Alenenatta er magisk, men det kan være rimelig skremmende å skulle være ute en hel, bekmørk natt for første gang. Derfor har jeg skrevet en liten bloggserie til deg som vil bli en badass som rusker med seg sovepose og liggeunderlag og sover under ei gran i marka som en annen tømmerhugger.

Første tips i rekka heter «bli venn med angsten din». Ja, jeg vet dette høres ut som et skikkelig ubrukelig, psykologaktig, dusteråd, men det er faktisk ganske bra.

Så hvem er egentlig denne nye "vennen" din, angsten? Angst er en følelse og en følelse er en fysisk aktivering i kroppen. Når denne kompisen er på besøk kan du få symptomer som hjertebank, muskelspenninger, kaldsvette, kvalme, forstoppelse, diare, svimmelhet og mange andre ubehagelige ting.
Poenget med å sette i gang dette styret, er å gjøre deg klar til å møte fare. Altså klar til å deale så effektivt som mulig med hva som enn måtte skje. Den spesialiserer seg på tre tidløse triks: stikke av, sloss eller late som den er død.

Så når du ligger i hengekøya di etter å ha kost deg med primus, potetmos med pølsebiter, solnedgang og plutselig kjenner at panikken kommer snikende. Da er det altså kroppen din som setter i gang en reaksjon som skal beskytte deg mot fare. 

Det betyr ikke at det ER fare, det betyr bare at hvis det kom noe farlig, så var du forberedt. Viktig distinksjon altså: det er ikke nødvendigvis farlig, men alle de fysiske tegnene betyr at kroppen GJØR DEG KLAR i tilfelle noe skulle skje. Beredskap altså, flinke kroppen. 

Så hva gjør du med det? Det skal jeg selvfølgelig ta for meg i neste post som kommer i morgen. Og ja, for den oppvakte leser kan jeg bekrefte at det er en nyskriving av en gammel serie i anledning sommeren og alle som planlegger sin første utenatt. 

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheimen, så ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Kan kjøpes her:

Psykolog med sovepose Johanne S. Refseth

Hvorfor skal man sove ute alene? En bloggpost om magien i aleneturen og hvorfor det er verdt en innsats å venne seg til å være bare seg selv på tur. 
_
I forlengelse av saken @nrkfinnmark , så har jeg lyst til å skrive litt om hvorfor det egentlig er verdt det å legge ned de timene det tar å tørre å være ute alene. For dere som vil ta skrittet, men ikke tør, stikk inn på psykologmedsovepose.no/blogg klikk på «serier» og velg «sove ute alene». Der har du en komplett guide.
_
Men før vi går dit, hvorfor i all verden skal du angste deg igjennom netter der du er redd for elg, voldsutøvere, fantasivesen eller din egen frykt? Hva er det som er så magisk med aleneturen at du faktisk skal kontre din egen, naturlige tilbøyelighet til å være et sted som er kjent, trygt og fylt med andre mennesker? 
_
Jo, jeg skal si noe personlig: Naturen er min kirke. Det er der jeg finner freden, tilstedeværelsen og der jeg føler meg som del av noe større og mer meningsfylt.
_
Saken er at det er en kirke jeg må gå meg inn i, en kirke som først åpner seg når jeg har tilbrakt noen dager foran furubålet eller på viddene. Og kanskje viktigst: selv om den kirken jeg ofte finner når jeg er alene. Jeg har følt det på turer med datteren min, men jeg tror jeg oftest kommer når jeg er alene, fordi det er da jeg lytter. 

Det skjer noe når det har gått noen dager og tråkket milene alene i fjellet. Det skjer noe når jeg har kastet sluken ut i fiskevannet gang på gang samtidig som jeg ser uværet komme innover vidda. Når jeg har sittet i teltet og kokt kaffe mens regnet veltet nedover teltduken og gått ut igjen for å fiske videre uten å vite hva klokka er. 
_
Når jeg sitter ved vannet når mørket begynner å pakke seg rundt meg. Når Alma kommer bort og borer en våt snute inni handa mi. 
_
Når naturen ikke lenger er en skremmende fiende (selv om den for all del kan ta livet av deg), men en del av deg. Det er da det skjer, det er da jeg føler at alt gir perfekt mening og at alt henger sammen. 
_
Og ja, det er den følelsen jeg vil at alle som har lyst, skal kunne kjenne på og det er derfor jeg har skrevet en skog av bloggposter om det. Så god tur, og husk at det tar tid!

🐻 Første telttur alene i bjørneland. Amerikansk villmark, mygg og mestring (sponsa klær @klattermusen ) .
___
Ironisk nok, tre dager etter å ha holdt foredrag om hvordan man gjør ting man er dritredd for, gjorde jeg selv noe angstsystemet mitt holdt på å velte av. Sove alene, langt uti villmarka i USA, i bjørneland. Jeg lå halvvåken de to siste nettene før avreise, mens jeg så for meg hvordan jeg ville bli spist av bjørn og/eller måtte dele villmarka med en haug med folk (Appalachian trail er tross alt ganske velgått).
___
Men fysøren. Jeg ble blown away. Må innrømme at jeg ofte ha tenkt på USA som et litt pinglete land (ja, beklager alle amerikanske venner, men det er noe med et land der det står advarsel om å stupe ned i det pittelille plaskebassenget til dattera mi som gjør at jeg tenker det er litt tamt). Det var amazing.
___
De har jo faktisk skikkelig villmark her, fjell og skog som har fått vokse helt i fred og helt igjen. For en som krangler seg igjennom kilometervis med kratt for å finne litt gammelskog i Nordmarka, var det helt magisk å trave igjennom et gigantisk landskap der alt var gammelskog.
___
Selv om jeg sover mye ute alene, er jeg ikke en sånn en som generelt er uredd. Jeg kan bli skikkelig redd, men etter en barndom og ungdom med masse prestasjonsangst kombinert med en vilje til å gjøre det allikevel, har jeg vel utviklet en ganske stor kapasitet for å tåle å føle meg redd. Det gjør at sånn en turer går, selv når mørket senker seg og en skal gå igjennom 50m kratt for å plassere en bjørneburk langt unna leiren. Det går når jeg veit at belønningen er etter hvert å føle seg hjemme i ei ny villmark.
___
Da jeg satt i blåtimen og kokte vann til turmaten, nede ved ei elv som var helt magisk fin, i en skog som var akkurat like vill som jeg liker, så sank også den der uendelig gleden jeg har ved utelivet, inn på meg. Etter tre måneder i lockdown, var det magisk å endelig, ENDELIG kunne sove ute.

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram