NEI... Vi skal ikke alltid snakke om det (del 1)

Et innlegg om hvorfor det ikke alltid hjelper å snakke om det vanskelige, en klargjøring i debatten rundt åpenhet og forhåpentligvis en forklaring til alle de som får det verre av å prate om det.
___
Tilbake i de herrens dagers da jeg gikk på vdg slutta jeg rett og slett å sove på natta (ufrivillig). Dette endte med en tur til helsesøster og hs mente jeg var stressa på grunn av skolen og at vi skulle prate om det. Og vi prata og prata og jeg fikk det dårligere og dårligere. Tankene ble mørkere, klumpen i magen ble større og jeg satt der, overtrøtt og stressa mens jeg lurte på hva slags håpløs case jeg var som ikke fikk det bedre av å prate om det.
___
Saken er den, at man ikke alltid skal snakke om det. Noen ganger skal man snakke om hva som skjer i en, når man snakker om det.
___
Det som vi gjerne vil at skal skje når vi snakker om ting, er at følelsene våre skal passere samtidig. Den helsesøstertimen skulle altså sett sånn her ut: Vi snakka om stress, jeg begynte å grine fordi jeg var lei meg over det, jeg skulle føle meg letta og vips ville det hjulpet å snakke om det.
__
Det skjer imidlertid ikke alltid. Noen ganger gjør blir følelsene vi har blokkert. Det kan være at man i stedet for å føle, blir anspent, kvalm, ukonsentrert, begynner å tenke mye, begynner å tenke negativt, eller helt andre ting (det er faktisk såpass mange ulike ting som kan skje her at jeg snart har skrevet en hel bok om det).
___
Det som skjer da, er at når man snakker om det så får man mer anspenthet, mer kvalme, mer negative tanker osv i stedet for å få det bedre. Det er litt som når du trekker med deg en sånn handlevogn som kjører til høyre hele tiden. Alle ber deg om å kjøre rett frem, men du ender alltid med tuten først inn i frysedisken.
___
I sånne situasjoner må vi prate om hva som skjer i oss når vi prater om det. Samtalen med hs skulle altså handlet om hvordan jeg ble anspent og selvkritisk hver gang jeg pratet om meg selv og hvorfor det hadde blitt sånn dette halvåret.
__
Med andre ord synes jeg vi skal ta oss ta en prat. Om at det ikke alltid er like lett å prate om det.

Siste blogginnlegg

Markus lærte først å lese i 7. klasse, nå jobber han på Harvard.

Ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

Les mer
Markus lærte først å lese i 7. klasse, nå jobber han på Harvard.

Ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

Les mer
Hvorfor skal man sove ute alene?

Hvorfor skal man sove ute alene? En bloggpost om magien i aleneturen og hvorfor det er verdt en innsats å venne seg til å være bare seg selv på tur.

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram