Hvorfor skal man sove ute alene? En bloggpost om magien i aleneturen og hvorfor det er verdt en innsats å venne seg til å være bare seg selv på tur. 
_
I forlengelse av saken @nrkfinnmark , så har jeg lyst til å skrive litt om hvorfor det egentlig er verdt det å legge ned de timene det tar å tørre å være ute alene. For dere som vil ta skrittet, men ikke tør, stikk inn på psykologmedsovepose.no/blogg klikk på «serier» og velg «sove ute alene». Der har du en komplett guide.
_
Men før vi går dit, hvorfor i all verden skal du angste deg igjennom netter der du er redd for elg, voldsutøvere, fantasivesen eller din egen frykt? Hva er det som er så magisk med aleneturen at du faktisk skal kontre din egen, naturlige tilbøyelighet til å være et sted som er kjent, trygt og fylt med andre mennesker? 
_
Jo, jeg skal si noe personlig: Naturen er min kirke. Det er der jeg finner freden, tilstedeværelsen og der jeg føler meg som del av noe større og mer meningsfylt.
_
Saken er at det er en kirke jeg må gå meg inn i, en kirke som først åpner seg når jeg har tilbrakt noen dager foran furubålet eller på viddene. Og kanskje viktigst: selv om den kirken jeg ofte finner når jeg er alene. Jeg har følt det på turer med datteren min, men jeg tror jeg oftest kommer når jeg er alene, fordi det er da jeg lytter. 

Det skjer noe når det har gått noen dager og tråkket milene alene i fjellet. Det skjer noe når jeg har kastet sluken ut i fiskevannet gang på gang samtidig som jeg ser uværet komme innover vidda. Når jeg har sittet i teltet og kokt kaffe mens regnet veltet nedover teltduken og gått ut igjen for å fiske videre uten å vite hva klokka er. 
_
Når jeg sitter ved vannet når mørket begynner å pakke seg rundt meg. Når Alma kommer bort og borer en våt snute inni handa mi. 
_
Når naturen ikke lenger er en skremmende fiende (selv om den for all del kan ta livet av deg), men en del av deg. Det er da det skjer, det er da jeg føler at alt gir perfekt mening og at alt henger sammen. 
_
Og ja, det er den følelsen jeg vil at alle som har lyst, skal kunne kjenne på og det er derfor jeg har skrevet en skog av bloggposter om det. Så god tur, og husk at det tar tid!

En bloggserie for deg som skal begynne karrieren som alenecamper denne sesongen. Dagens tema: Hvordan få roet systemet når klokka er 0200 og du får et full-on angstanfall. . _
__
Ja, la oss si det gikk superfint de første timene, men så kom virkelig natta og nå ligger du der, en plass mellom søvn og virkelighet og kjenner at angsten ha nådd et nytt nivå av shitface bananas, hjertet sår som en kanin på koffeinfylla, du hyperventilerer og det eneste du klarer å tenke på er hvor mange skumle ting som holder til utenfor teltet ditt. Så hva gjør du?
__
Jo, her er et triks som jeg skamløst har lånt fra traumepsykologien. Der kalles det «safe place», det har jeg fritt oversatt til Plassen. Det kan virke litt overkill å bruke noe fra traumepsykologien til dette, men fakta er at det funker som bare fysan. Det blir litt som å ta med seg en liten minimortorsag til å dele opp bålveden. Er det overkill? Ja, til de grader. Gjør det jobben ekstremt mye enklere? Oh yes.
__
Trikset er følgende: Du skal finne noe å tenke på som alltid gjør deg rolig og glad. Det kan være et sted der du alltid slapper av, for eksempel hytta, når du er på sjøen og fisker, et eller annet. Kanskje er det ikke et konkret sted, men en ide om et sted, en sandstrand, en rolig cafe, ei god lakseelv noe helt annet. Trikset er at du skal finne det som gjør deg mest rolig, glad og avslappet. Dette stedet, er heretter kalt Plassen.
__
Det du skal gjøre i ukene før turen, er å øve deg skikkelig mye på å frembringe Plassen i hodet ditt. Du skal sette deg ned, lukke øynene og forestille deg den så godt du kan. Se den for deg med klar lyd, masse farger og la deg selv kjenne hvordan du blir roligere inni. Dette skal du gjøre såpass ofte at du enkelt kan få frem alle detaljer i bildet og kjenne den rolige følelsen.
__
Når du har perfeksjonert dette, kan du stikke på tur. Når du kjenne at systemet ditt begynne å overreagere, ja da kan du ta frem denne plassen inni deg og bruke det som en måte å roe systemet.

Slik sover du ute alene (del 7) en serie til deg som vil bli din egen beste turkompis.
___
Dagens tips: hvordan du kommer over en dårlig alenetur. Ok, så du har vært igjennom de andre tipsene, fått deg et par gode opplevelser, tenke at det gikk fint også går du på en skikkelig schmell der aleneturen blir fryktelig ekkel. Hva gjør du?
___
En del tenker at når man har kommet igjennom første turen, så er man kurert for frykt for evig tid. Dette er ikke min erfaring. Det første året jeg drev med friluftsliv kom og gikk denne frykten litt over en periode. I denne perioden hadde jeg noen gode og noen dårlige erfaringer. I de neste postene skal jeg skrive om hvordan du kommer over en dårlig opplevelse:
____
Ofte har vi en tendens til å henge oss veldig opp i negative opplevelser og spille de på repeat i hodet. Grunnen til at hjernen gjør dette, er fordi vi skal lære av det, men dessverre blir resultatet langt oftere at vi bare graver oss ned i det negative. Trikset her er å gå igjennom opplevelsen og se om det er noe du kan lære av. Noter ned og gjør det til en del av rutinene dine.
____
Når dette er gjort, så legg bort de negative tankene og fokuserte i stedet på det som gikk bra. Det er nemlig lettere å legge bort disse tankene dersom du faktisk har notert deg de lærdommene som lå i opplevelsen🌳. ___
Hvis den dårlige opplevelsen setter seg i kroppen sånn at du blir urolig og nevøs bare ved tanken på ny tur, så skaff deg noen gode opplevelser. Du kan for eksempel ta en enkel tur med venner. et sted der du bare koser deg og føler deg trygg. Et annet tips er å ta med alt utstyret ut, sette det opp et koselig sted og bli der hele dagen uten å overnatte. Les, kos deg med podcast, ligg i soveposen, lag deg middag og kos deg skikkelig. Poenget er at du skal få noen gode assosiasjoner med telt og utetur, uten at du skal overkomme noe.
__
Håper dette kan være hjelpsomt for de som har startet og deretter gått på en smell. Husk at det viktigste ikke er å lykkes hele tiden, men å bounce tilbake når du mislykkes 👊😎.

Slik tør du sove ute alene (del 6). En bloggserie for deg som skal ligge ene foran bjørkebålet og lese Mikkjel Fønhus mens månen skinner over ei ensom utmark i høst.
__
Dagens tips går på hvordan du mentalt kan forberede deg på noe du egentlig er nervøs for.
__
Saken er den at når vi skal gjøre ting vi er redde for, så har mange en tendens til å bruke ukene opptil på å se for seg hvordan det kan gå lukt til en varm plass. Du forestiller deg at du ligger der under tarpen og er livredd, hvordan norges eneste slag-grevling besøker deg, hvordan Norske Seriemordere har årstreff rett nedi lia og vips blir utsikten til tur ganske marerittaktig.
__
Saken er, at hjernen setter i gang med disse fantasiene for å hjelpe deg å forberede deg på det som potensielt kan gå galt (og ja, den er litt dårlig på realitetsorientering). Problemet er at hodet ditt kan slite litt med å skille på fantasi og virkelighet, den kan derfor både bli ekstra nervøs for turen når du hele tiden ser for deg at den blir dårlig.
__
I tillegg kan du komme til å «øve» deg på at det går galt. Dvs: Hvis du konstant tenker at du kommer til å være livredd når du skal sove, så kan det hende hjernen forbinder angst og telt og derfor disker opp med redsel når du endelig ligger i teltet. Ikke gøy.
__
Dette vil vi selvfølgelig ikke at skal skje, så hva gjør vi? Trikset er å ta hver enkel «skrekkscenario» opp, vurdere om det er realistisk og eventuelt ta nødvendige forhåndsregler. Når du har gjort det, kan du takke skrekkscenarioene pent for å hjelpe deg å være forberedt, og legge de vekk.
__
Deretter bruker du tiden på å forestille en tur der alt går bra, der du takler utfordringene og tåler å være redd. Et tips her, er å se for seg ting så klart og tydelig som mulig, med skarpe farger, mange detaljer, gjerne sett fra din eget vinkel (altså hjelmkameravinkel liksom, ikke utenfra). Hvis du er redd for mørket kan du for eksempel se for deg at du føler deg trygg og rolig når du sitter der i natta. Er du redd for å ikke takle redselen, se for deg at du blir urolig, men at du tåler det.
___
Obs: skrekkscenarioene kan komme igjen, i så fall gjentar du bare prosessen i avsnitt 6.

(sponsa klær) Slik tør du sove ute alene (del 5). En bloggserie for deg som brenner inne med en fullblods Lars Monsen.
___
Ok, så det er din første alenetur, du har tilnærmet deg det gradvis, akseptert angsten din og nå sitter du ute i marka og er fryktelig fornøyd med deg selv. Klokka nærmer seg leggetid, du legger deg i posen og er soveklar når du plutselig begynner å se for deg hvordan Hannbal Lechter kommer siklende igjennom skogen, klar for litt teltturistgryte med soveposesaus og vipps er den rolige tilstanden erstatte med full panikk.
___
Å skremme livskiten av seg selv med skumle scenarioer er noe som virkelig kan ta nattesøvnen, men hvordan får du egentlig styr på tankene? Det er sånn at når kroppen er urolig og litt på vakt (hvilket den ofte er dersom man er ute i skogen, alene for første gang) så kan man begynne å tenke mye. Jeg skrev tidligere om angsten i kroppen og at man ikke kan skru av disse følelsene. Tankene derimot, de kan man ofte gjøre noe med, her er et par triks:
____
1. Når hjernen har spunnet i veg på noe dritskummelt, så sett den ned og lag noen alternative tanker, hvilke andre ting kan være der ute? Rev, småmus, vind, en jogger? Skriv ned og sammenlign med skrekkscenarioene og vurder hva som er mest sannsynlig.
2. Distraksjon, jada vi skal lytte til stillheten og sånn, men når vi holder på å dø av angst, så er det nytteløst, så sørg for å ha lastet ned både netflixserie, podcaster, youtube videoer og andre ting.
3. Blir du redd for mørket så legg deg før det blir mørkt. Det er ikke alltid mulig, men om du kan så legg deg i teltet mens det er lyst og sørg for at du har rimelig med distraksjon. Det finnes måter å få tisset inni teltet forresten (altså uten å besudle utstyret ditt), hvis du lurer 💩._
4. Hvis du fortsatt merker at tankene kommer og plager deg, så aksepter at hjernen er litt på vakt og finner på ting. Vit at det bare er tanker, og ikke nødvendigvis virkelighet og at det går over etter hvert.
___
Dette funker for noen, men ikke for andre, ta det til deg om det er noe for deg eller la det gå om det ikke funker 🔥🌳.

En bloggserie til deg som har bestemt at 2020 blir året der du skal nyte høyfjellet i eget selskap.
___
Ok, så denne delen handler om gradvis tilnærming. Hvis du blir såpass redd når du tenker på alenenatta at du går rett i rugg og at "å bli venn med angsten" er fullstendig urealistisk, så er dette trikset for deg. Forrige post var første del og handlet om å finne «det», altså det du er så redd for at angstsystemet ditt går i overkant bananas. Denne posten skal handle om å lage en plan for gradvis å overbevise angstsystemet ditt om at det faktisk ikke er såå farlig_
__
Måten du gjør det på, er å finne en overkommelig dose av det som gjør deg redd. Den skal være heftig nok til å få pulsen opp, samtidig som det ikke er så ille at det blir overveldende._
___
Er du for eksempel redd for at skogens konge skal komme på besøk og gi deg kokos med klovene sine, så undersøk mulighetene for å utsette deg for litt elg i hverdagen:
___
Ta deg en tur i dyreparken, still deg og se på elgen samtidig som du gir plass til angsten. Merk på kroppen helt til du kjenner at angsten begynner å gi seg. Hvis angsten ikke går ned, men bare eskalerer i det uendelige, har du valgt for utfordrende ting. Da må du starte på nytt med noe som vekker mindre angst.
___
Heretter kan du gjenta prosessen, denne gangen med litt mer av det du synes var vanskelig. På denne måten kan du bygge deg gradvis opp til du er klar for en utenatt. Noe som er svært viktig her er at du ikke må tenke at utenatten skal foregå uten redsel. Du kommer til å bli redd, men det skal være overkommelig.
___
Neste tips blir på hvordan du dealer med de dritskumle scenarioene du koker i hop i hodet ditt når klokka er 0200 og du ligger i teltet og hører Hans harepus snuse forbi utenfor.

Bloggserie for deg som har en indre villmarking som skal ut denne våren.
____
I de to første innleggene har jeg framsnakka din nye bestekompis: angsten. Denne gang blir det en av de eldste triksene i boken, nemlig trinnvis eksponering. Trinnsvis eksponering er et unødvendig langt ord for å utsette seg for noe i små doser.
___
Hvis du er skikkelig redd for noe er det beste trikset å tilnærme deg det gradvis. Kjenner du at du holder på å dø bare ved tanken på å sove ute alene? Da trenger du en plan sånn at du få angstsystemet ditt til å skjønne at det ikke er så farlig. Dette høres veldig lett ut, men du må ha med noen detaljer om det skal funke:
___
For det første må du finne ut akkurat hva du er redd for. De fleste slurver med dette punktet, de tenker at det bare er hele greia som er skummel. Alenetur generelt for eksempel. Men ofte er det noen bestemte ting vi frykter og oppgaven nå er å finne ut akkurat hva det er.
___
Det du gjør da, er å sette deg ned og tenke igjennom hva det er som vekker frykten. Skriv gjerne ned flere ting, men husk å være spesifikk. Ikke noe «skogen», skriv hva du er redd for i skogen. Ikke noe «det å være alene», skriv hva du er redd for ved å være alene.
___
Er det elg, at noen skal komme, å bli angrepet, å måtte avbryte turen? Eller er du kanskje redd for å bli redd? Er du redd for å mislykkes? Eller er det så konkret som at du hater huggorm?
___
Uansett hva det er, så skriv det ned, rett og slett bli kjent med deg selv og frykten din. Når du vet akkurat hva det er som gjør at systemet ditt går i selvsving, så kan du begynne å tilnærme deg det i små doser. Hvordan du gjør dette, skal jeg gjennomgå i neste post😎.

Del 2 i serien til dere som skal bruke våren til å bli badass alenesovere som kan ruske med seg posen og en granbarhaug og sove ute når det passer.
__
I del 1 "bli venn med angsten" prata jeg om hvilke symptomer som er tegn på at din nye bestevenn (angstsystemet) er på. Nå skal jeg forklare hvordan du blir skikkelig close med din nye kompis.
__
Før jeg går videre må jeg presisere en ting: Når jeg snakker om angsten, så snakker jeg om det som skjer i kroppen din. IKKE TANKENE DINE. Når du forestiller deg at en skummel morder sniker seg opp bak teltet ditt, så er det noe annet (mer om det senere).
___
Så tilbake til angsten: Man kan ikke skru av angsten, det finnes ingen stopp-knapp i hodet og det er en god grunn til det. Hvis vi kunne bestemme selv hadde vi nemlig skrudd den av for godt og deretter dødd av noe vi burde vært redde for.
__
Så, saken er da at du har et superubehagelig system du ikke kan ignorere, så hva gjør du? Jo, du aksepterer det. Prøv å merk etter hvordan angsten oppleves i kroppen: får du kalde hender, skjelver du, får du hjertebank? Hva enn det er, bare la det være der. Ironisk nok roer angsten seg nemlig når man godtar den. Det er som en alarm som vil høres, har du hørt den, så uler den ikke fullt så høyt.
___
Videre kan du gi angsten litt cred for å gjøre deg forberedt på alt som kan skje. Sover du lett? Flott, det gjør det nærmest umulig for noen å snike seg innpå deg. Reagerer du på alt som beveger seg: supert, det betyr at du vil oppdage eventuelle farer. Tenk på angsten som en slags overfølsom tante Berit som prøver å hjelpe deg på sin egen, klønete måte.
___
Husk at din 100xxtippoldefar hadde en fetter som ikke var redd. Han ble spist av en sabeltanntiger og fikk derfor ikke videreført genene sine. Vi er etterkommerne til de reddeste individene i historien, FORDI DET VAR DE SOM OVERLEVDE.
__
Men tror du tippoldefaren din ble hjemme fordi han var redd? Nei, han stakk på jakt med bankende hjerte, akkurat som du skal ut og sove selv om du skjelver på hendene. Så ta angsten under armen og begi deg ut på tur, vel vitende om at du har verdens beste kompis til å holde deg våken hele natta.

Slik tør du sove ute alene, en bloggserie om hvordan du håndterer frykten på din første alenenatt.
___
➡️Ja, dette ble jo påska der vi skulle holde en viss avstand til hverandre, så hva kan være en bedre unnskyldning for å begynne med aleneturen enn det? Personlig elsker jeg aleneturene, de er fulle av tilstedeværelse, magi og jeg føler meg mer som en del av naturen når jeg er for meg selv.
___
Det kan imidlertid være rimelig skremmende å skulle være ute en hel, bekmørk natt for første gang. Derfor har jeg skrevet en liten bloggserie til deg som vil bli en badass som rusker med seg sovepose og liggeunderlag og sover under ei gran i marka som en annen tømmerhugger.
___
Første tips i rekka heter «bli venn med angsten din». Ja, jeg vet dette høres ut som et skikkelig ubrukelig, psykologaktig, dusteråd, men det er faktisk ganske bra.
___
Så hvem er egentlig denne nye "vennen" din, angsten? Angst er en følelse og en følelse er en fysisk aktivering i kroppen. Når denne kompisen er på besøk kan du få symptomer som hjertebank, muskelspenninger, kaldsvette, kvalme, forstoppelse, diare, svimmelhet og mange andre ubehagelige ting.
___
Poenget med å sette i gang dette styret, er å gjøre deg klar til å møte fare. Altså klar til å deale så effektivt som mulig med hva som enn måtte skje. Den spesialiserer seg på tre tidløse triks: stikke av, sloss eller late som den er død.
____
Så når du ligger i hengekøya di etter å ha kost deg med primus, potetmos med pølsebiter, solnedgang og plutselig kjenner at panikken kommer snikende. Da er det altså kroppen din som setter i gang en reaksjon som skal beskytte deg mot fare. Det betyr ikke at det ER fare, det betyr bare at hvis det kom noe farlig, så var du forberedt. Viktig distinksjon altså, det er ikke nødvendigvis farlig, men alle de fysiske tegnene betyr at kroppen GJØR DEG KLAR i tilfelle noe skulle skje. Beredskap altså, flinke kroppen 😎. ___
Så hva gjør du med det? Det skal jeg selvfølgelig ta for meg i neste post som kommer i morgen (dessuten trenger jeg en tømmerhuggersmiley). Og ja, for den oppvakte leser kan jeg bekrefte at det er en nyskriving av en gammel serie, den blir bedre, med mer info og tips 😎

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram