Jeg er en instagramveteran, dvs en som har driftet en stor konto lenge. Vi er som skraphaugen i Fraglene, gamle, rare vesner som kan fortelle eventyr om den gangen algoritmen var avhengig av at du postet to ganger om dagen. 
_
Da jeg startet i 2015 var insta en gave. Jeg traff likesinnede, fikk inspirasjon og lærte masse om hvordan man skal drive friluftsliv. 
_
Sakte, men sikkert snek det seg midlertidig inn noe annet: rushet som kom når et bilde slo an eller og nedturen når det gikk dårlig. Hva var galt med det bildet? Var det feil motiv, skulle jeg tatt en selfie i stedet, kanskje solnedganger ikke slår an lenger? Jeg grublet i ukesvis.
_
Det var først etter to år på instagram, at jeg begynte å se og forstå jævelskapen bak sosiale medier. Og dette er viktig å vite: 
_
Instagram har nemlig ikke noe system som favoriserer noen type bilder: Instagram er laget til å gi sporadisk forsterkning. Det vil si at du får mange likes på noen bilder, uten at det er et bestemt system i det. Dette er nettopp kjernen: Det skal ikke være et system, men du skal tro at det finnes et system og du skal lete etter det. 
_
Instagram fungerer som en enarmet banditt: Den gir vanvittig stor uttelling av og til, men du vet aldri når. Det gjør at du fortsetter å dra i armen i håp om at du får storgevinsten. Med andre ord: Du fortsetter å sette opp teltet ditt på toppen av fjellet, selv om du kanskje trivdes nærmere fiskevannet. Du fisker opp mobilen i den solnedgangen du kanskje heller skulle nytt. 
_
Alt dette gjør du fordi noen tecprodusenter i USA har laget et program som spiller på de mest sårbare sidene hos oss: Nemlig det sosiale, det å bli likt, det å ha kontakt med andre. Ja, det er akkurat så jævlig som det høres ut. 
_
Etter tre år på instagram fant jeg ut at den eneste måte å overleve på SOME, var ved å glemme likes. Bare gjøre min greie, ta bilder fordi jeg vil og forhåpentligvis lage så bra innhold at folk leser det allikevel. Og jeg overlever insta.
_
Derfor: ta bilder for å inspirere, ta bilder fordi du elsker foto, ta de fordi du vil dele, men ikke gjør det for likes.

Historien om hvordan min kaotiske, kreative, kronisk forsinka storebror, fikk styr på livet sitt. En liten tekst om når det å miste overblikket, glemme ting og utsette ting kan gi stress og uro. Eller sagt litt mer forståelig: Når stress og angst kommer av praktiske, ikke psykiske problemer. 

Mange sliter med uro og stress fordi de har sykt mye å gjøre uten å få overblikk over HVA de skal gjøre og når de burde gjøre det. 

Det å ha en sånn udefinerbar haug med «jeg har masse å gjøre» kan i neste omgang gjøre at man rett og slett IKKE gjør noe. Ja, du vet, når det liksom blir uoverskuelig og kjipt, derfor ender du med å se Netflix i stedet. Eller at man ikke får sove fordi man husker på alt man BURDE ha gjort sånn klokka 0030 hver natt, eller kanskje bare er litt stressa fordi man vet at det er noe man burde husket, men man husker det ikke (før det er for sent), 

Jeg vet ekstra mye om dette fordi 1. Jeg er litt sånn selv og fordi 2. Broren min pleide å være en ekstremversjon av dette. Han hadde et ekstremt kreativt, lykkelig hode, som alltid var litt stressa fordi det var litt kaos med ting han burde/skulle ha gjort, ting han hadde glemt, ting han hadde utsatt uten å tenke over det osvosv. 

Jeg har også hatt orkesterplass i forhold til å se hvordan brodern snudde alt dette og ble en ordenskar av rang. Han fant nemlig en metode som het Getting Things Done og etter det har han aldri glemt en bursdag, og kanskje enda viktigere: Fått overblikk over livet sitt, prioritert tiden og pengene sine på det han vil gjøre og fått et system opp å kjøre som gjør at han er et roligere og gladere menneske. 

Så poenget mitt er at noe angst kan takles på en veldig praktisk måte, nemlig ved å få skikkelig system på sakene. Kjenner du deg igjen, så ta gjerne kontakt med @karl_ivar_refseth . Han (nerd som han er) har selvfølgelig blitt coach i metoden og hjelper andre i å få styr i kaoset. Han kan hjelpe både med litteratur om det, enkel intro til det og om du er like all-in som han: coaching. Lykke til med systemet (og ja, jeg bruker det litt selv også, selv om det er vanskelig å innrømme at storebror faktisk hadde rett).

Hvorfor du kan føle deg deprimert akkurat nå. En bloggpost til alle de som har kjent at humøret har dalt etter koronaen kom.

_

Mange samtaler jeg har hatt i det siste har handlet om isolasjon og hvordan vi på tross av å være både trygge, mette og varme, blir triste i den situasjonen mange er nå.

_

For å si noe om det, skal jeg prate litt om depresjon: I depresjon er INAKTIVITET en faktor som sørger for at er du deprimert, forblir du deprimert. For deprimerte kan ulike mekanismer føre til at de blir inaktive (angst, negative tanker, vanskelige livshendelser o.l). For eksempel blir noen så selvkritiske og nedkjørt at de ikke orker å se venner, trene, gå tur eller i det hele tatt komme seg ut. Deretter får de et inaktivt liv der de ikke orker annet enn å sitte inne og se TV, en inaktivitet som igjen gjør at depresjonen forblir.

_

Og da er selvfølgelig neste spørsmål: Være inne hele dagen, se Netflix og miste all energien, høres dette LITT kjent ut? Ja, for saken er at det er der mange er nå. Ikke fordi du har hatt angst eller negative tanker først, men fordi de har måtte isolere seg på grunn av koronaen. Du får ikke den kalde sykkelturen til jobb, den gode latteren med kollegene eller den fredagspilsen med kompisene.

_

Det som er saken, er at inaktivitet i seg selv er såpass negativt for oss mennesker at det gjerne gir symptomer på depresjon. Er vi inaktive blir vi fort nedfor rett og slett fordi det å være ute, være aktive, møtes med venner og se litt natur, er små ting som faktisk utgjør grunnmuren i den psykiske helsa vår.

_

For noen er denne faktoren såpass sterk at det er det eneste de trenger å forandre for å komme seg ut av en depresjon. Det er derfor vi til stadighet leser om folk som begynte hos PT eller ble en friluftsmann for deretter å komme ut av depresjonen. Når vi ser på det på denne måten er det ikke så vanskelig å skjønne hvorfor mange ikke har det så bra akkurat nå. Man kan si at vi rett og slett blir påført omstendigheter som kan gi depresjon

Hvorfor følelsesverden er den eneste plassen i livet der du kan få både i pose og sekk, en bloggpost om hvorfor du skal ha litt mer takhøyde i følelseslivet ditt. 📸 @wilderness_mariabacus
___
Hvis jeg skal si èn eneste ting jeg ser folk sliter med, så er det det å ha mange følelser samtidig. Det er som vi tenker at er vi glad i noen, ja da kan vi ikke være sinte på dem. Eller er vi sinte på noen, ja da kan vi ikke være glade i dem samtidig.
__
Hvis jeg fikk en tier hver gang noen sa at de ikke kunne være sinte på foreldrene sine fordi de mente det jo godt, ja da hadde jeg hatt en penthouse i Dubai for lenge siden (minus at jeg heller ville trukket ut tåneglene mine med tang enn å bruke pengene på det).
__
En ting som er sjukt vanskelig for oss mennesker er dette med å bli sint på noen vi også er glad i. Du vet, når du begynner å se at foreldrene dine, de var ikke så perfekte som du tenkte og at kanskje til og med den femtitallepedagogikken de praktiserte i barndommen din, utilsiktet var skadelig. Jeg prater med uendelig mange som sliter med å bearbeide ting de har opplevd fordi de synes det er vanskelig å ha negative følelser ovenfor folk de også er glad i og forstår. Altså ha to følelser på en gang.
__
Saken er at det å ha en følelse inni seg, betyr egentlig bare at kroppen din sier ifra at «dette funka dårlig». Hvis foreldrene dine møtte deg med kulde når du var lei deg og du kjenner du blir sint over det, betyr det ikke at du ikke også elsker de og skjønner at de mente det godt, eller gjorde så godt de kunne. Det er bare at det ikke var så bra for deg og det er det sinnet forteller deg. Det sier noe om hvordan det var for deg og det sier noe om hva du vil ta med deg videre når du selv blir mor eller far.
__
Det er så viktig at vi tillater oss å ha reaksjoner inni oss, uten å bli redd for at det betyr mer enn det gjør. Livet er vanskelig nok som det er, det er ingen grunn til å bruke energi på å undertrykke det at du har helt normale følelser inni deg 🌲🌲🔥.

Verdensdagen: Spør mer. Spør nærmere bestemt din lokale politiker hva de skal gjøre for at psykisk helsehjelp blir tilgjengelig for alle. Et innlegg i forbindelse med verdensdagen i psykisk helse.
__
Verdensdagen har kommet, selveste 17 mai for en som synes psykisk helse er det viktigste i hele verden. Når det gjelder årets tema «spør mer» så er jeg stor fan av @mental_helse sitt arbeid og synes ikke det at det finnes andre ting som også bør prioriteres, utelukker at årets tema er viktig. Det ER viktig å spørre, men jeg har lyst til å fokusere på det internasjonale budskapet; mer investering, bedre tilgang, for alle.
___
Mange psykologer som jobber i helsevesenet i dag, opplever at klientene ikke får nok og riktig hjelp. Det handler om politikk over mange år som bl.a har gått på nedbygging av sengeplasser og effektivisering av systemet i en grad som har gjort tilbudet dårligere. Dette handler om politikk og det er et tema de fleste av oss ikke møter før vi plutselig selv har det dårlig eller er pårørende.
___
Jeg vil råde alle til å gjøre psykisk helse til tema når de stemmer ved valget neste år. For det er et skritt ETTER du har spurt mer, etter at kompisen din har sagt at «nei, det går ikke så bra» og det er skrittet til hjelp. Slik det er i dag, er det varierende hvor god den hjelpen er, hvor langvarig den er og hvorvidt den hjelper. Sånn trenger det ikke å være.
___
Det du stemmer på, er de som bestemmer om bestekompisen din faktisk får de ti timene ekstra som han trenger til at depresjonen ikke kommer tilbake. Det er de som bestemmer om moren din slipper å stå et helt år på venteliste til en privatpraktiserende psykolog når hun trenger hjelp nå. Eller at den naboen som er livredd for ting vi ikke ser, får en sengeplass når hun trenger det, i stedet for at hun går rundt i nabolaget og skremmer folk.
___
Så husk det når du setter krav til politikerene, når du krysser av på stemmeseddelen. Spør mer: Spør hvordan vi skal gjøre god psykisk helsehjelp tilgjengelig for alle.

Følelser for dummies, slik gjør du når andre har følelser (del 2). Bloggserien til deg som er så ukomfortabel med andres følelser at du heller vil trekke tåneglene dine ut med tang enn å være den som skal trøste knøttet.
___
Første del var et krasjkurs i følelser (med bilmetaforer), denne posten skal ta for seg hva du gjør når andre har følelser (som jo var formålet med hele serien).
___
Først en vanlig feil folk gjør: Når du er ukomfortabel med andre folks følelser, så er det veldig lett å gå i fiksefellen. Og det er selvfølgelig veldig fint å fikse, forutsatt at det er noe som kan fikses: hvis kompisen er lei seg fordi han står med et ras av flyttekasser, en upakket leilighet og tre timer til de skal være ute, ja da er det selvfølgelig helt på sin plass å hjelpe til med å få stasen ned i kasser og ut i bilen. Problemet er selvfølgelig når det ikke er så mye å gjøre. Når faren til kompisen din er død og kompisen din er nedfor, hva gjør du da?
___
Det som er trikset her, er å bare være der. Kompisen din er nemlig på et kjipt sted, han har mista faren sin og han har det vondt. Hva er det beste alternativet om vi er på et kjipt sted og ikke riktig kan komme oss derfra med det første? Jo, vi vil helst være der sammen med noen.
___
Dette heter faktisk «being with» på fagspråket og er ganske enkelt: Du skal bare være der med kompisen din i den følelsen han har. Hvis han er lei seg, kan du bare bekrefte at «ja, det er kjipt», og at «ja, du savner faren din og det kommer du sikkert alltid til å gjøre» (eller hva det nå er som er passende i relasjonen deres).

Hvis kompisen din gråter, så vit at du egentlig ikke trenger å si noe genialt, eller få han til å slutte. Du skal bare være der. Det han trenger er at du skjønner og tåler at han er en svart plass.

Følelser for dummies (del 1). Kjenner du kaldsvetten sile nedover ryggen når noen begynner å grine? Får du lette hjerteinfarktsymptomer når kona setter seg ned og «vil prate» og er du en sånn som heller løper en marathon med for små sko enn å skulle ha ansvar for en nevø med full meltdown? Ja, da er disse blogginnleggene for deg.
____
Dette er en bloggserie til alle dere som ikke veit hva søren dere skal gjøre når andre har følelser. Når venninna er sint, når kona griner eller når kompisen har mista faren sin.
___
Ok, for å vite hva du skal gjøre når andre har følelser, må du først ha litt call på hva følelser er. Her er et lite krasjkurs: Følelser er fysiske reaksjoner i kroppen som forteller deg hva det som skjer i omgivelsene betyr for deg.
___
Virka det høytsvevende? Tenk blindsonevarsler: blindsonevarsleren forteller deg at det er en bil i blindsona di og at du ikke bør kjøre ut. På samme måte forteller for eksempel sorg, at du har mistet noe som var viktig for deg.
___
Så hva gjør vi med blindsonevarsleren? Jo, vi lytter til den og lar være å vrenge Skådaen til venstre ut i forbikjøringsbana. På samme måte er det en god ide å ha en viss call på hva du føler så du ikke lager følelsesmessige selvmål i livets venstrefil.
___
OK, det var introen, neste post kommer vi til poenget, nemlig hvordan du egentlig kan deale med det når andre har følelser.

I anledning verdensdagen for selvmordsforebygging har jeg lyst til å skrive en tekst til alle de som kjenner på den håpløsheten. De som kan tenker at livet kanskje ikke er verdt å henge i lenger. Eller deg som kanskje kommer til å ha den tanken en eller annen gang i livet. Dette er til deg.
__
For det første: ikke gjør det. Det er så greit. Ikke gjør det.
Så kan du tenke: hvorfor ikke? Det er jo håpløst, at det er ikke noe poeng i å være her.
___
Og ja, det kan føles sånn. Eller; en depresjon føles sånn. Det å føle at alt er håpløst, at livet aldri blir bra, at ingen trenger deg og at alle rundt deg har det bedre om du ikke var der. Disse tankene er et symptom på en depresjon, ikke en virkelighet. Det er en medfølger i en sykdom, som feber er symptom på influensa.
___
Det som er poenget mitt med å skrive dette: at det at livet er håpløst og at ingen trenger deg, det er ikke en virkelighet du kikker ut på fra den mørke boligen din. Det er en fordreining, et symptom, en sky som har lagt seg over sinnet ditt så du ikke ser virkeligheten.
___
Denne skyen, den kan lette. De fleste får det bedre av behandling, de får det bedre over tid når de snakker med noen. Du kan få medisiner som hjelper for angsten og uroen. Det går over, men du må søke hjelp og du må gi det tid.
___
Er du i en slik situasjon så finnes det ting du kan gjøre. For det første: prat om det, fortell det til noen, søk hjelp.  
__
Er det akutt så ring 113. Trenger du noen å prate med så ring Mental helses hjelpetelefon 116 123. De har også chat, den finner du på sidetmedord.no. Du kan også ringe Kirkens SOS 22400040, de har også chat.
___
Er du under 18 år, ring Røde kors telefonen for barn og ungdom: 800 33 321
___
Dersom du går med vonde tanker og vil ha hjelp, så ta kontakt med fastlegen din, fastlegen henviser deg videre til psykisk helsehjelp.
__
Kjenner du noen du er bekymra for, så kan du kontakte fastlegen, legevakten, helsestasjons og skolehelsetjenesten. Du kan også ta kontakt med de ovenstående hjelpetelefoner og diskutere saken der.
___
Vi har ingen å miste.


Forige post handlet om den indre kritikeren. Du vet, den sure skitstemma som kritiserer, påpeker feil, sier du ikke er bra nok, sier eksamen vil gå dårlig, sier kompisen din synes du er kjip eller at daten din synes du er stygg.
__
Mange sliter med denne type selvkritikk, men visste du at det ofte handler om noe helt annet? For mange så handler det nemlig om følelser, underliggende følelser som prøver å komme opp. Det er nemlig en godt bevart hemmelighet, at vi mennesker regulerer følelsene våre med for eksempel selvkritikk.
___
Høres det rart ut? Neste gang du er skikkelig sint på noen, prøv å si til deg selv at alt er din skyld og at du er en idiot. Forsvant sinnet som dugg for vårsol, erstattet med en tung følelse? Ja, for det er nemlig sånn det funker (selvkritikk er selvfølgelig bare èn av mange måter vi skrur av følelser på).
____
Saken er nemlig den at det er noen følelser som bare er vanskelige for oss mennesker. Hvilke vi sliter med er litt ulikt fra person til person, noen trives godt med å vise sorg, andre ville heller trekke ut tåneglene sine enn å gråte foran dama.
___
Saken med selvkritikk er jo at det er utrolig effektivt som distraksjon, for hva kan være mer distraherende enn en tanke om at alt er dritt? Svært lite.
___
Så hvordan kan du begynne å bli kjent med selvkritikken som selvregulering? Jo, neste gang du kjenner at kritikeren kommer, så prøv dette: Legg bort kritikken og kjenn etter. Et hett tips ift å legge bort kritikken er å tenke det motsatte (eks: eksamen vil gå bra nok) og prøv å kjenn etter hvilke følelser som vekkes i stedet. Ja, for hvordan er det for deg at ting går bra nok, at du er god nok, at folk liker deg og at daten din trives i ditt selskap? Kanskje noe å ruge litt på, i stedet for å kritisere.
___
Dette tipset funker selvfølgelig bare dersom du ikke tror på stemma i utgangspunktet, hvis du er litt gift med den må du ta en annen vinkel. Det er også sånn at det finnes mange tilganger til dette, og ulike ting funker for ulike folk, hvis det ikke funker for deg, så bare la det ligge.

Har du en indre kritiker og er litt usikker på om den har rett eller ei? Her er et tips til hvordan du avslører en indre kritiker som det de ofte er: nemlig 100% bull shit.
__
Saker en den, at indre kritikere for det første har en tendens til å fly under radaren. Derfor er tips nummer èn: å legge merke til den. Når er den der, og hva sier den? Kartlegg og tenk godt igjennom det, mange ser allerede her at stemma tar feil.
____
Det neste trikset er å se om den gjentar seg selv på tvers av situasjoner. Når du ser at kritikeren kritiserer deg for det samme, uansett hvor du er og hva som skjer, ja da er det lettere å se at det faktisk er mer en uvane enn en realitet.
___
Trikset er nettopp å få til å se at stemma ikke er realitet, men en vane, en kvern, noe du har med deg. Det er ofte en måte å unngå følelser, en slags måte å distrahere deg selv så du ikke merker hva du føler (jeg skal prate mer om det senere).
___
Dette er et triks som funker superbra på noen, mens det er mindre bra på andre. Hvis det ikke funker for deg så bare legg det fra deg og følg med på videre poster.

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram