21. april 2019

Første alenetur siden fødselen.

Lørdag morgen tok Markus med seg Emma Danmark. Emma skulle være med far og bestefar og skru motorsykkel og mamma skulle være langt unna. Vi hadde snakket om det lenge og vurderte at tiden var moden for at Emma kunne være såpass lenge alene med pappa.
___
Det var en åpenbar mulighet for meg til å dra til fjells, men allikevel svei det. På bilturen sirklet de onde tankene seg inn. Er jeg en dårlig mor nå? Burde jeg blitt hjemme? Burde jeg nektet de å dra? Jeg kjørte bil med en stor klump i brystet.
___
Kvelden kom, da jeg parkerte hadde jeg 2 timer på å forsere 500 høydemeter fordelt ut over 4km. Med 26kilo på ryggen fikk det fort tankene over på noe annet.
___
Og så skjedde det som ofte skjer med meg i naturen. At alt støyet forsvinner. De dårlige tankene, de destruktive mønstrene og tilbake var bare savnet. Savnet etter to mennesker jeg hadde tilbrakt all tid med de siste 8 månedene med og som var blitt det absolutt viktigste og fineste i livet mitt.
____
Samtidig kom roen. Jeg hadde gått meg inn på høyfjellet og verden lukket seg bak meg. Alle lyder ble dempet og dekningen forsvant. Jeg campet på en jordflekk i moreneland og rakk akkurat å sette opp telt til de siste lysstrålene fra sola. Jeg var hjemme.
____
Det er forskjell på savn og slå seg selv i hodet. Det ene er naturlig og det andre er destruktivt. Jeg vet Emma er lykkelig med faren sin, men hjertet mitt gjør vondt når vi ikke er sammen. Dette savnet var med meg hele turen og jeg lurer på om det er en sorg jeg vil ha hele livet når jeg ikke er med Emma. Hun var en del av meg i 9 måneder og jeg tror det alltid på et vis vil føles som om jeg mangler noe når hun ikke er med.
__
Jeg slo meg til ro med at det er sånn det er og at det egentlig var like greit å bruke tiden til å hente seg inn etter en graviditet, en fødsel, nattamming, nattevåk og 8 måneder med et nytt liv. Senere fant jeg i øvrig ut at Emma selvfølgelig hadde hatt det kjempegøy i verkstedet til svigerfar, og at det hadde vært veldig fint at mamma ikke hang over skulderen og skulle mene noe om hvorvidt man kan spise på oljete verktøy eller ei 🙈.

Nyeste innlegg

Kjære distriktsnorge: hvorfor vil du ikke ha meg?

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det.  Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt […]

Les mer
Bekymringen din er ekte nok den, spørsmålet er om den skal styre livet ditt?

Det store spørsmålet er, når du ligger der på dødsleiet og ser tilbake. Vil du da være glad for at du tross alt ikke sov ute og risikerte å bli drept av en øksemorder, eller ville du sett tilbake på den fine soloppgangen og mestringen du følte og gledet deg over det?

Les mer
Jeg har et problem med ADHD, ... og det er ikke ADHD. En post om at diagnose ikke er en forutsetning for empati.

eg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD.

Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv.

Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE.

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © 2024
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram