14. februar 2020

NEI... vi skal ikke alltid snakke om det (del 4)

Hvorfor vi ikke skal prate om det. En uendelig lang bloggserie som er skrevet under inspirasjon av Vazelina bilopphøggers og en oppvekst på Hedmarken. Bildet er tbt Anarjohkaturen 🌲._

___
Så de forrige to posten handla om hvorfor noen får det dårligere av å prate om det, samt hva du kan gjøre med det. Denne posten skal forklare hvordan du kan prate med deg selv for å få litt ro på dette. Som nevnt i forrige post så kan det være kjekt med en sånn oppsummering til seg selv, når du står og får tidenes anfall fordi noen absolutt skal «prate om det».
___
"Ok, når du blir anspent (eller hva det nå er som skjer for deg) nå så er det fordi det er følelser inni deg som prøver å komme opp. Den der intense sitringen du merker i kroppen er like ubehagelig som fyllesyke etter å ha drukket tequilaessens og hjemmebrent, men det er bare angstsystemet ditt som tror at følelsene dine er farlige"._
____
Dette er et sinnsykt viktig poeng, for dersom du sitter med en følelse av å få det ekstremt dårlig av å prate med noen om hvordan du ha det, så er det ikke mye som skal til før en konkluderer med at det er selve praten som er problemet. Men det er ikke praten, det er det som skjer inni deg når du prater.
____
Høres det komplisert ut? I så fall, får du det dårlig av å prate om den gangen Kamma var i eliteserien? Ikke det nei? Hva med gjeddefiske i Åkersvika? Det går også fint ja, men når dama skal prate om forholdet, da får du svette hender, begynner å stamme og får ordforåd som en toåring? Ja, da er det å prate som sådan som er problemet, men det å prate når det er mye følelser.
____
De gode nyhetene er at dette ubehaget du får når du prater om ting, bare er en reaksjon i kroppen din, det er ikke noe objektivt farlig i å prate. Neste gang du skal ha en personlig samtale, prøv å gi deg selv litt slack. Sett deg ned og bare legg merke til det som skjer i deg. Vit at det bare er angstsystemet ditt som overreagerer og at det sannsynligvis har noe med hvordan det har vært for deg å ha følelser tidligere i livet. Blir det for ille, så går det an å bare si at du ikke er så glad i å prate og at du får det dårlig av det, uten at det er noe personlig ment ovenfor den du prater med.

Nyeste innlegg

Kjære distriktsnorge: hvorfor vil du ikke ha meg?

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det.  Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt […]

Les mer
Bekymringen din er ekte nok den, spørsmålet er om den skal styre livet ditt?

Det store spørsmålet er, når du ligger der på dødsleiet og ser tilbake. Vil du da være glad for at du tross alt ikke sov ute og risikerte å bli drept av en øksemorder, eller ville du sett tilbake på den fine soloppgangen og mestringen du følte og gledet deg over det?

Les mer
Jeg har et problem med ADHD, ... og det er ikke ADHD. En post om at diagnose ikke er en forutsetning for empati.

eg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD.

Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv.

Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE.

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © 2023
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram