helningen foregår av seg selv. Der følelsene kan komme, deles og passere. Det stedet der vi opprinnelig var, men som livet har lært oss at var alt annet enn godt.
Jeg tenker alltid at naturen er terapi, men for å forstå hva som skjer når alt føles bedre og forstå hvorfor det er slik, så må man vite litt om egne prosesser. Hva det er som blokkerer en naturlig prosess og hvordan du løser det.
Hvorfor noen unngår å være lykkelige. En bloggpost om hvorfor vi stikker av fra bra situasjoner.
Da jeg vokste opp på hedmarken på åtti og nittitallet var følelser en by i Russland. Var det ikke relatert til Hamkams nedrykk fra eliteserien eller været, var det ikke noe å skrive hjem om. Det førte til at jeg, i likhet med store deler av norges befolkning, har hatt et anspent forhold til dem. Dvs at jeg egentlig ikke er så god til å vite hva de er og hva pokker de skal brukes til.
Dette er egentlig ok, litt undertrykkelse av følelser går fint. Krisen skjer når vi begynner å unngå ting vi egentlig ikke skal unngå. For eksempel når kvinnen i ditt liv plutselig står der og liker deg. Også merker du ikke gleden inni deg, i stedet merker du uro, tolker det som en advarsel og går.
Så hva er det som skjer her? Jo, i prinsippet skal følelser fungere som et kompass, det skal være enkelt å avlese og forstå, samt bruke de til å få retning i livet. Problemet er at kroppen kan kuke til dette, som oftest fordi vi av har hatt litt dårlige opplevelser med å dele følelser (ref hedmarksk oppvekst).
Måten kroppen kuker det til på, er ved å dekke over følelsene med en annen reaksjon. F eks muskelspenning, indre uro, mageproblemer, kvalme, problemer med å konsentrere deg osv (lista er egentlig lang).
Det vil si at der du egentlig skulle kunne føle f eks glede og den der «yess hjemmeseier», så føler du bare uro. Ikke fordi den dritgode følelsen av at drømmedama var i havn ikke er der, men fordi kroppen din tror at den følelsen er farlig og dekker over den med muskelspenning.
Dette tilsvarer å putte kompasset nederst i sekken og tro at du vil komme frem på riktig plass. Det er mildt sagt optimistisk. Det er ekstremt viktig å vite at muskelspenning og kroppslig uro ikke nødvendigvis betyr at du skal ta beina på nakken og stikke, men i stedet kjenne dypere etter på hva ditt eget kompass egentlig peker på.
Du kan lese mye mer om dette, hva det kommer av og hvordan det fikses i den nye boka.
En bloggpost til deg som aldri får lande i deg selv.
Tvil kan være et mareritt. Og nei, jeg mener ikke den nagende tvilen som kommer når du er i ferd med å gjøre noe dumt. Når du står på timetern med 1,8 i promille og hele den apete vennegjengen din brauter som en flokk gale kuer nedenfor. Ja da skal du lytte til den nagende tvilen i hjertet ditt og gå ned igjen til festen uten å risikere livet.
Det jeg snakker om er den tvilen som ødelegger livet. Den som kommer inn og stiller det evige spørsmålet: om det valget, den følelsen eller den holdningen, sånn.. egentlig. Var riktig? Den som aldri lar en holdning eller en tanke stå ubestridt og alltid gir deg en svak følelse av at det du tenker kan være feil.
Etter hver landede beslutning kommer den som en snikende fis og stiller spørsmålet: Hva om det er feil? Tenk om det er annerledes? Har du vurdert dette? Og plutselig mister du fotfestet og er tilbake i ambivalensens helvete.
Eller hva med et minne? Ingenting kan overtenkes som et heftig minne: Husker jeg egentlig riktig eller tar jeg feil? Var det egentlig kjipt, kanskje det er jeg som er overfølsom, hvorfor reagerte ikke de andre. Og vips er du tilbake i usikkerhetens kaos.
Du får aldri lov til å lande på det du tror er riktig. Tåle å eventuelt ta feil. Nyte at det er lov å gå for en ting og ikke en annen. Få fred fra det evinnelige maset med «hva om» som kverner i hodet.
Fakta er at du må gi slipp på selvtvilen, en godt gjennomtenkt beslutning blir ikke bedre av uante mengder tvil. La det være og kom videre.
Bruk tvilen som den skal: Tvil når du trenger det: tvil på planen når du står på vidda og været begynner å bli dårlig, tvil når du skal kjøre forbi på smale bygdeveier og lurer på om du har nok plass, tvil når du skal investere sparepengene. Men ikke tvil på deg selv.
Jeg skriver mye mer om selvtvil, hvordan du gjenkjenner det, hvorfor det kommer og hva du kan gjøre med det, i boka mi som kommer i slutten av april. Den kan forhåndsbestille den med personlig hilsen nå (funker veldig bra som gave!)
«Psykolog med sovepose» lanseres den 22.4 og kan allerede nå forhåndsbestilles med signatur her:
Det er med skrekkblandet fryd at jeg slipper manus, forside og ca 50 bilder ut i den store verden.
Dette er resultatet et ekstremt stort ønske om å lage en bok som både er morsom å lese og som gjør at livet blir litt bedre.
Ideen var å skrive en bok som kombinerte psykologi og friluftsliv. Lage en bok der man kunne få i pose og sekk så og si. Jeg ville snakke om naturen, om teltlivet, de lange bålkveldene og fjellet. Og jeg ville snakke om psykologi, om kontakten mellom mennesker, hvorfor vi skal føle følelsene våre og hvordan vi klarer å snu på gamle vaner og få det godt.
Helt siden jeg studerte psykologi, har jeg tenkt at dette burde alle kunne. Ikke fordi det gjør livet klinisk ribbet for vanskelige ting, men fordi det vanskelige er vanskelig nok i seg selv. Det trenger ikke bli enda verre ved at vi blir engstelige, bekymrer oss masse, får vondt i rygg og nakke, ikke tør å satse på det vi gjerne vil eller hva det nå er som skjer.
Jeg ville også dele de tingene jeg selv har tenkt på og opplevd. Hvordan naturen til alle tider har vært en trygg havn for meg, igjennom alt fra de gode periodene, til kjærlighetssorg og den gangen broren min døde. Uansett hva som skjedde var det der ute jeg hørte hjemme, det var der alt falt på plass.
For det er så åpenbart for meg: At det er et eller annet med det naturen gjør med oss, som er som terapi. Eller kanskje det egentlig er terapien som etterligner naturen, og at vi på en måten har mistet det som opprinnelig helet oss.
Og det har vært perioder der jeg har lurt på om det overhodet lar seg gjøre: At det går an å skrive en fornuftig bok som både handler om fisketurer OG hva du gjøre når livet blir heftig. En som både fokuserer på kunsten å få kilosørrret og gir konkrete tips og oppgaver til hvordan du får det bedre. Optimistisk kanskje? Ja, det tok fire år.
Så vær så god: Her er den, drømmen min om at psykologi og bålkaffe saktens kan leve side ved side. Forhåndssalget er i gang og lanseringen er 22.4. Jeg håper dere liker det!
Hvorfor følelsesverden er den eneste plassen i livet der du kan få både i pose og sekk, en bloggpost om hvorfor du skal ha litt mer takhøyde i følelseslivet ditt. 📸 @wilderness_mariabacus
___
Hvis jeg skal si èn eneste ting jeg ser folk sliter med, så er det det å ha mange følelser samtidig. Det er som vi tenker at er vi glad i noen, ja da kan vi ikke være sinte på dem. Eller er vi sinte på noen, ja da kan vi ikke være glade i dem samtidig.
__
Hvis jeg fikk en tier hver gang noen sa at de ikke kunne være sinte på foreldrene sine fordi de mente det jo godt, ja da hadde jeg hatt en penthouse i Dubai for lenge siden (minus at jeg heller ville trukket ut tåneglene mine med tang enn å bruke pengene på det).
__
En ting som er sjukt vanskelig for oss mennesker er dette med å bli sint på noen vi også er glad i. Du vet, når du begynner å se at foreldrene dine, de var ikke så perfekte som du tenkte og at kanskje til og med den femtitallepedagogikken de praktiserte i barndommen din, utilsiktet var skadelig. Jeg prater med uendelig mange som sliter med å bearbeide ting de har opplevd fordi de synes det er vanskelig å ha negative følelser ovenfor folk de også er glad i og forstår. Altså ha to følelser på en gang.
__
Saken er at det å ha en følelse inni seg, betyr egentlig bare at kroppen din sier ifra at «dette funka dårlig». Hvis foreldrene dine møtte deg med kulde når du var lei deg og du kjenner du blir sint over det, betyr det ikke at du ikke også elsker de og skjønner at de mente det godt, eller gjorde så godt de kunne. Det er bare at det ikke var så bra for deg og det er det sinnet forteller deg. Det sier noe om hvordan det var for deg og det sier noe om hva du vil ta med deg videre når du selv blir mor eller far.
__
Det er så viktig at vi tillater oss å ha reaksjoner inni oss, uten å bli redd for at det betyr mer enn det gjør. Livet er vanskelig nok som det er, det er ingen grunn til å bruke energi på å undertrykke det at du har helt normale følelser inni deg 🌲🌲🔥.
Juleinfo til folk som får merkelige symptomer når de er hjemme med familien.
_
Du har kanskje ikke tenkt over det før, men ut over pinnekjøtt og lutefisk så er også følelser fast inventar i julen. Følelser fra nåtiden, følelser fra fortiden og følelser vi helst ikke vil ha noe med å gjøre. En del folk opplever også å få problemer med kroppen i jula og denne posten forklarer hvordan følelser vi ikke tør kjenne på, kan gjøre livet surt for oss.
__
Følelser er fysiske reaksjoner i kroppen (du vet, fysisk som at du begynner å gråte når du er lei deg, eller at det bobler inni når du er sint). Så er det slik, at kroppen såpass «smart» (eller evt usmart) at den kan dekke over denne opplevelsen med en annen fysisk reaksjon: Det som skjer da, er at du ikke merker bobling eller gråt, men i stedet merker du at musklene spenner seg eller at du får problemer med magen og hodet.
__
En god del folk sliter med at magen reagerer når de har følelser. Det fører til at de ikke merker boblingen når de er sinte, men i stedet blir de kvalme, får sure oppstøt, diare, forstoppelse, magesmerter eller bare alle disse på èn gang (jepp, det er superkjipt, særlig i julen).
__
Denne tilsynelatende teite reaksjonen skjer fordi kroppen på et eller annet tidspunkt har begynt å registrere følelser som farlige. Den sørger derfor for at du ikke merker hva du føler.
__
Mange tenker at de følelsene som sensureres er vanskelige følelser, men min erfaring er at det like gjerne kan være de gode. Mange får reaksjoner i kroppen når de er skikkelig glade, koser seg veldig eller er sammen med folk de er glade i. Det kan selvfølgelig også være en miks, men er sjeldent bare de vonde.
__
Det vil si at om du merker familiehyggen har tatt av og at magen plutselig reagerer med en ikke-ribberelatert forstoppelse, så kan det være at kroppen din sensurerer følelsene dine. Det er ikke farlig, det betyr ikke nødvendigvis at du har det kjipt, det er bare et litt overaktivt angstsystem som «hjelper til». Riktig god følelsesfylt romjul!