🐻 Første telttur alene i bjørneland. Amerikansk villmark, mygg og mestring (sponsa klær @klattermusen ) .
___
Ironisk nok, tre dager etter å ha holdt foredrag om hvordan man gjør ting man er dritredd for, gjorde jeg selv noe angstsystemet mitt holdt på å velte av. Sove alene, langt uti villmarka i USA, i bjørneland. Jeg lå halvvåken de to siste nettene før avreise, mens jeg så for meg hvordan jeg ville bli spist av bjørn og/eller måtte dele villmarka med en haug med folk (Appalachian trail er tross alt ganske velgått).
___
Men fysøren. Jeg ble blown away. Må innrømme at jeg ofte ha tenkt på USA som et litt pinglete land (ja, beklager alle amerikanske venner, men det er noe med et land der det står advarsel om å stupe ned i det pittelille plaskebassenget til dattera mi som gjør at jeg tenker det er litt tamt). Det var amazing.
___
De har jo faktisk skikkelig villmark her, fjell og skog som har fått vokse helt i fred og helt igjen. For en som krangler seg igjennom kilometervis med kratt for å finne litt gammelskog i Nordmarka, var det helt magisk å trave igjennom et gigantisk landskap der alt var gammelskog.
___
Selv om jeg sover mye ute alene, er jeg ikke en sånn en som generelt er uredd. Jeg kan bli skikkelig redd, men etter en barndom og ungdom med masse prestasjonsangst kombinert med en vilje til å gjøre det allikevel, har jeg vel utviklet en ganske stor kapasitet for å tåle å føle meg redd. Det gjør at sånn en turer går, selv når mørket senker seg og en skal gå igjennom 50m kratt for å plassere en bjørneburk langt unna leiren. Det går når jeg veit at belønningen er etter hvert å føle seg hjemme i ei ny villmark.
___
Da jeg satt i blåtimen og kokte vann til turmaten, nede ved ei elv som var helt magisk fin, i en skog som var akkurat like vill som jeg liker, så sank også den der uendelig gleden jeg har ved utelivet, inn på meg. Etter tre måneder i lockdown, var det magisk å endelig, ENDELIG kunne sove ute.

🌲➡️ Første tur ut etter fødselen i natt. Markus skulle ta nattevakten med Emma, og jeg skulle ta frinatten min i Nordmarka. Jeg dro etter at Emma var i seng og planen var å komme tilbake før hun stod opp igjen. I praksis ble det altså sånn at jeg sov i Nordmarka i stedet for å sove på gjesterommet.
____
🌲Tanken bak var å få luftet hodet litt. Jeg synes jeg har blitt overdrevent bekymret av meg, jeg vet at dette er helt normalt, men det er fortsatt ganske slitsomt når man f eks har en intens lyst til å sjekke om baby lever ca hvert femte sekund (ok, kanskje ikke så ofte, men det er fortsatt slitsomt).
____
🌲 Nordmarka disket opp med vakkert måneskinn, hvilket var heldig siden undertegnede hadde glemt hodelykten i ammetåka. Maria hadde heldigvis styr på utstyret sitt (bortsett fra at hun hadde glemt kaffekoppen for tredje gang, tradisjon nå! 😃).
____
➡️Pumping ble fikset med batteridreven pumpe, inni sovepose og jervenduk. Alma var ikke helt fornøyd med at det skulle foregå andre aktiviteter enn soving i soveposen, men hun var for trøtt til å bli slitsom og gav meg derfor bare et par sure blikk før hun la seg til å sove.
____
🌲Deretter ble jeg liggende og savne Emma, kikke på stjernene og lytte til det fjerne støyet fra byen som langsom la seg utover natta. Alma og jeg vekket hverandre inni mellom, jeg fordi jeg var urolig og Alma fordi hun måtte sjekke en lyd i natten eller snuse en spennende snus som kom med vinden. Det ble en veldig fin natt.
____
➡️Vi ble vekket kl 0700 av litt duskregn som plutselig hadde kommet. Det passet bra siden vi hadde en forholdsvis stram tidsplan, det ble akkurat tid til litt morgenkaffe før vi pakket, gikk og var hjemme i såpass god tid før at vi rakk å lage både frokost og kaffe til Markus.
____
🌲 Det var utrolig godt å få litt frisk luft og natur i hodet mitt, det å bli mamma er ganske altoppslukende til tider og for meg er det å sove ute en god måte å få tilbake overskuddet på.

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram