13. februar 2020

NEI.. Vi skal ikke alltid snakke om det (del 3)

Del.2: Hva vi skal prate om når vi får det verre av å prate om det: et blogginnlegg om en hedmarking som heller ville plukke potet sammenhengende i to uker enn å grine på kontoret til ei ukjent helsesøster. Les del 1. I forrige post.
____
Da jeg, som 17åring, kom durende inn til helsesøster med poser under øynene og uro i kroppen og den sinnstilstanden man nå har når man ikke har sovet på et par døgn, så begynte vi naturlig nok å prate om hvorfor. Om stress, folk, skole og sånn. Det som skjedde når hedmarkingen prata om dette, var at alt ble mye verre.
____
Så hva skal en prate om når det blir verre av å prate om det? Jo, vi stopper opp og prater om hva som skjer NÅR vi prater om det.
___
Spørsmål som: du, hva skjer i deg nå, blir du stressa av å sitte her, synes du det er ubehagelig når fokuset er på deg, er det noe som skjer i kroppen din når du prøver å være åpen med andre? Eller dette med øyekontakt: synes du det er kjipt å holde øyekontakt, i så fall; hva er det som skje i deg som gjør at det blir kjipt? Får du det verre av å sitte her? Er dette noe som skjer ofte når du prøver å være åpen med folk?
___
Sånne ting kunne åpnet opp rundt en ny samtale. Det trenger ikke være grensesprengende, det trenger ikke gå inn på følelser, det kan bare være en prat om hvordan det er å prate.
___
Det kan være kjekt å vite at de fleste av disse prosessene kommer fordi kroppen undertrykker følelser igjennom å aktivere angstsystemet. Det kan gi en masse symptomer, men det er altså bare fordi det er følelser inni deg som prøver å komme opp.
___
En kjekk oppsummering kan være "Ok, så du får vondt i magen når du prater om det. Det betyr at det er følelser som prøver å komme opp, også tror angstsystemet ditt at følelsen er farlig og gjør deg kvalm i stedet." Eller i mitt tilfelle: "du blir anspent når du får følelser, er det en spesiell grunn til at det skjer for deg, synes du følelser er vanskelig?" ___
Ingenting stort, bare en forklaring på hva som skjer og hvorfor. Dette er så sinnsykt viktig fordi disse prosessene, det som skjer når vi prater, er ofte selve grunne til at vi har et problem i det hele tatt. Jeg må nesten skrive enda en post om dette, så heng med folkens!

Nyeste innlegg

Kjære distriktsnorge: hvorfor vil du ikke ha meg?

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det.  Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt […]

Les mer
Bekymringen din er ekte nok den, spørsmålet er om den skal styre livet ditt?

Det store spørsmålet er, når du ligger der på dødsleiet og ser tilbake. Vil du da være glad for at du tross alt ikke sov ute og risikerte å bli drept av en øksemorder, eller ville du sett tilbake på den fine soloppgangen og mestringen du følte og gledet deg over det?

Les mer
Jeg har et problem med ADHD, ... og det er ikke ADHD. En post om at diagnose ikke er en forutsetning for empati.

eg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD.

Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv.

Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE.

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © 2023
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram