Første alenetur siden fødselen.

Lørdag morgen tok Markus med seg Emma Danmark. Emma skulle være med far og bestefar og skru motorsykkel og mamma skulle være langt unna. Vi hadde snakket om det lenge og vurderte at tiden var moden for at Emma kunne være såpass lenge alene med pappa.
___
Det var en åpenbar mulighet for meg til å dra til fjells, men allikevel svei det. På bilturen sirklet de onde tankene seg inn. Er jeg en dårlig mor nå? Burde jeg blitt hjemme? Burde jeg nektet de å dra? Jeg kjørte bil med en stor klump i brystet.
___
Kvelden kom, da jeg parkerte hadde jeg 2 timer på å forsere 500 høydemeter fordelt ut over 4km. Med 26kilo på ryggen fikk det fort tankene over på noe annet.
___
Og så skjedde det som ofte skjer med meg i naturen. At alt støyet forsvinner. De dårlige tankene, de destruktive mønstrene og tilbake var bare savnet. Savnet etter to mennesker jeg hadde tilbrakt all tid med de siste 8 månedene med og som var blitt det absolutt viktigste og fineste i livet mitt.
____
Samtidig kom roen. Jeg hadde gått meg inn på høyfjellet og verden lukket seg bak meg. Alle lyder ble dempet og dekningen forsvant. Jeg campet på en jordflekk i moreneland og rakk akkurat å sette opp telt til de siste lysstrålene fra sola. Jeg var hjemme.
____
Det er forskjell på savn og slå seg selv i hodet. Det ene er naturlig og det andre er destruktivt. Jeg vet Emma er lykkelig med faren sin, men hjertet mitt gjør vondt når vi ikke er sammen. Dette savnet var med meg hele turen og jeg lurer på om det er en sorg jeg vil ha hele livet når jeg ikke er med Emma. Hun var en del av meg i 9 måneder og jeg tror det alltid på et vis vil føles som om jeg mangler noe når hun ikke er med.
__
Jeg slo meg til ro med at det er sånn det er og at det egentlig var like greit å bruke tiden til å hente seg inn etter en graviditet, en fødsel, nattamming, nattevåk og 8 måneder med et nytt liv. Senere fant jeg i øvrig ut at Emma selvfølgelig hadde hatt det kjempegøy i verkstedet til svigerfar, og at det hadde vært veldig fint at mamma ikke hang over skulderen og skulle mene noe om hvorvidt man kan spise på oljete verktøy eller ei 🙈.

Siste blogginnlegg

Hvor dyr blir egentlig denne nedbyggingen av villmarka vår, en oppsummering av hvor helsikes selvmotsigende det som skjer nå er.

Hvor dyr blir egentlig denne nedbyggingen av villmarka vår, en oppsummering av hvor helsikes selvmotsigende det som skjer nå er(obs: er du følsom på hissige innlegg så er dette et godt sted å slutte å lese). Bilde er av Maria Bacus _ Villmarka vår forsvinner i forrykende tempo, et hyttefelt her, en eventyrskog der, et blinkende […]

Les mer
Hvorfor du kan føle deg deprimert akkurat nå

Hvorfor du kan føle deg deprimert akkurat nå. En bloggpost til alle de som har kjent at humøret har dalt etter koronaen kom. _ Mange samtaler jeg har hatt i det siste har handlet om isolasjon og hvordan vi på tross av å være både trygge, mette og varme, blir triste i den situasjonen mange […]

Les mer
Hvorfor følelsesverden er den eneste plassen der du kan få både i pose og sekk

Hvorfor følelsesverden er den eneste plassen i livet der du kan få både i pose og sekk, en bloggpost om hvorfor du skal ha litt mer takhøyde i følelseslivet ditt. 📸 @wilderness_mariabacus___Hvis jeg skal si èn eneste ting jeg ser folk sliter med, så er det det å ha mange følelser samtidig. Det er som vi […]

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram