Historien om hvordan min kaotiske, kreative, kronisk forsinka storebror, fikk styr på livet sitt. En liten tekst om når det å miste overblikket, glemme ting og utsette ting kan gi stress og uro. Eller sagt litt mer forståelig: Når stress og angst kommer av praktiske, ikke psykiske problemer. 

Mange sliter med uro og stress fordi de har sykt mye å gjøre uten å få overblikk over HVA de skal gjøre og når de burde gjøre det. 

Det å ha en sånn udefinerbar haug med «jeg har masse å gjøre» kan i neste omgang gjøre at man rett og slett IKKE gjør noe. Ja, du vet, når det liksom blir uoverskuelig og kjipt, derfor ender du med å se Netflix i stedet. Eller at man ikke får sove fordi man husker på alt man BURDE ha gjort sånn klokka 0030 hver natt, eller kanskje bare er litt stressa fordi man vet at det er noe man burde husket, men man husker det ikke (før det er for sent), 

Jeg vet ekstra mye om dette fordi 1. Jeg er litt sånn selv og fordi 2. Broren min pleide å være en ekstremversjon av dette. Han hadde et ekstremt kreativt, lykkelig hode, som alltid var litt stressa fordi det var litt kaos med ting han burde/skulle ha gjort, ting han hadde glemt, ting han hadde utsatt uten å tenke over det osvosv. 

Jeg har også hatt orkesterplass i forhold til å se hvordan brodern snudde alt dette og ble en ordenskar av rang. Han fant nemlig en metode som het Getting Things Done og etter det har han aldri glemt en bursdag, og kanskje enda viktigere: Fått overblikk over livet sitt, prioritert tiden og pengene sine på det han vil gjøre og fått et system opp å kjøre som gjør at han er et roligere og gladere menneske. 

Så poenget mitt er at noe angst kan takles på en veldig praktisk måte, nemlig ved å få skikkelig system på sakene. Kjenner du deg igjen, så ta gjerne kontakt med @karl_ivar_refseth . Han (nerd som han er) har selvfølgelig blitt coach i metoden og hjelper andre i å få styr i kaoset. Han kan hjelpe både med litteratur om det, enkel intro til det og om du er like all-in som han: coaching. Lykke til med systemet (og ja, jeg bruker det litt selv også, selv om det er vanskelig å innrømme at storebror faktisk hadde rett).

Følelser for dummies, slik gjør du når andre har følelser (del 2). Bloggserien til deg som er så ukomfortabel med andres følelser at du heller vil trekke tåneglene dine ut med tang enn å være den som skal trøste knøttet.
___
Første del var et krasjkurs i følelser (med bilmetaforer), denne posten skal ta for seg hva du gjør når andre har følelser (som jo var formålet med hele serien).
___
Først en vanlig feil folk gjør: Når du er ukomfortabel med andre folks følelser, så er det veldig lett å gå i fiksefellen. Og det er selvfølgelig veldig fint å fikse, forutsatt at det er noe som kan fikses: hvis kompisen er lei seg fordi han står med et ras av flyttekasser, en upakket leilighet og tre timer til de skal være ute, ja da er det selvfølgelig helt på sin plass å hjelpe til med å få stasen ned i kasser og ut i bilen. Problemet er selvfølgelig når det ikke er så mye å gjøre. Når faren til kompisen din er død og kompisen din er nedfor, hva gjør du da?
___
Det som er trikset her, er å bare være der. Kompisen din er nemlig på et kjipt sted, han har mista faren sin og han har det vondt. Hva er det beste alternativet om vi er på et kjipt sted og ikke riktig kan komme oss derfra med det første? Jo, vi vil helst være der sammen med noen.
___
Dette heter faktisk «being with» på fagspråket og er ganske enkelt: Du skal bare være der med kompisen din i den følelsen han har. Hvis han er lei seg, kan du bare bekrefte at «ja, det er kjipt», og at «ja, du savner faren din og det kommer du sikkert alltid til å gjøre» (eller hva det nå er som er passende i relasjonen deres).

Hvis kompisen din gråter, så vit at du egentlig ikke trenger å si noe genialt, eller få han til å slutte. Du skal bare være der. Det han trenger er at du skjønner og tåler at han er en svart plass.

Følelser for dummies (del 1). Kjenner du kaldsvetten sile nedover ryggen når noen begynner å grine? Får du lette hjerteinfarktsymptomer når kona setter seg ned og «vil prate» og er du en sånn som heller løper en marathon med for små sko enn å skulle ha ansvar for en nevø med full meltdown? Ja, da er disse blogginnleggene for deg.
____
Dette er en bloggserie til alle dere som ikke veit hva søren dere skal gjøre når andre har følelser. Når venninna er sint, når kona griner eller når kompisen har mista faren sin.
___
Ok, for å vite hva du skal gjøre når andre har følelser, må du først ha litt call på hva følelser er. Her er et lite krasjkurs: Følelser er fysiske reaksjoner i kroppen som forteller deg hva det som skjer i omgivelsene betyr for deg.
___
Virka det høytsvevende? Tenk blindsonevarsler: blindsonevarsleren forteller deg at det er en bil i blindsona di og at du ikke bør kjøre ut. På samme måte forteller for eksempel sorg, at du har mistet noe som var viktig for deg.
___
Så hva gjør vi med blindsonevarsleren? Jo, vi lytter til den og lar være å vrenge Skådaen til venstre ut i forbikjøringsbana. På samme måte er det en god ide å ha en viss call på hva du føler så du ikke lager følelsesmessige selvmål i livets venstrefil.
___
OK, det var introen, neste post kommer vi til poenget, nemlig hvordan du egentlig kan deale med det når andre har følelser.

I anledning verdensdagen for selvmordsforebygging har jeg lyst til å skrive en tekst til alle de som kjenner på den håpløsheten. De som kan tenker at livet kanskje ikke er verdt å henge i lenger. Eller deg som kanskje kommer til å ha den tanken en eller annen gang i livet. Dette er til deg.
__
For det første: ikke gjør det. Det er så greit. Ikke gjør det.
Så kan du tenke: hvorfor ikke? Det er jo håpløst, at det er ikke noe poeng i å være her.
___
Og ja, det kan føles sånn. Eller; en depresjon føles sånn. Det å føle at alt er håpløst, at livet aldri blir bra, at ingen trenger deg og at alle rundt deg har det bedre om du ikke var der. Disse tankene er et symptom på en depresjon, ikke en virkelighet. Det er en medfølger i en sykdom, som feber er symptom på influensa.
___
Det som er poenget mitt med å skrive dette: at det at livet er håpløst og at ingen trenger deg, det er ikke en virkelighet du kikker ut på fra den mørke boligen din. Det er en fordreining, et symptom, en sky som har lagt seg over sinnet ditt så du ikke ser virkeligheten.
___
Denne skyen, den kan lette. De fleste får det bedre av behandling, de får det bedre over tid når de snakker med noen. Du kan få medisiner som hjelper for angsten og uroen. Det går over, men du må søke hjelp og du må gi det tid.
___
Er du i en slik situasjon så finnes det ting du kan gjøre. For det første: prat om det, fortell det til noen, søk hjelp.  
__
Er det akutt så ring 113. Trenger du noen å prate med så ring Mental helses hjelpetelefon 116 123. De har også chat, den finner du på sidetmedord.no. Du kan også ringe Kirkens SOS 22400040, de har også chat.
___
Er du under 18 år, ring Røde kors telefonen for barn og ungdom: 800 33 321
___
Dersom du går med vonde tanker og vil ha hjelp, så ta kontakt med fastlegen din, fastlegen henviser deg videre til psykisk helsehjelp.
__
Kjenner du noen du er bekymra for, så kan du kontakte fastlegen, legevakten, helsestasjons og skolehelsetjenesten. Du kan også ta kontakt med de ovenstående hjelpetelefoner og diskutere saken der.
___
Vi har ingen å miste.

Hvorfor vi ikke alltid skal snakke om det, del 2. Et blogginnlegg om Ham Kam, polsprit og hvordan jeg ufrivillig klarte å holde meg selv våken det meste av andre året på videregående.
___
Siden jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger på forrige post, har jeg skrevet en hel serie til ære for alle dere som hater å prate om det:
___
En liten recap fra forrige post: Da jeg var 17 fikk jeg seriøse søvnproblemer hvilket jeg prøvde å prate med helsesøster om, med det resultat at jeg sov enda dårligere. Det er nemlig sånn at det ofte er mye mer relevant å prate om hva som skjer i en når en prøver å prate om noe viktig. ENN Å FAKTISK PRATE OM DET.
___
Så hvorfor sov jeg dårligere? På denne tiden, var jeg en ekte hedmarking, som hadde lært meg at følelser er slitsomme saker og bør holdes på avstand. Kom det noe rusk opp i meg så trøkket jeg det rett ned igjen. Dvs at enhver følelse ble ekspedert ned til min indre ruskebunke sammen med skuffelsen over HamKam sitt nedrykk fra eliteserien og den ømme kjærligheten til Vazelina bilopphøggers.
__
Dette var ikke en bevisst prosess. Det var ikke sånn at jeg stod opp om morgenen og tenkte «yess, i dag skal jeg holde nede alt som skjer inni meg». Det var heller ingen rundt meg som hadde sagt eksplisitt at følelser er like upassende som polsprit på andredagsball, men det var bare sånn det var.
___
Så hvordan holdt jeg denne ruskebunken på plass? Jo, ved å spenne musklene i overkroppen. Det som skjer da er at muskelspenningen overdøver opplevelsen av følelsen. Altså merker jeg ikke at jeg er lei meg over at kamma spiller som halvdøde kuer, i stedet blir jeg anspent i overkroppen.
__
Problemet er jo at siden følelser aktiveres hele tiden så var jeg anspent i kroppen hele tiden. Jeg klarte heller ikke slappe av når jeg gikk og la meg (de følelsene skulle jo ikke opp da heller må skjønne, det var jo bare sånn det var) hvilket gjorde at jeg lå som ei spent fjær og fulgte med på at klokka ble både to, tre og fire (også sovna jeg vel en halvtime før jeg skulle opp på skolen igjen sånn for å være ekstra morsom). ___
Så når dette er problemet, hva er da løsningen? Følg med i neste innlegg! Hilsen psykolog med cliffhanger.

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram