En bloggpost til alle dere som har noe de gjerne vil, men ikke tør.
Velkommen til vår og høysesongen for alle dere som har tenkte at «i år blir året der jeg sover ute alene». Velkommen til de første, skjelvende nettene alene i villmarka. Alene med tanker om alt fra øksemordere til lynnedslag.
«Det er jo helt usannsynlig, det er bare jeg som overreagerer» er det mange som sier til meg. Og selv om tanken er god, så tenker jeg egentlig følgende:
… Det er jo ikke HELT usannsynlig.
Saken er jo denne: Jeg kan ikke garantere deg at Norske seriemordere ikke har årsmøte i skogen rett ved siden av teltet ditt den natten du er ute. Jeg kan ikke garantere at du ikke treffer på en helt ny type, gal elg som har hang for å angripe sovende mennesker i hengekøyer, eller at akkurat du blir det første offeret for en veldig sulten grevling med dårlig evne til å bedømme matstørrelse.
Du KAN møte noen med vonde hensikter.
Faktum er samtidig: Det kan du gjøre hjemme også.
Risiko er noe du forholder deg til hver dag. Du er aldri helt trygg. Huset ditt kan brenne ned, du kan bli såret i et terrorangrep på veg til jobb, barna dine kan bli syke og dø.
Det er tonnevis med risiko vi egentlig ikke forholder oss til hverdagen. Det er få som ligger våkne og lurer på om huset er i ferd med å brenne ned, og om det er nettopp i dag at brannvarsleren har tatt kvelden. Eller om akkurat du skal få en ny og sjelden form for demens.
Spørsmålet du må stille deg er: skal jeg forholde meg til den mikroskopiske sjansen det er for at Norske Øksemordere har foreningsmøte langt ute i ødemarka, eller skal jeg gjøre som med risikoen for hjerteinfarkt og ikke la det styre livet mitt?
OG HVIS DU. Mot formodning, skal forholde deg til den forholdsvis lave andelen av øksemordere i norske skoger, så er spørsmålet hvorfor du ikke også skal forholde deg til andre risko? Hva med risikoen for at markmus har flyttet inn i radiatoren i bilen din og løper freidig over dashbordet så du skvetter og kjører bilen rett i fjorden?
Poenget mitt er: Du er ikke fjern om du bekymrer deg for diverse ute i skogen.
Du er heller ikke fjern om du har andre ting du gjerne vil, men som du ikke tør fordi «hva om…»
Eller hva med den kanskje like aktuelle, men langt mindre omtalte: å be ut den du har en kjempeforelskelse i, men ikke tør i tilfelle du blir avvist. Du KAN bli avvist og det kan svi som pokker.
Du er ikke fjern. Livet er breddfullt med risiko.
Det du må ta stilling til er dette:
Skal det risikoen styre livet mitt?
Reklame for egen bok. «Jeg husker fortsatt da broren din døde. Alt var så stille i skolegården. Til og med læreren vår gråt da han fortalte det.» Setningen kom litt ut av ingenting, i forbindelse med en gjenforeningen med noen gamle venner. Jeg stod med kaffen min og visste ikke hva jeg skulle si, bortsett fra at den delen av meg som sjeldent får plass i livet mitt, plutselig hørte hjemme.
Mange spør meg om man kan være sin egen terapeut. Sannheten er at du sannsynligvis er noens terapeut, inkl din egen, allerede. For terapi er ikke noe vi har oppfunnet, noe helt nytt som har oppstått nå etter at vi fikk et fag som het psykologi.
Terapi er egentlig en etterligning av en naturlig prosess, nemlig en helende samtale med en annen. Saken er at vi mennesker kan hele i møtet med hverandre, i møtet med hverandres opplevelser og følelser. Når den ene lytter og den andre deler og når den felles opplevelsen av at den andre forstår sniker seg inn.
Og den følelsen kan like gjerne oppstå rundt kaffebålet i elgjakta, i en samtale med få ord mellom gamle venner, som den kan oppstå i et terapirom.
Det kan være en lang samtale eller det kan være et blikk, en hånd på en skulder eller noe annet som viser at den andre skjønner hva som beveger seg på innsiden din.
Problemet for oss mennesker, er når det skjer ting i livene våre som gjør at den helingsprosessen ikke skjer av seg selv lenger. Når følelser blir ubehag i kroppen, muskelspenning, kvalme, stress, eller uklart hode. Når vi igjen unngår dette ubehaget ved å scrolle, drikke, kritisere oss selv, bekymre oss, tvile på enhver beslutning eller bare la være å gå for det vi gjerne vil.
Når den indre selvkritikken blir så sterk at vi ikke deler det vi har opplevd lenger, særlig ikke følelsene. Eller kanskje frykten for det har blitt så stor at det bare sitter fast i kroppen.
Reklame: Jeg har skrevet en bok om å heles som menneske. En bok om hvordan vi mister oss selv og hvordan vi kan finne tilbake. Om den urgamle helingen, bålet, naturen, timevis på vandring, hvordan det gjør noe av det samme som terapien forsøker å gjøre. Du kan kjøpe en personlig signert kopi på @ark sin nettbutikk hvis du kjenner noen som vil ha den som gave.
Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys.
Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra.
Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.
Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs.
Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang.
Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett.
Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra.
Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag.
En bloggpost om å gi slipp på negative forventninger til andre og tillate seg selv å ha det bra.
Jeg er ganske opptatt av forventninger. Ikke de åpenbare, men de tause. De som holder til i bakhodet vårt og roter i kulissene så livet blir vanskelig.
Mange har forventninger til verden som de ikke helt tenker over. Ideer om at andre sikkert synes de er litt for mye, tanker om at de folka der, de liker ikke meg, en ide om at man er kjedelig eller at vi ikke får til «det der».
Ofte handler dette om forventninger vi har blitt møtt med tidligere, på skolen, hjemme, hos partnere som ikke har vært bra for oss. Også tar vi med oss den tause forventningen og legger de over i de nye menneskene vi møter.
Forventer at den nye kompisen heller ikke skal like at du fleiper så mye, og deretter, uten å tenke over det, blir du den alvorlige utgaven av deg selv. Sånne småting, sånne tause medspillere som kan gjøre livet langt mer komplisert enn det er.
En måte å bli kvitt disse forventningene er for å det første å legge merke til de. De gjør aller mest ugang når vi ikke vet at de er der. Det neste du kan gjøre er å snu på dem: Hva hvis folk liker meg? Hva hvis han kompisen her setter pris på en med litt høylytt humor? Hva hvis det er helt greit å være den som ikke sier så mye. Snu tanken og gi deg selv litt tid til å kjenne etter hvordan det er.
Saken er at slike tanker ofte holder oss igjen i fortiden. De gjør at vi ikke tar inn at de folka vi har rundt oss nå, faktisk er radikalt annerledes enn mobberen på barneskolen. Ved å møte omverden som om mobberen fortsatt var der, så kommer vi aldri videre.
Min erfaring er at slike forventninger ofte holder positive følelser på avstand, lettelsen over at det er forbi. Gleden over at de vennene du har nå er gode venner. Ro over å endelig være på den andre siden. Det er følelser du skal unne deg og la være der.
Livet er vanskelig nok fra før, vi trenger ikke ta med oss de negative tingene fra fortiden inn i nåtiden. Jeg har skrevet mye om hvordan du kommer rundt slike negative mønstre i boka mi «Psykolog med sovepose». Der finner du psykologien godt pakket inn i furubål, solnedganger og min egen erfaring med naturen som terapeut.
Noe av det beste med aleneturen for meg, er at det gir meg en ro som gjør at minnene etter broren min kommer tilbake. Den rolige meditasjonen av å gå igjennom landskapet, kvelder foran bålet, måneskinn, regnskurer jeg bare hører, men ikke ser.
Det er da jeg kjenner han, husker han, det er da jeg ser smilet hans foran meg, det er da han eksisterer så klart i hodet mitt at det føles som han er der.
På en måte så var noe av det verste som skjedde etter at broren min døde, at jeg mistet minnene etter han. Jeg husker jeg tviholdt på bildet av han, fordi jeg ikke husket hvordan han så ut.
Dette er ikke unikt for meg, jeg hører det hele tiden. Folk som kommer i terapi og forteller at de ikke husker noe fra barndommen sin. Saken er at siden følelsene aktiverer hukommelsessystemet så mister man begge deler når følelsene blir for voldsomme til å tåle.
Den følelsen der, av ikke å huske, det er ren ensomhet. Avkoblethet. Man føler seg ikke hjemme verken i verden eller seg selv. Man mister så mye.
Jeg husker fortsatt første gang tårene kom, samtidig som minnet om en bror som smilte imot meg plutselig satt på netthinna. Du kan legge merke til det selv, hvis du begynner å få fatt i en følelse kommer det gjerne en masse minner samtidig. Når det skjer, så bare la det være der. Gå deg inn i din egen minnebank og vær der, det er din skatt.
Det er veldig mange år siden jeg fikk de minnene tilbake og det er jeg uendelig glad for. Jeg håper alle som er koblet av, får hjelp til å gå den vegen tilbake til seg selv.
Jeg har skrevet en bok som handler om dette: Å koble seg tilbake på seg selv. Hvordan man hjelper systemet å tåle de følelsene som er der, hvordan man håndterer følelsene og hvordan man finner veien tilbake til seg selv. Og jeg har skrevet om naturens rolle i det å være tilst
Jeg har skrevet tonnevis med tips til tur med barn, men har glemt det aller viktigste, nemlig hvile. Til deg ja (stemmer).
Det er noe med å ville være en god forelder som ligger så sykt dypt i oss, å være den vi vil være i deres øyne. Og turlivet med barn er ikke et unntak, problemet er at i iveren etter å gi en god tur, så glemmer vi det som skal til for at turlederen skal være en god turleder.
Det krever overskudd å være på tur alene med en mini, det krever en del å være den som følelsesregulerer ikke bare seg selv men også en liten eventyrer.
Faktum er at bak enhver koselig fisketur og tålmodig instruksjon av hvordan treåringen sneller inn, så står en nogen lunde uthvilt mamma og pappa. Ja, jeg vet det er et litt latterlig konsept for småbarnsforeldre, men hør hva jeg mener:
Med uthvilt mener jeg en forelder som på et tidligere tidspunkt har sagt «Nå skal jeg sitte her og drikke litt kaffe, du kan leke litt selv», «Pappa skal lese litt bok», eller «nå må jeg spise maten min og se utover vannet».
Glem fancy liggeunderlag, DET er hemmeligheten bak en god tur.
Å sette sunne grenser for seg selv, på en måte der barna ikke blir skremt eller krenka, er nøkkel til det å gi slike opplevelser. Du må kunne lade litt med god samvittighet for å være den forelderen du vil være.
Og selvfølgelig: Er barnet ditt på veg ned i ei flomstor elv eller har bruk for deg på andre vis, så er det kanskje ikke helt riktig tidspunkt å ta en morfar i hengekøya. Og noen ganger må du trøste etter å ha gitt et nei, for å hjelpe barnet å tåle skuffelsen, men når det er i vater igjen så kan du ta kaffen din. Og nei, noen ganger så kan du ikke gå ifra, sånn er det bare. Men det å kunne ta den pausa når du har mulighet, det er viktig.
Barn har det helt fint med å kjede seg litt, også på tur og det er bra å måtte bruke hodet og leke litt selv. I tillegg har det bruk for å se sine beste forbilder vise hvordan man tar vare på seg selv, sånn at de selv kan utvikle den evnen i eget liv.
Jeg skriver mer om gresesetting, det å si nei og verne om egne behov på en god måte, i boka mi «Psykolog med sovepose». Link i bio.
Det har aldri vært lettere å gå glipp av livet som nå, men teknologi som forkler seg som enkle løsninger, men som egentlig er designet til å stjele oppmerksomheten din.
Jeg tror det er ganske unikt i historien at vi har et så tilgjengelig redskap som tilbyr en enkel rømningsvei fra selve livet. Det er enklere enn drugs, enklere enn alkohol og tilbyr noe av det samme, nemlig umiddelbar distraksjon fra det som foregår inni oss.
Alle vet at det indre livet vårt kan være sinnsykt vanskelig å forstå, vondt å kjenne på og det kan virke lettere å sette seg på telefonen enn å forsøke å finne ut hva søren det er som skal til for at du får det bedre.
Problemet er at det som foregår inni oss, også når det er ubehagelig, faktisk er viktig info. Hva om du har et indre ubehag fordi du er i ferd med å leve et annet liv enn det du skal, at det er et ubehag som skal tvinge deg ut av en situasjon du ikke skal være i?
Det er bedre å være i det livet en har, selv når det surger, enn å drømme seg bort i en reels verden, mens Zuckerberg tjener seg rik på at livet ditt står på pause.
Du kan lese mye mer om dette fenomenet, samt hvordan du snur på det og kan komme tilbake til deg selv, i boka «Psykolog med sovepose», kan bestilles via link i bio.
En viktig servicemeddelelse fra psykologen, til alle som har blitt bedratt, ført bak lyset eller dumpet på en fæl måte.
Når folk har vært ute for kjipe brudd får jeg ofte får høre ting som: «jeg skulle aldri stolt på han/henne.» «Jeg var dum som lot meg lure.», «jeg burde skjønt det.».
I den forbindelse har jeg tenkt å komme med en liten psykologisk oppklaring til alle som trenger å høre det. Den er er kort og grei: Nei.
Nei, hvis kjæresten var deg utro så var det det var ikke feil av deg å stole på han eller henne. Du burde med andre ord ikke skjønt det.
Du gikk inn i forholdet med den innstillingen en skal ha, nemlig tillit. At personen viste seg å ikke være verdt den tilliten er ikke din skyld. Den eneste måten å avsløre slike ting, er å gå inn i forholdet med mistillit hvilket er et helt forferdelig utgangspunkt for det meste.
Det samme gjelder hvis du trodde på kjærligheten og den andre viste seg å ikke bry seg. Er det din skyld, var du dum som satset? NEI. Du satset, det står det respekt av.
Når du går inn i et forhold så stoler du på den andre. Det er ikke din jobb å snuse ut eventuelle svin på skogen. Det er din jobb å være en redelig kjæreste, ikke finne ut om den andre er det.
Når vi tar ansvar for noe som ikke er vårt bord, er det ofte fordi situasjonen er ganske sammensatt. Det er mye motstridende følelser på bordet og det er lett å miste fotfestet og sende sinnet tilbake på seg selv i stedet for ut på den personen vi kanskje både elsket og virkelig er forbanna på.
Jeg har skrevet om slike prosesser, hvorfor de oppstår og hvordan de fikses, i boka mi. Den kan bestilles med personlig hilsen og signatur tom 15.05 (link i bio) ellers finnes den på nett og bokhandler over hele landet.
Da jeg begynte å sove ute, så skremte natta meg. Lydene jeg ikke visste hva var. Lyder som fantasien satte skremmende bilder på.
Nå lar jeg natten ha sine hemmeligheter. Hva det er som tasser der ute i mørket er ikke mitt å vite. Det er avtalen vår, utenatten og meg.
Når jeg får sitte der ute alene og tygge meg igjennom de siste hendelsene i livet. Det jeg ikke hadde tid til ellers, men som kommer til overflaten nå. Det er min terapi, mitt rom.
Det at følelsene får passere er egentlig den naturlige måten å heles på, men den funker ikke alltid. Vi kan miste den evnen til å heles selv, og vi lever i et samfunn som gjør akkurat dette ekstremt lett.
For egentlig er det slik at når vi mister eller knekker, da heles vi i kontakten med oss selv og med andre. Vi heler i møtet med hverandres smerte og vi forstår andre ved å merke oss selv. Den andres glede og smerte kan kjennes som et dypt ekko inni oss, og det er nettopp her magien ligger. Smerten blir forståelig i kontakten med andre, og har du ikke andre, så i kontakten med naturen.
Terapi handler dypest sett å hjelpe folk til å komme dit, komme til det stedet der helningen foregår av seg selv. Der følelsene kan komme, deles og passere. Det stedet der vi opprinnelig var, men som livet har lært oss at var alt annet enn godt.
Jeg tenker alltid at naturen er terapi, men for å forstå hva som skjer når alt føles bedre og forstå hvorfor det er slik, så må man vite litt om egne prosesser. Hva det er som blokkerer en naturlig prosess og hvordan du løser det.
Hva kan være bedre, for en psykolog som drømmer om at hele Norge skal kunne det en psykolog kan, enn at boka ens troner øverst på bestselgerlistene. Alle bestselgerlistene altså, den generelle bestselgerlista. Den lista vi fagfolk som regel kan se langt etter.
Det er så rått det, ikke bare fordi der er helt vilt, men fordi jeg tror det kan gjøre noe bra for folkehelsa.
Saken er at det som står i den boka er akkurat det jeg tenker at alle burde kunne. Ting jeg har sett dette hos utrolig mange og tenkt igjen og igjen at dette kan fikses, det er ikke vanskelig sånn egentlig, folk vet det bare ikke. Det er slike ting jeg har skrevet inn mellom bålkaffe, furuskoger og dårlig ørretfiske. Det vi trenger å vite.
Så må jeg si: det er en stor grunn til at boka er på den lista, og det er at dere folkens har kjøpt, anbefalt, delt og hjulpet.
Kjøpt til konfirmanter, venner, venninner, kompiser, mødre, turglade fedre, tanter, onkler, lillesøstra som skal på sin første tur osv.
Tusen takk til dere som har anbefalt den, pratet om den. Og takk til alle dere som har delt på Instagram, både stilige reels, poster, stories og meldinger om boka.
Jeg hører fra folk som deler på store kontoer fordi de synes budskapet er så bra og fordi de mener det må opp og frem. Og det er rått og jeg blir skikkelig rørt av deg. Takk ❤️.
Også en stor takk til alle dere som har lest boka og både poster om det, og dere som sender nydelige og rørende meldinger etter å ha lest. Dere som er inspirert til å dra på tur og legger ut bilder. Tusen takk, det betyr enormt mye for meg å høre at boka gjør en forskjell.