25. september 2022

Når ble likegyldighet en forutsetning for å få nye venner? En rant over en latterlig trend i samfunnet. 

Når ble likegyldighet en forutsetning for å få nye venner? En rant over en latterlig trend i samfunnet. 

Reklame for egen bok. Høsten er høytid for overganger, nye studier, nye jobber, nytt nettverk. Den første perioden der alt er nytt og spennende nærmer seg slutt, tomånederskrisa kommer og det lange seige trekk slår inn. 

Og jeg snakker med mange som er stressa når de er sammen med nye venner og kolleger. Det er forståelig nok. Det som IKKE er forståelig, er at frykten går på å ikke å være selvsikre nok i møtet med dem. 

Altså: Det er som om samfunnet har diktert at for å bli likt av nye venner, skal du fremstå kul og usårbar. Helst som en som ikke trenger en venn.

Som om det å ha en følelse inni seg av «shit, de folka her er akkurat sånne jeg har lyst til å henge med»- er uforenelig med et godt vennskap. Som om du må være chill, ellers vil de andre synes du er teit og slutte å henge med deg.

Jeg er så utrolig lei av et samfunn der vi skal være så følelsesløse i møtet med andre. Der unge blir usikre, fordi de føler helt vanlige følelser når de vil ha en venn. Hva er dette med at vi ikke skal bety noe for hverandre for å få hverandre? Når startet denne idiotien?

Alle som har gode venner vet at det ikke henger samme på denne måten. Jeg elsker ikke vennen min fordi den ikke trenger meg. Jeg elsker den fordi den trenger meg. 

Så la meg bare avgjøre dette en gang for alle: Det er ikke noe galt med å ønske seg en venn. Det er ikke noe galt med å stå i gjengen og håpe at de liker deg. Det er ikke noe galt med å bli litt usikker i møtet med andre. Du trenger ikke øve deg på å se tøff ut, eller tenke at det er samme om de liker deg eller ei. 

Nei, la oss normalisere det å være menneske og takke pent nei til de som legger opp til et samfunn der ingenting skal bry oss. Det fineste som finnes er å møte noen du merker bryr seg. 

Jeg har skrevet mye mer om det å tørre i relasjoner, å komme rundt vonde mønster og finne tilbake til seg selv, i boka mi Psykolog med sovepose. Det er en lettlest bok om å få det litt bedre, der psykologien marinert inn i bålkaffe, ørretfiske og furuskoger. Den kan kjøpes via link i bio eller i alle bokhandler i landet. 

Nyeste innlegg

Kjære distriktsnorge: hvorfor vil du ikke ha meg?

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det.  Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt […]

Les mer
Bekymringen din er ekte nok den, spørsmålet er om den skal styre livet ditt?

Det store spørsmålet er, når du ligger der på dødsleiet og ser tilbake. Vil du da være glad for at du tross alt ikke sov ute og risikerte å bli drept av en øksemorder, eller ville du sett tilbake på den fine soloppgangen og mestringen du følte og gledet deg over det?

Les mer
Jeg har et problem med ADHD, ... og det er ikke ADHD. En post om at diagnose ikke er en forutsetning for empati.

eg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD.

Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv.

Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE.

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © 2023
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram