Jeg ble gravid i april med termin 4. januar. Naivt av oss: vi var ikke klar over at nordmenn fortrinnsvis drev med barneproduksjon fra september og utover slik at ungen skulle komme til ca barnehagestart. 

I stedet hadde vi skaffet oss selv åtte måneder ubetalt permisjon. Moralen var: google først, ligg etterpå, men dette er et minimalt problem sammenlignet med det virkelige problemet: barnet ble født FØR nyttår. 

Da jeg fortalte terminen den 4. januar sa folk ting som «håper ungen ikke kommer tidlig da», «du må knipe igjen til over nyttår! Det er best på alle måter vet du». Velmenende råd med en undertone av alvor, krydret med urealistiske forventninger til livmoren min. 

Rådene kom fra fagfolk, for de vet den klamme statistikken: barn født tidlig på året gjør det langt bedre enn de født sent på året. Barn født tidlig på året har større sjanse for å komme på kretslag i ulike idretter f eks. Dog: mindre sjanse for at podinnen blir den nye Marit Bjørgen kan jeg leve med. 

Den virkelig skumle delen av statistikken er denne: Sjansen for å få en ADHD diagnose er langt større for barn født sent på året. Barn født i november og desember har 80% større sjanse for å bruke ADHD medisiner enn barn født i januar og februar. 

Hva betyr dette? At å starte livet med litt vintermørke gir grunnlag for nevrologiske problemer senere i livet? At november faktisk er så stusselig at det gir varig forandring i barn? 

Nei. Til sammenligning så er utsatt skolestart langt mer vanlig i Danmark, og gjett hva? De har ikke samme statistikk for ADHD diagnoser for barn født sent på året.

Med andre ord er det stor sannsynlighet for at vi i Norge diagnostiserer umodenhet og kaller det ADHD. 

For å si det på en annen måte: i Norge plasserer problemet INNI barnet, i stedet for å ta ansvar for at vi har et problem i skolesystemet. 

Tanken i Norge er at det skal tilrettelegges for alle i skolen, uansett om de er født sent eller tidlig på året. Ideen er rørende god, men det funker åpenbart ikke i praksis. 

Det er det imidlertid ingen som tar konsekvensen av. Det vil si: ut over barna født på slutten av året selvfølgelig.  

Nyttårsrakettene i 2018 kom med et islett av sorg for meg. Datteren min var nyfødt og helt nydelig. Men om jeg fortsatt hadde vært gravid når nyttåret kom, så hadde fremtiden hennes vært langt lysere enn den var nå. Hun hadde fått alle de dårlige kortene, bare fordi kroppen min ikke holdt ut lenge nok. 

I etterkant har jeg tenkt at dette er helt sykt. Ingen nybakt mor skulle bekymre seg om slike ting. 

«Det er iallfall bra det er en jente, de klarer seg bedre på skolen når de er født sent på året». Ja, det er bra det er en jente, men det er langt bedre om vi har et skolesystem som er tilpasset virkeligheten og f eks tillatt utsatt skolestart i langt større grad enn vi gjør nå. 

Sannheten er at det nå er tusenvis av barn som får høre at de har et problem. Spørsmålet er når vi skal ta ansvar og innrømme at problemet aldri lå i barnet, men i systemet. 

Les gjerne @Psykologpia sitt fremragende innlegg i Dagsavisen rundt samme tematikk. Link i story. 

Og bare for å klargjøre: dette er ikke et innlegg MOT ADHD generelt. Det er mange barn og voksne som har nytte av både diagnose og medisinering og som er korrekt diagnostisert. Det er en kritikk av skolesystemet slik det er i dag.

Jeg har skrevet tonnevis med tips til tur med barn, men har glemt det aller viktigste, nemlig hvile. Til deg ja (stemmer). 

Det er noe med å ville være en god forelder som ligger så sykt dypt i oss, å være den vi vil være i deres øyne. Og turlivet med barn er ikke et unntak, problemet er at i iveren etter å gi en god tur, så glemmer vi det som skal til for at turlederen skal være en god turleder. 

Det krever overskudd å være på tur alene med en mini, det krever en del å være den som følelsesregulerer ikke bare seg selv men også en liten eventyrer.

Faktum er at bak enhver koselig fisketur og tålmodig instruksjon av hvordan treåringen sneller inn, så står en nogen lunde uthvilt mamma og pappa. Ja, jeg vet det er et litt latterlig konsept for småbarnsforeldre, men hør hva jeg mener: 

Med uthvilt mener jeg en forelder som på et tidligere tidspunkt har sagt «Nå skal jeg sitte her og drikke litt kaffe, du kan leke litt selv», «Pappa skal lese litt bok», eller «nå må jeg spise maten min og se utover vannet». 

Glem fancy liggeunderlag, DET er hemmeligheten bak en god tur. 

Å sette sunne grenser for seg selv, på en måte der barna ikke blir skremt eller krenka, er nøkkel til det å gi slike opplevelser. Du må kunne lade litt med god samvittighet for å være den forelderen du vil være. 

Og selvfølgelig: Er barnet ditt på veg ned i ei flomstor elv eller har bruk for deg på andre vis, så er det kanskje ikke helt riktig tidspunkt å ta en morfar i hengekøya. Og noen ganger må du trøste etter å ha gitt et nei, for å hjelpe barnet å tåle skuffelsen, men når det er i vater igjen så kan du ta kaffen din. Og nei, noen ganger så kan du ikke gå ifra, sånn er det bare. Men det å kunne ta den pausa når du har mulighet, det er viktig. 

Barn har det helt fint med å kjede seg litt, også på tur og det er bra å måtte bruke hodet og leke litt selv. I tillegg har det bruk for å se sine beste forbilder vise hvordan man tar vare på seg selv, sånn at de selv kan utvikle den evnen i eget liv. 

Jeg skriver mer om gresesetting, det å si nei og verne om egne behov på en god måte, i boka mi «Psykolog med sovepose». Link i bio. 

Første skikkelige vintertur med Emma er overstått og på popular demand skal jeg skrive litt om hvordan jeg gjorde det. Og ikke la deg lure av bildet: vintertur med barn som nettopp fylte to år er _ikke_ avslappende😂.
__
Først og fremst vil jeg si at jeg ofte har holdningen: Køl på, dette er lett og går bra, men akkurat når det gjelder vintertur med så små barn så har jeg tenkt og tenker fortsatt at det krever god kontroll på det grunnleggende før man legger i vei
__
En ting er dette med å holde varmen: Siden Emma er så liten, sier hun ikke ifra selv når hun er kald. Det vil si at jeg bør vite at klærne og skoene hun bruker er varme nok. På denne turen kjørte jeg dobbel netting og ull innerst, deretter tykk ull. Dette ble pakka inn igjen i en foret, vanntett og vindtett vinterdress, det var godt med luft mellom lagene. Dette testa jeg på tre timer stillesitting ute før jeg dro, så jeg visste at hun holdt seg varm med det.
__

Beina er et trist kapittel, nye sko er bestilt og i mellomtiden hadde hun et par jeg visste kunne bli kalde. Løsningen var å sjekke jevnlig.
__
Soving har vært litt problematisk siden min mini beveger seg mye og ramler av liggerunderlaget. Dette er som kjent litt halvfarlig på vinteren siden en mini som ligger rett på snøen blir nedkjølt veldig fort. Måten jeg løste det på var ved å putte henne inni fars store sovepose. Videre bygde jeg opp siden av liggeunderlaget, så den ble som en halfpipe der mini rullet ned igjen til meg. Det funka fly.
__
Så til det som ikke funka så bra:

1. Brøytekanter. Det vi trodde var skiløyper var brøytet veg og brøyta veger har høye kanter som er vanskelige å forsere med pulken min. Fant etter hvert ut at det funker best å løfte den opp, men bannet mye og stygt (inni meg) før det.
2. Steinhard bumpete snø. Dette funka ikke sammen med caben, den lå an til å velte og vi måtte snu og finne ny leirplass med lettere ankomst.
3. Tre hundre nedsnødde grantrær, meiene på pulken satte seg fast konstant, det var et mareritt.
__
Konklusjonen ble at Emma elsket det, mens mamma synes det var utrolig koselig og veldig slitsomt.

Siden det var veldig mange som spurte denne gangen, vil jeg skrive litt om hvordan jeg gjør det, hva jeg har med og hvordan jeg pakket da jeg hadde med den lille blidfisen på nærtur.
____
Først litt om oppakningen. Det er ofte lettere enn man tror å ha med en sånn liten en. Hvis man har teltutstyr til den voksne fra før, er utstyret til babyen ganske begrenset. Jeg pleier pakke mat, mme, varmt vann (til mme), tåteflaske, bleier, skifteunderlag, vognpose, våtservietter, to ekstra skift i tynn ull (ut over det hun har på), to dresser i tykk ull og en kjeledress. Ellers har jeg med lue, votter, en haug med klemmeposer, babycall (kjekt om teltet er litt bortenfor bålplassen), fire ekstra smokker (smokker forsvinner som dugg for vårsol i telt) , en ekstra kosekanin (i tillegg til den hun har i meisen) og tyngdeposen hennes. Det meste av dette er ting man allerede har.
____
Et eksempel på dette: Denne gangen brukte jeg lekematta som gulv i teltet og som liggeunderlag for Emma. Det er en lekematte fra Finn, 1m bred, 2m lang og 2cm tykk. Emma sov på den og jeg sov på den og liggeunderlaget mitt (siden jeg veier 55 kilo mer), vi kunne imidlertid sovet begge to på den lekematta, siden den er isolerende. Matta fungerte godt, Emma sov iallfall som en stein og kunne marke rundt i søvne uten å falle utenfor liggeunderlaget. Veldig kjekt!
____
Jeg testet det å feste alt på bæremeisen siden Emma synes det er helt topp å sitte i den. Dette gjorde at jeg klarte å forvandle en rimelig behagelig bæremeis til en perfekt torturmaskin. Ospreyen er 34 liter i pakkstørrelse og det frarådes å ha mer enn 20kg pakning i den (inkl baby). Jeg pakket hele stasen full og hang soveposer, bleier, liggeunderlag, dunjakke og div annet utenpå og var iallfall oppe på 30kilo. Jeg kan skrive under på at det var svært ubehagelig å bære, men Emma var knallfornøyd og vi hadde god tid til pauser så det gikk finfint.
___-
Ja, det var en kortversjon av 8. mnd baby på nærtur, ikke helt uoverkommelig med andre ord. Håper det kan være til inspirasjon for de som har lyst til å ha med junior ut 😃

❄Det begynner å bli småpene 2 måneder siden forrige tur og prosjektet nå, er å finne ut hvordan man som nybakt mor kan ta en miniovernatting i skogen. Hvis man tåler en veldig kort natt, enkelt oppsett og veldig lite tid til bilder, kan det gå fint (jeg regner tiden jeg normalt har de nettene mannen tar baby, effektiv soving er man uansett god på nå).
____
❄Et åpenbart problem er jo amming, altså ikke selve mating av baby (det fikser mannen), men hvordan søren man får disse naturens matfat tappet så man ikke dør av melkespreng, brystbetennelse eller andre uhumskheter.
_____
➡️Brystbetennelse er i øvrig en slags urban legend for meg, noe grusomt som kan overfalle meg dersom jeg ikke gjør disse mammatingene riktig. Hittil har det gått veldig bra, takket være et par kick ass puppevotter (ja, puppevotter) og en bekymret, rådgivende mor (min mor altså)._
____
➡️Videre er det et åpenbart problem at jeg ikke får lov å løfte enda. Jeg spurte fysioterapeuten om jeg kunne løfte en 25 kilo sekk, og hun så på meg som om jeg var en slags veldig interessant idiot (tar ikke den personlig, de fleste ser sånn på meg når jeg forteller om fritiden min første gang). Uansett, her jobber jeg med en pulkløsning jeg har veldig troen på, så stay tuned.
_____
Jepp, så med litt hell blir det nærtur snart, da også med telthacks for nybakte mødre. Og til alle dere andre, beklager tmi om livet etter fødsel, det blir forhåpentligvis mer teltting etter hvert 🙈🙈. ____