9. juli 2020

Hvordan jeg gikk fra introvert til ekstrovert under koronakrisen.

(sponsa klær) Hvordan jeg gikk fra introvert til ekstrovert under koronakrisen.
__
Det var for noen uker siden at vi begynte å snakke om hvor hardt dette halvåret egentlig har vært. Det er litt som når du ser deg trygt tilbake etter å ha forsert en fjellrekke og innser hvor langt ned det egentlig var.
___
Mars måned gikk bra, da ble alt lukket, vi så for oss to uker, kanskje seks til åtte når vi tok «worst case scenario». Lite visste vi om at vi ikke kunne stikke innom en butikk igjen før i midt juni. Gå på butikken liksom, den lammeste aktivitet av dem alle. Stikke innom en cafe og kjøpe en takeawaykaffe. Snakke to ord med en ekspedient, si noe om været og stikke videre. Det ville være tre måneder til og jeg skulle komme til å savne det sårt.
___
Vi vurderte å stikke hjem, men hadde ingen leilighet å dra hjem til. Forsikringsselskapet Tryg sluttet å dekke hjemreise om skyldte på av vi var evakuert, selv om evakueringen aldri gjaldt fastboende.
__
I mellomtiden ble folk redde. Folk sluttet å hilse på Emma, som barn under to år hadde hun ikke ansiktsmaske og ble behandlet som en vandrende covid-bombe. Det gjorde vondt å se at hun vinket og smilte til folk som bare kikket vekk.
___
I de neste seks ukene ventet vi på smittetoppen, mens skumle tanker spøkte i bakhodet: «tenk om jeg blir syk og det ikke er plass til meg. Hvem skal passe Emma om vi havner på sykehuset? ». Sånne ting du ikke vil tenke på, men som kommer allikevel.
___
Så kom smittetoppen, Boston klarte det med røven i vannskorpen som svigers ville sagt. Vi var trygge, smitten gikk ned. 6 uker senere stod jeg på en cafe med en totalt ukjent Bostonianer, vi kikket på hverandre med tårer i øynene «Wow, it's great to se people again».
___
Det å kjenne at vi fikk grunn under føttene igjen, at det gikk fint. Og det å slippe isolasjon. Jeg har aldri visst at det gikk ann å savne mennesker så mye. Savne å gå forbi ukjente folk på gata, savne å slå av en prat. Savne bare å ha andre mennesker puslende rundt meg når jeg er i parken. Mennesker skal ikke leve alene og selv en introvert begynner å sette pris på det etter tre måneder.9w

Nyeste innlegg

Har du husket å være redd i dag? En rant om et overbekymret samfunn.

Det snakkes så mye om alt som er farlig. Om psykiske lidelser som lurer rundt hver et hjørne: pass på så poden får godteri på riktig måte ellers havner den på BUP med spiseforstyrrelser. Flinke foreldre kan knapt snu seg uten å ha en ekspert til å fortelle dem at de burde snudd seg litt annerledes.

Les mer
Kjære distriktsnorge: hvorfor vil du ikke ha meg?

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det.  Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt […]

Les mer
Bekymringen din er ekte nok den, spørsmålet er om den skal styre livet ditt?

Det store spørsmålet er, når du ligger der på dødsleiet og ser tilbake. Vil du da være glad for at du tross alt ikke sov ute og risikerte å bli drept av en øksemorder, eller ville du sett tilbake på den fine soloppgangen og mestringen du følte og gledet deg over det?

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © 2024
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram