25. februar 2018

Hvorfor jeg tenker på Marit Bjørgen når jeg har glanstrynet for tiende gang på en time: en liten ode til en av mine største helter.

Hvorfor jeg tenker på Marit Bjørgen når jeg har glanstrynet for tiende gang på en time: en liten ode til en av mine største helter.
____
Jeg er absolutt ikke noen langrennsekspert, men jeg er ekspert i å se på langrenn. Pågrunn av dette har jeg fått med meg at det først gikk ekstremt bra for Marit, at det deretter kom en vanskelig periode, hvoretter hun kom tilbake og gjorde rent bord (Jedi-level langrennsseer med andre ord).
____
Det jeg synes er så kult og det som gjør henne til en av mine personlige helter, er at hun kom tilbake. Det å ha en lang periode der ting ikke går ens veg, jobbe seg igjennom, gjøre små justeringer og deretter jobbe videre, er noe jeg virkelig beundrer.
_____
Grunnen til at jeg synes det er så overkult er fordi jeg ser en tendens i samfunnet til at vi ikke tåler så godt når det går dårlig. Det virker som om man har en forventning om at ting skal føles bra hele tiden og at man skal være lykkelig til enhver tid (dette er selvfølgelig en overgeneralisering, men nå skal jeg illustrere et poeng:).
______
Vi mennesker er utrolig flinke til å unngå ubehagelige ting, for eksempel den ekle følelsen man får når ting ikke går ens veg. Sånn er det i friluftsliv også, jeg kan for eksempel unngå bratte, upreparerte løyper fordi jeg ikke tåler den konstante frustrasjonen det er å banke ansiktet ned i løssnøen igjen og igjen. Problemet er bare at når man ikke tåler ubehag, så tåler man ikke å lære. Hvis jeg ikke tåler å stå i en situasjon der jeg kan mislykkes og ha en kjip tur, lære noe av det og etter hvert mestre det, så beveger jeg meg heller ikke videre. Den eneste måten å lære på, er å gjøre feil, føle den kjipe følelsen, gjøre justeringer og deretter prøve igjen.
_____
Det er derfor jeg tenker på Marit Bjørgen når jeg ligger begravd under 25 kilos sekken min, men en ski fast i en grankvist og en bjeffende bikkje som tror jeg krafttrynet fordi jeg ville leke. Hvis Marit klarte å stå i årevis og tåle at det gikk dårlig, så klarer jeg et par timer med fjes-i-snø for å lære å stå på ski i bratte bakker.

Nyeste innlegg

Om terapien i høstskogen

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang.

Les mer
Når ble likegyldighet en forutsetning for å få nye venner? En rant over en latterlig trend i samfunnet. 

Høsten er høytid for overganger, nye studier, nye jobber, nytt nettverk. Den første perioden der alt er nytt og spennende nærmer seg slutt, tomånederskrisa kommer og det lange seige trekk slår inn.  Og jeg snakker med mange som er stressa når de er sammen med nye venner og kolleger. Det er forståelig nok. Det som […]

Les mer
Når ble utseende viktigere enn vår evne til å forstå og bli forstått? En klikk over et sykt samfunn

Jeg synes generelt at fokuset på utseende og spesielt fokuset på at man skal se ung ut, er utrolig irriterende. Men ekstra pisse forbanna blir jeg når dette fokuset på utseende forkles som kvinnehelse.  For det første så blir jeg sur fordi det er manipulerende. Det er en skummel omskriving av noe vi alle strever […]

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © 2022
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram