19. april 2019

Nervøs mamma og fornøyd baby, historien om Emma (3 mnd) sin første telttur.

Da har jeg endelig tatt mot til meg og kjørt på med første telttur med Emma. Jeg har sittet som en sulten ulv og ventet på at det skulle bli barmark og plussgrader på natt og nå klaffet det endelig.
___
➡️Så. Nå skulle jeg gjerne forklart at jeg bare pakket sekken og dro. Det gjorde jeg ikke. Jeg hadde så angst for alt som kunne gå galt, spesielt om Emma skulle gå i baklås og skrike seg hes der ute i marka. Hva gjør man da? Ber henne vente en halvtime med skrikingen sånn at mamma kan pakke ned teltet?
___
➡️Og hva med mennesker? Hva gjør folk når de hører en skrikende baby ute i Østmarka en sen kveld? Ringer de barnevernet? Kommer de for å se om ulven som har tatt seg en snack (og nei, dette er ikke en invitasjon til å ta ulvedebatten i kommentarfeltet)? Eller aller verst: kommer de for å (grøss) sjekke hvordan det går?
___
➡️Jeg brukte småpene 6t på å pakke og leste div blogger om telting med baby. Dessverre leste jeg en blogg for mye og fant ut at jeg skulle følge et elendig tips om å dra opp sent og ned igjen tidlig. Jeg kan allerede avsløre at å dra en småtrøtt baby ut i marka sammen med 4 hunder, to turdamer og en stressa mor, er en ekstremt dårlig ide.
__
➡️Ja, så vi startet med gull i 1km kilometer skriking for baby og fortsatte med bronse i hylende teltoppsett. På dette tidspunktet vurderte jeg å dra hjem.
__
➡️Heldigvis fant jeg ut at jeg skulle amme først og plutselig så det hele ut til å roe seg. Emma fikk spist, ble gladere, fikk kveldsflasken sin, og plutselig så hun ut til å ta teltet som soverommet sitt og være klar for senga. Da jeg listet meg ut kl 1900 med en sovende baby i teltet var jeg nesten så jeg ikke trodde det selv. DET GIKK!
___
➡️Så gikk faktisk natta rørende bra, det var selvfølgelig noe spising og et par bleier og en mor som måtte sjekke om baby var død, men alt det er helt normalt. Kl 08 i dag tidlig satt jeg og nøt en svart kopp kaffe og den jublende følelsen av at det faktisk hadde gått. Jeg hadde med Emma på tur og hun stortrives. Og ikke for å bli klein her; men det å kunne dele naturen med Emma var mammadrømmen for meg. Ekstra stor takk til @stian.med.sekken og @mariabacusyang for helt uvurderlig støtte og oppmuntring ❤

Nyeste innlegg

Kjære distriktsnorge: hvorfor vil du ikke ha meg?

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det.  Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt […]

Les mer
Bekymringen din er ekte nok den, spørsmålet er om den skal styre livet ditt?

Det store spørsmålet er, når du ligger der på dødsleiet og ser tilbake. Vil du da være glad for at du tross alt ikke sov ute og risikerte å bli drept av en øksemorder, eller ville du sett tilbake på den fine soloppgangen og mestringen du følte og gledet deg over det?

Les mer
Jeg har et problem med ADHD, ... og det er ikke ADHD. En post om at diagnose ikke er en forutsetning for empati.

eg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD.

Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv.

Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE.

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © 2024
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram