Hvorfor følelsesverden er den eneste plassen i livet der du kan få både i pose og sekk, en bloggpost om hvorfor du skal ha litt mer takhøyde i følelseslivet ditt. 📸 @wilderness_mariabacus
___
Hvis jeg skal si èn eneste ting jeg ser folk sliter med, så er det det å ha mange følelser samtidig. Det er som vi tenker at er vi glad i noen, ja da kan vi ikke være sinte på dem. Eller er vi sinte på noen, ja da kan vi ikke være glade i dem samtidig.
__
Hvis jeg fikk en tier hver gang noen sa at de ikke kunne være sinte på foreldrene sine fordi de mente det jo godt, ja da hadde jeg hatt en penthouse i Dubai for lenge siden (minus at jeg heller ville trukket ut tåneglene mine med tang enn å bruke pengene på det).
__
En ting som er sjukt vanskelig for oss mennesker er dette med å bli sint på noen vi også er glad i. Du vet, når du begynner å se at foreldrene dine, de var ikke så perfekte som du tenkte og at kanskje til og med den femtitallepedagogikken de praktiserte i barndommen din, utilsiktet var skadelig. Jeg prater med uendelig mange som sliter med å bearbeide ting de har opplevd fordi de synes det er vanskelig å ha negative følelser ovenfor folk de også er glad i og forstår. Altså ha to følelser på en gang.
__
Saken er at det å ha en følelse inni seg, betyr egentlig bare at kroppen din sier ifra at «dette funka dårlig». Hvis foreldrene dine møtte deg med kulde når du var lei deg og du kjenner du blir sint over det, betyr det ikke at du ikke også elsker de og skjønner at de mente det godt, eller gjorde så godt de kunne. Det er bare at det ikke var så bra for deg og det er det sinnet forteller deg. Det sier noe om hvordan det var for deg og det sier noe om hva du vil ta med deg videre når du selv blir mor eller far.
__
Det er så viktig at vi tillater oss å ha reaksjoner inni oss, uten å bli redd for at det betyr mer enn det gjør. Livet er vanskelig nok som det er, det er ingen grunn til å bruke energi på å undertrykke det at du har helt normale følelser inni deg 🌲🌲🔥.

Juleinfo til folk som får merkelige symptomer når de er hjemme med familien.
_
Du har kanskje ikke tenkt over det før, men ut over pinnekjøtt og lutefisk så er også følelser fast inventar i julen. Følelser fra nåtiden, følelser fra fortiden og følelser vi helst ikke vil ha noe med å gjøre. En del folk opplever også å få problemer med kroppen i jula og denne posten forklarer hvordan følelser vi ikke tør kjenne på, kan gjøre livet surt for oss.
__
Følelser er fysiske reaksjoner i kroppen (du vet, fysisk som at du begynner å gråte når du er lei deg, eller at det bobler inni når du er sint). Så er det slik, at kroppen såpass «smart» (eller evt usmart) at den kan dekke over denne opplevelsen med en annen fysisk reaksjon: Det som skjer da, er at du ikke merker bobling eller gråt, men i stedet merker du at musklene spenner seg eller at du får problemer med magen og hodet.
__
En god del folk sliter med at magen reagerer når de har følelser. Det fører til at de ikke merker boblingen når de er sinte, men i stedet blir de kvalme, får sure oppstøt, diare, forstoppelse, magesmerter eller bare alle disse på èn gang (jepp, det er superkjipt, særlig i julen).
__
Denne tilsynelatende teite reaksjonen skjer fordi kroppen på et eller annet tidspunkt har begynt å registrere følelser som farlige. Den sørger derfor for at du ikke merker hva du føler.
__
Mange tenker at de følelsene som sensureres er vanskelige følelser, men min erfaring er at det like gjerne kan være de gode. Mange får reaksjoner i kroppen når de er skikkelig glade, koser seg veldig eller er sammen med folk de er glade i. Det kan selvfølgelig også være en miks, men er sjeldent bare de vonde.
__
Det vil si at om du merker familiehyggen har tatt av og at magen plutselig reagerer med en ikke-ribberelatert forstoppelse, så kan det være at kroppen din sensurerer følelsene dine. Det er ikke farlig, det betyr ikke nødvendigvis at du har det kjipt, det er bare et litt overaktivt angstsystem som «hjelper til». Riktig god følelsesfylt romjul!

Dagens post: Slik blir du kvitt stive, vonde muskler.

__

Jula står for tur, du kommer hjem, gjerne med storfamilien eller hvem du nå feirer med. Så samtidig som julefreden senker seg, absolutt alt er akkurat som det alltid har vært, så merker du at nakken din begynner å spenne seg opp. Først kjenner du at du er litt anspent i kjeven, så i nakken, litt høy puls følger med og så kommer tinningshodepinen snikende.

___

Høres det kjent ut? I så fall: Velkommen til julefølelser 101. Den tiden av året der vi får bade i følelser vi trodde vi var ferdig med det året Norge slo Brasil i fotball. Den tiden der vi plutselig blir like reaktivert som vi var den gang vi danset til Abba på jenterommet og ventet på at kjæresten skulle komme og hente oss i en tvilsom folkevogn. Så hva søren er det som skjer her, hvorfor får vi plutselig vondt i nakken når vi koser oss i jula?

___

Jo, for det første så vekkes det minner og følelser som igjen blir holdt nede av muskelspenning. Saken er at når du er hjemme og alt er som før, ja da finner hjernen frem alle følelser og minner fra da du var barn og reaktiverer dem. Det kan selvfølgelig være mye, siden det ofte er 18år å velge mellom.

__

Det som skjer videre, er at når de følelsene kommer opp, så sensurerer kroppen de med muskelspenning. Det vil si at du ikke merker følelsene, i stedet merker du bare at du blir anspent. Så i praksis blir det sånn: Du blir minnet om et eller annet, deretter blir du anspent. Dette er grunnen til at du kan få så sinnsykt stiv nakke, skuldre, vonde muskler, urolig kropp, høy puls o.l i jula.

__

Så hva gjør du med dette? Er du dømt til å feire jul med tinningshodepine fra nå av? Nope det kan faktisk lette litt hvis du tar deg tid til å kjenne etter. Har du kjent deg lettet etter å ha grått for eksempel? Det er et eksempel på akkurat denne prosessen, der muskelspenningen gir seg når du kommer i kontakt med følelsene.

__

Det er med andre ord bare litt følelser som vil opp. Husk å ta deg tid til å la følelsene være der når det er jul, du er et menneske med en historie og det er helt ok å føle litt både på godt og vondt.

(Sponsa produkter på bildet) Derfor kan du få trøbbel med kroppen når du drar hjem til jul.

___

O jul med din glede og barnlige lyst, reaktivering av gamle minner og følelser og etterfølgende vond nakke, magesmerter eller uklart hode. En bloggserie om hvorfor vi får vondt i kroppen av følelser og hvordan vi fikser det.

___

Jula er gullegod, full av god mat, kos, levende lys og skiturer, men en annen ting som kommer samtidig med jula er (nei, ikke lutefisk): følelser! Det som er greia med jula er jo at det er selve høytiden for følelser, gode følelser, kjipe følelser, sterke følelser og følelser vi trodde vi var ferdig med en gang på nittitallet. Hjem til jul er nemlig ikke bare ribbe og tvilsomme fiskeretter. For mange er det hjem til foreldre, til barndom og til alle minnene.

___

Og dette med følelser er jo egentlig ok så lenge det er klart og tydelig for oss hva vi føler, men problemet er at følelser ikke alltid er så enkelt å kjenne på. Det skyldes at kroppen har et eget system som sensurerer følelsene. Et system som gjør at du ikke merker hva du føler, i stedet merker du litt diffuse symptomer som stive muskler, problemer med magen eller problemer med å tenke og sanse.

___

Det høres kanskje litt langhåret ut, men fakta er at de aller fleste har kjent dette selv. Har du for eksempel blitt stiv og støl i nakken når det har vært problemer på hjemmebane? I så fall er det en slik reaksjon du har kjent på: Her har følelsene dine blitt dekket over av nakkespenningen. Har du likeledes følt deg lettet og avslappet etter å ha grått? Ja, det er samme greie, da har musklene sluppet taket fordi følelsene har kommet ut.

___

Kroppen har i hovedsak tre kanaler den kan «dekke over» følelser med: Muskelspenning, mageproblemer eller problemer med å tenke og sanse. Det vil si at hvis du er hjemme i julen og kjenner at du blir ekstra anspent, får problemer med magen (ut over det som er vanlig ved ribbeinntak) eller sliter med konsentrasjonen, ja da kan det hende det er litt ekstra mye følelser inni deg som prøver å komme opp. Det er ikke farlig, det er bare kroppen din som reagerer som om følelser var skumle greier. Følg med på neste post for å lære hvordan vi fikser det


Forige post handlet om den indre kritikeren. Du vet, den sure skitstemma som kritiserer, påpeker feil, sier du ikke er bra nok, sier eksamen vil gå dårlig, sier kompisen din synes du er kjip eller at daten din synes du er stygg.
__
Mange sliter med denne type selvkritikk, men visste du at det ofte handler om noe helt annet? For mange så handler det nemlig om følelser, underliggende følelser som prøver å komme opp. Det er nemlig en godt bevart hemmelighet, at vi mennesker regulerer følelsene våre med for eksempel selvkritikk.
___
Høres det rart ut? Neste gang du er skikkelig sint på noen, prøv å si til deg selv at alt er din skyld og at du er en idiot. Forsvant sinnet som dugg for vårsol, erstattet med en tung følelse? Ja, for det er nemlig sånn det funker (selvkritikk er selvfølgelig bare èn av mange måter vi skrur av følelser på).
____
Saken er nemlig den at det er noen følelser som bare er vanskelige for oss mennesker. Hvilke vi sliter med er litt ulikt fra person til person, noen trives godt med å vise sorg, andre ville heller trekke ut tåneglene sine enn å gråte foran dama.
___
Saken med selvkritikk er jo at det er utrolig effektivt som distraksjon, for hva kan være mer distraherende enn en tanke om at alt er dritt? Svært lite.
___
Så hvordan kan du begynne å bli kjent med selvkritikken som selvregulering? Jo, neste gang du kjenner at kritikeren kommer, så prøv dette: Legg bort kritikken og kjenn etter. Et hett tips ift å legge bort kritikken er å tenke det motsatte (eks: eksamen vil gå bra nok) og prøv å kjenn etter hvilke følelser som vekkes i stedet. Ja, for hvordan er det for deg at ting går bra nok, at du er god nok, at folk liker deg og at daten din trives i ditt selskap? Kanskje noe å ruge litt på, i stedet for å kritisere.
___
Dette tipset funker selvfølgelig bare dersom du ikke tror på stemma i utgangspunktet, hvis du er litt gift med den må du ta en annen vinkel. Det er også sånn at det finnes mange tilganger til dette, og ulike ting funker for ulike folk, hvis det ikke funker for deg, så bare la det ligge.

Hvorfor vi ikke skal prate om det. En uendelig lang bloggserie som er skrevet under inspirasjon av Vazelina bilopphøggers og en oppvekst på Hedmarken. Bildet er tbt Anarjohkaturen 🌲._

___
Så de forrige to posten handla om hvorfor noen får det dårligere av å prate om det, samt hva du kan gjøre med det. Denne posten skal forklare hvordan du kan prate med deg selv for å få litt ro på dette. Som nevnt i forrige post så kan det være kjekt med en sånn oppsummering til seg selv, når du står og får tidenes anfall fordi noen absolutt skal «prate om det».
___
"Ok, når du blir anspent (eller hva det nå er som skjer for deg) nå så er det fordi det er følelser inni deg som prøver å komme opp. Den der intense sitringen du merker i kroppen er like ubehagelig som fyllesyke etter å ha drukket tequilaessens og hjemmebrent, men det er bare angstsystemet ditt som tror at følelsene dine er farlige"._
____
Dette er et sinnsykt viktig poeng, for dersom du sitter med en følelse av å få det ekstremt dårlig av å prate med noen om hvordan du ha det, så er det ikke mye som skal til før en konkluderer med at det er selve praten som er problemet. Men det er ikke praten, det er det som skjer inni deg når du prater.
____
Høres det komplisert ut? I så fall, får du det dårlig av å prate om den gangen Kamma var i eliteserien? Ikke det nei? Hva med gjeddefiske i Åkersvika? Det går også fint ja, men når dama skal prate om forholdet, da får du svette hender, begynner å stamme og får ordforåd som en toåring? Ja, da er det å prate som sådan som er problemet, men det å prate når det er mye følelser.
____
De gode nyhetene er at dette ubehaget du får når du prater om ting, bare er en reaksjon i kroppen din, det er ikke noe objektivt farlig i å prate. Neste gang du skal ha en personlig samtale, prøv å gi deg selv litt slack. Sett deg ned og bare legg merke til det som skjer i deg. Vit at det bare er angstsystemet ditt som overreagerer og at det sannsynligvis har noe med hvordan det har vært for deg å ha følelser tidligere i livet. Blir det for ille, så går det an å bare si at du ikke er så glad i å prate og at du får det dårlig av det, uten at det er noe personlig ment ovenfor den du prater med.

Del.2: Hva vi skal prate om når vi får det verre av å prate om det: et blogginnlegg om en hedmarking som heller ville plukke potet sammenhengende i to uker enn å grine på kontoret til ei ukjent helsesøster. Les del 1. I forrige post.
____
Da jeg, som 17åring, kom durende inn til helsesøster med poser under øynene og uro i kroppen og den sinnstilstanden man nå har når man ikke har sovet på et par døgn, så begynte vi naturlig nok å prate om hvorfor. Om stress, folk, skole og sånn. Det som skjedde når hedmarkingen prata om dette, var at alt ble mye verre.
____
Så hva skal en prate om når det blir verre av å prate om det? Jo, vi stopper opp og prater om hva som skjer NÅR vi prater om det.
___
Spørsmål som: du, hva skjer i deg nå, blir du stressa av å sitte her, synes du det er ubehagelig når fokuset er på deg, er det noe som skjer i kroppen din når du prøver å være åpen med andre? Eller dette med øyekontakt: synes du det er kjipt å holde øyekontakt, i så fall; hva er det som skje i deg som gjør at det blir kjipt? Får du det verre av å sitte her? Er dette noe som skjer ofte når du prøver å være åpen med folk?
___
Sånne ting kunne åpnet opp rundt en ny samtale. Det trenger ikke være grensesprengende, det trenger ikke gå inn på følelser, det kan bare være en prat om hvordan det er å prate.
___
Det kan være kjekt å vite at de fleste av disse prosessene kommer fordi kroppen undertrykker følelser igjennom å aktivere angstsystemet. Det kan gi en masse symptomer, men det er altså bare fordi det er følelser inni deg som prøver å komme opp.
___
En kjekk oppsummering kan være "Ok, så du får vondt i magen når du prater om det. Det betyr at det er følelser som prøver å komme opp, også tror angstsystemet ditt at følelsen er farlig og gjør deg kvalm i stedet." Eller i mitt tilfelle: "du blir anspent når du får følelser, er det en spesiell grunn til at det skjer for deg, synes du følelser er vanskelig?" ___
Ingenting stort, bare en forklaring på hva som skjer og hvorfor. Dette er så sinnsykt viktig fordi disse prosessene, det som skjer når vi prater, er ofte selve grunne til at vi har et problem i det hele tatt. Jeg må nesten skrive enda en post om dette, så heng med folkens!

Hvorfor vi ikke alltid skal snakke om det, del 2. Et blogginnlegg om Ham Kam, polsprit og hvordan jeg ufrivillig klarte å holde meg selv våken det meste av andre året på videregående.
___
Siden jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger på forrige post, har jeg skrevet en hel serie til ære for alle dere som hater å prate om det:
___
En liten recap fra forrige post: Da jeg var 17 fikk jeg seriøse søvnproblemer hvilket jeg prøvde å prate med helsesøster om, med det resultat at jeg sov enda dårligere. Det er nemlig sånn at det ofte er mye mer relevant å prate om hva som skjer i en når en prøver å prate om noe viktig. ENN Å FAKTISK PRATE OM DET.
___
Så hvorfor sov jeg dårligere? På denne tiden, var jeg en ekte hedmarking, som hadde lært meg at følelser er slitsomme saker og bør holdes på avstand. Kom det noe rusk opp i meg så trøkket jeg det rett ned igjen. Dvs at enhver følelse ble ekspedert ned til min indre ruskebunke sammen med skuffelsen over HamKam sitt nedrykk fra eliteserien og den ømme kjærligheten til Vazelina bilopphøggers.
__
Dette var ikke en bevisst prosess. Det var ikke sånn at jeg stod opp om morgenen og tenkte «yess, i dag skal jeg holde nede alt som skjer inni meg». Det var heller ingen rundt meg som hadde sagt eksplisitt at følelser er like upassende som polsprit på andredagsball, men det var bare sånn det var.
___
Så hvordan holdt jeg denne ruskebunken på plass? Jo, ved å spenne musklene i overkroppen. Det som skjer da er at muskelspenningen overdøver opplevelsen av følelsen. Altså merker jeg ikke at jeg er lei meg over at kamma spiller som halvdøde kuer, i stedet blir jeg anspent i overkroppen.
__
Problemet er jo at siden følelser aktiveres hele tiden så var jeg anspent i kroppen hele tiden. Jeg klarte heller ikke slappe av når jeg gikk og la meg (de følelsene skulle jo ikke opp da heller må skjønne, det var jo bare sånn det var) hvilket gjorde at jeg lå som ei spent fjær og fulgte med på at klokka ble både to, tre og fire (også sovna jeg vel en halvtime før jeg skulle opp på skolen igjen sånn for å være ekstra morsom). ___
Så når dette er problemet, hva er da løsningen? Følg med i neste innlegg! Hilsen psykolog med cliffhanger.

Et innlegg om hvorfor det ikke alltid hjelper å snakke om det vanskelige, en klargjøring i debatten rundt åpenhet og forhåpentligvis en forklaring til alle de som får det verre av å prate om det.
___
Tilbake i de herrens dagers da jeg gikk på vdg slutta jeg rett og slett å sove på natta (ufrivillig). Dette endte med en tur til helsesøster og hs mente jeg var stressa på grunn av skolen og at vi skulle prate om det. Og vi prata og prata og jeg fikk det dårligere og dårligere. Tankene ble mørkere, klumpen i magen ble større og jeg satt der, overtrøtt og stressa mens jeg lurte på hva slags håpløs case jeg var som ikke fikk det bedre av å prate om det.
___
Saken er den, at man ikke alltid skal snakke om det. Noen ganger skal man snakke om hva som skjer i en, når man snakker om det.
___
Det som vi gjerne vil at skal skje når vi snakker om ting, er at følelsene våre skal passere samtidig. Den helsesøstertimen skulle altså sett sånn her ut: Vi snakka om stress, jeg begynte å grine fordi jeg var lei meg over det, jeg skulle føle meg letta og vips ville det hjulpet å snakke om det.
__
Det skjer imidlertid ikke alltid. Noen ganger gjør blir følelsene vi har blokkert. Det kan være at man i stedet for å føle, blir anspent, kvalm, ukonsentrert, begynner å tenke mye, begynner å tenke negativt, eller helt andre ting (det er faktisk såpass mange ulike ting som kan skje her at jeg snart har skrevet en hel bok om det).
___
Det som skjer da, er at når man snakker om det så får man mer anspenthet, mer kvalme, mer negative tanker osv i stedet for å få det bedre. Det er litt som når du trekker med deg en sånn handlevogn som kjører til høyre hele tiden. Alle ber deg om å kjøre rett frem, men du ender alltid med tuten først inn i frysedisken.
___
I sånne situasjoner må vi prate om hva som skjer i oss når vi prater om det. Samtalen med hs skulle altså handlet om hvordan jeg ble anspent og selvkritisk hver gang jeg pratet om meg selv og hvorfor det hadde blitt sånn dette halvåret.
__
Med andre ord synes jeg vi skal ta oss ta en prat. Om at det ikke alltid er like lett å prate om det.

🌲Dette er (enda) en post om hvordan man kan forstå noem psykiske lidelser som vanlige prosesser i ekstreme varianter. Poenget med disse postene er å hjelpe folk å forstå broen mellom det som er normalt og det som blir psykiske lidelser. Det å kunne kjenne på noe lignende inni seg selv tror jeg er en grunnleggende ting i forhold til å ha empati og forståelse når en venn eller en kollega sliter psykisk.
__
🌲En annen ting det kan gjøre, er at de som sliter psykisk ikke føler seg så ekstremt annerledes og ensomme. Ikke fordi man skal forenkle det eller bagatellisere det, men for at andre skal se at det handler om noe alle kan relatere til.
___
🌲Hvem er ikke litt redd for hva andre tenker om en? Hvem har ikke tenkt at andre kanskje synes en ser litt merkelig ut, eller om den rødmen synes for andre? Deretter blekner tanken litt, vi kommer på noe annet eller vi kikker på vennene våre og ser at de er mer opptatt av maten sin enn hvilken farge kinnene våre har.
__
🌲For en som har sosial angst blir denne redselen ekstremt, tankene blir store, uoverskuelige og sanne. Andre SYNES du er dum, det du sier ER dumt, alle kan se at du rødmer og de synes det ser rart ut. Ofte veit du at det ikke stemmer, men du klarer ikke stoppe tankene.
__
🌲Det er ikke så vanskelig å forestille seg at sånne tanker gjør at man krymper inni seg og blir redd. Det er heller ikke så vanskelig å forestille seg hvorfor man ikke orker å bli med ut etter jobb, når man har brukt hele jobbdagen på å kjempe med sånne tanker.
__
🌲Og det er heller ikke vanskelig å tenke seg at det er godt med en kompis som sier, «du, det er helt ok, bare slapp av, vi sender deg noen snaps». Eller eventuelt spør om dere heller skal ta en båltur i skogen med bare dere to gutta som kjenner hverandre så godt. Det eneste du trenger å gjøre er å forstå.
__
🌲Avslutningsvis vil jeg si at sosial angst oppleves forskjellig fra person til person og det er ikke alltid det er sånn her, men at mange vil beskrive det på denne måten.

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram