Hvordan jeg gikk fra introvert til ekstrovert under koronakrisen.

(sponsa klær) Hvordan jeg gikk fra introvert til ekstrovert under koronakrisen.
__
Det var for noen uker siden at vi begynte å snakke om hvor hardt dette halvåret egentlig har vært. Det er litt som når du ser deg trygt tilbake etter å ha forsert en fjellrekke og innser hvor langt ned det egentlig var.
___
Mars måned gikk bra, da ble alt lukket, vi så for oss to uker, kanskje seks til åtte når vi tok «worst case scenario». Lite visste vi om at vi ikke kunne stikke innom en butikk igjen før i midt juni. Gå på butikken liksom, den lammeste aktivitet av dem alle. Stikke innom en cafe og kjøpe en takeawaykaffe. Snakke to ord med en ekspedient, si noe om været og stikke videre. Det ville være tre måneder til og jeg skulle komme til å savne det sårt.
___
Vi vurderte å stikke hjem, men hadde ingen leilighet å dra hjem til. Forsikringsselskapet Tryg sluttet å dekke hjemreise om skyldte på av vi var evakuert, selv om evakueringen aldri gjaldt fastboende.
__
I mellomtiden ble folk redde. Folk sluttet å hilse på Emma, som barn under to år hadde hun ikke ansiktsmaske og ble behandlet som en vandrende covid-bombe. Det gjorde vondt å se at hun vinket og smilte til folk som bare kikket vekk.
___
I de neste seks ukene ventet vi på smittetoppen, mens skumle tanker spøkte i bakhodet: «tenk om jeg blir syk og det ikke er plass til meg. Hvem skal passe Emma om vi havner på sykehuset? ». Sånne ting du ikke vil tenke på, men som kommer allikevel.
___
Så kom smittetoppen, Boston klarte det med røven i vannskorpen som svigers ville sagt. Vi var trygge, smitten gikk ned. 6 uker senere stod jeg på en cafe med en totalt ukjent Bostonianer, vi kikket på hverandre med tårer i øynene «Wow, it's great to se people again».
___
Det å kjenne at vi fikk grunn under føttene igjen, at det gikk fint. Og det å slippe isolasjon. Jeg har aldri visst at det gikk ann å savne mennesker så mye. Savne å gå forbi ukjente folk på gata, savne å slå av en prat. Savne bare å ha andre mennesker puslende rundt meg når jeg er i parken. Mennesker skal ikke leve alene og selv en introvert begynner å sette pris på det etter tre måneder.9w

Siste blogginnlegg

Når angst kommer av praktiske, ikke psykiske problemer.

Historien om hvordan min kaotiske, kreative, kronisk forsinka storebror, fikk styr på livet sitt. En liten tekst om når det å miste overblikket, glemme ting og utsette ting kan gi stress og uro. Eller sagt litt mer forståelig: Når stress og angst kommer av praktiske, ikke psykiske problemer.  Mange sliter med uro og stress fordi […]

Les mer
Hvor dyr blir egentlig denne nedbyggingen av villmarka vår, en oppsummering av hvor helsikes selvmotsigende det som skjer nå er.

Hvor dyr blir egentlig denne nedbyggingen av villmarka vår, en oppsummering av hvor helsikes selvmotsigende det som skjer nå er(obs: er du følsom på hissige innlegg så er dette et godt sted å slutte å lese). Bilde er av Maria Bacus _ Villmarka vår forsvinner i forrykende tempo, et hyttefelt her, en eventyrskog der, et blinkende […]

Les mer
Hvorfor du kan føle deg deprimert akkurat nå

Hvorfor du kan føle deg deprimert akkurat nå. En bloggpost til alle de som har kjent at humøret har dalt etter koronaen kom. _ Mange samtaler jeg har hatt i det siste har handlet om isolasjon og hvordan vi på tross av å være både trygge, mette og varme, blir triste i den situasjonen mange […]

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram