Jeg har skrevet tonnevis med tips til tur med barn, men har glemt det aller viktigste, nemlig hvile. Til deg ja (stemmer). 

Det er noe med å ville være en god forelder som ligger så sykt dypt i oss, å være den vi vil være i deres øyne. Og turlivet med barn er ikke et unntak, problemet er at i iveren etter å gi en god tur, så glemmer vi det som skal til for at turlederen skal være en god turleder. 

Det krever overskudd å være på tur alene med en mini, det krever en del å være den som følelsesregulerer ikke bare seg selv men også en liten eventyrer.

Faktum er at bak enhver koselig fisketur og tålmodig instruksjon av hvordan treåringen sneller inn, så står en nogen lunde uthvilt mamma og pappa. Ja, jeg vet det er et litt latterlig konsept for småbarnsforeldre, men hør hva jeg mener: 

Med uthvilt mener jeg en forelder som på et tidligere tidspunkt har sagt «Nå skal jeg sitte her og drikke litt kaffe, du kan leke litt selv», «Pappa skal lese litt bok», eller «nå må jeg spise maten min og se utover vannet». 

Glem fancy liggeunderlag, DET er hemmeligheten bak en god tur. 

Å sette sunne grenser for seg selv, på en måte der barna ikke blir skremt eller krenka, er nøkkel til det å gi slike opplevelser. Du må kunne lade litt med god samvittighet for å være den forelderen du vil være. 

Og selvfølgelig: Er barnet ditt på veg ned i ei flomstor elv eller har bruk for deg på andre vis, så er det kanskje ikke helt riktig tidspunkt å ta en morfar i hengekøya. Og noen ganger må du trøste etter å ha gitt et nei, for å hjelpe barnet å tåle skuffelsen, men når det er i vater igjen så kan du ta kaffen din. Og nei, noen ganger så kan du ikke gå ifra, sånn er det bare. Men det å kunne ta den pausa når du har mulighet, det er viktig. 

Barn har det helt fint med å kjede seg litt, også på tur og det er bra å måtte bruke hodet og leke litt selv. I tillegg har det bruk for å se sine beste forbilder vise hvordan man tar vare på seg selv, sånn at de selv kan utvikle den evnen i eget liv. 

Jeg skriver mer om gresesetting, det å si nei og verne om egne behov på en god måte, i boka mi «Psykolog med sovepose». Link i bio. 

Tenkte å skrive litt om dette med å ha med Emma på tur, nærmere bestemt hva som er begrensningene mine når hun er med.
__
🌲Hvis jeg har mulighet så tar jeg gjerne med juniorinnen ut i telt. Hun sover godt ute og trives godt ute i skogen. Det er ikke voldsomt komplisert å ha henne med (det er fortrinnsvis dørstokkmila jeg sliter med), disse småtassene har det meste av utstyr fra før (vognpose, utedress og lekematta og vi er good to go), men sånn for sikkerhets skyld tenkte jeg å skrive litt om begrensningene i disse turene, så det ikke virker som om det er de ville turene hun er med på.
__
🌲Forskjellen på disse turene og de vanlige turene er at de er kortere og at jeg vet at mini klarer å holde seg glad, tørr og varm på turen. Jeg drar stort sett aldri lengre enn at jeg veit Emma vil trives i meisen så lenge gåturen varer (typ et par km). Videre passer jeg på at hun er tørr, varm og at hun ikke er kjempetrøtt når vi kommer frem (selvfølgelig ikke så enkelt å beregne alltid🙈) _

__
🌲Det er viktig at turen blir trivelig for henne og at det ikke blir for mye eller for slitsomt. Det har vært utrolig kjekt å ha med noen andre også i tilfelle det blir bruk for litt effektivt teltoppsett (om det regner mye for eksempel, takk til @wilderness_mariabacus som reddet meg på forrige tur). Tipper de fleste tenker på dette uansett når de er ute med minien sin i telt, men nå kom det ut i en bloggpost læll.49 u

Når skal man ta med seg babyen på tur? Hvilke tanker jeg har gjort meg når datteren min har hatt urolige perioder.
___
➡️Det å telte med baby gir noen litt andre utfordringer enn å telte alene. For eksempel når småtassen har inntatt melk tidligere på uka og derfor har noe ustabilt humør, eller når hun driver og lærer noe nytt.
___
➡️Jeg har vurdert en del frem og tilbake hvorvidt jeg skal ha med datteren min ut når hun har mer urolige perioder. På den ene siden trives hun like godt ute som hjemme, kanskje til og med bedre, på den andre siden er hun mer nede og trenger mer nærhet.
___
➡️Når jeg har vært usikker, så har jeg bare måttet teste og se, trives hun ute eller har hun det bedre hjemme når hun er sånn? I en sånn situasjon har det fungert veldig fint å ta en bynær teltplass, ta med bæretøy og passet på å ha godt med tid og overskudd.
__
➡️Øyungen ligger 2km fra Skar og er lett tilgjengelig med vogn, det er vakkert, fine teltplasser og gode bademuligheter og om det skulle gå helt galt er det en forholdvis enkel retrett.
___
➡️En utfordring er selvfølgelig når teltet skal settes opp, siden det gjør at oppmerksomheten må være et annet sted enn på baby, i dette tilfellet har det funket veldig bra med bæresele/sjal. Med henne i sele på magen kan jeg få gjort unna teltoppsett og utpakking av utstyr samtidig som hun får den kontakten og tryggheten som hun trenger. Det krever selvfølgelig noe list for å unngå at baby velter ut når man bardurnerer, men det er ikke akkurat atomfysikk heller.
____
➡️Ut over det er jeg veldig tett på henne, tilbyr mye kontakt og nærhet om hun trenger det, gjør rutinene så like hjemme som mulig, sørger for at hun får nok mat og søvn og sørger for at jeg er uthvilt nok til å være chill om det skulle skje noe.
___
➡️Denne gangen ble konklusjonen at hun trivdes like godt ute som hjemme. Det har også vært perioder der jeg ikke en gang har vurdert å dra, for eksempel rett etter et uhell med melk🙈 (skrikefest).
____
➡️Avslutningsvis må jeg understreke at hvorvidt man tar med babyen ut i en sånn periode må være opp til den enkelte forelder, man kjenner sitt eget barn best. Dette er bare et innlegg med mine vurderinger.62 u

Da har jeg endelig tatt mot til meg og kjørt på med første telttur med Emma. Jeg har sittet som en sulten ulv og ventet på at det skulle bli barmark og plussgrader på natt og nå klaffet det endelig.
___
➡️Så. Nå skulle jeg gjerne forklart at jeg bare pakket sekken og dro. Det gjorde jeg ikke. Jeg hadde så angst for alt som kunne gå galt, spesielt om Emma skulle gå i baklås og skrike seg hes der ute i marka. Hva gjør man da? Ber henne vente en halvtime med skrikingen sånn at mamma kan pakke ned teltet?
___
➡️Og hva med mennesker? Hva gjør folk når de hører en skrikende baby ute i Østmarka en sen kveld? Ringer de barnevernet? Kommer de for å se om ulven som har tatt seg en snack (og nei, dette er ikke en invitasjon til å ta ulvedebatten i kommentarfeltet)? Eller aller verst: kommer de for å (grøss) sjekke hvordan det går?
___
➡️Jeg brukte småpene 6t på å pakke og leste div blogger om telting med baby. Dessverre leste jeg en blogg for mye og fant ut at jeg skulle følge et elendig tips om å dra opp sent og ned igjen tidlig. Jeg kan allerede avsløre at å dra en småtrøtt baby ut i marka sammen med 4 hunder, to turdamer og en stressa mor, er en ekstremt dårlig ide.
__
➡️Ja, så vi startet med gull i 1km kilometer skriking for baby og fortsatte med bronse i hylende teltoppsett. På dette tidspunktet vurderte jeg å dra hjem.
__
➡️Heldigvis fant jeg ut at jeg skulle amme først og plutselig så det hele ut til å roe seg. Emma fikk spist, ble gladere, fikk kveldsflasken sin, og plutselig så hun ut til å ta teltet som soverommet sitt og være klar for senga. Da jeg listet meg ut kl 1900 med en sovende baby i teltet var jeg nesten så jeg ikke trodde det selv. DET GIKK!
___
➡️Så gikk faktisk natta rørende bra, det var selvfølgelig noe spising og et par bleier og en mor som måtte sjekke om baby var død, men alt det er helt normalt. Kl 08 i dag tidlig satt jeg og nøt en svart kopp kaffe og den jublende følelsen av at det faktisk hadde gått. Jeg hadde med Emma på tur og hun stortrives. Og ikke for å bli klein her; men det å kunne dele naturen med Emma var mammadrømmen for meg. Ekstra stor takk til @stian.med.sekken og @mariabacusyang for helt uvurderlig støtte og oppmuntring ❤