Kjære distriktsnorge: hvorfor vil du ikke ha meg?

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det. 

Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt i en naturkrise og delvis fordi det ligner lort som min danske mann ville sagt. Bortsett fra for de som bor i hyttene selvfølgelig, de har jo fin utsikt. 

Samtidig avfolkes bygdenorge og hver gang jeg hører ordførere uttale seg om løsningen, så snakker de om utbygging av industri. Swære hytteområder, for det skal nemlig gi arbeidsplasser. Arbeidsplasser som de sårt trenger. 

Og da klarer jeg ikke la være med å tenke: Er det kun hvis man jobber som snekker at man er ønsket på landet? Hva med vi akademikere med hjemmekontor, er det så opplest og vedtatt at vi elsker å betale 30 000 på boliglånet vårt i måneden og derfor ikke kan lokkes vekk fra den overprisa byen? 

Etter koronaen er det jo ingen av oss som må møte på jobb lenger, vi kjører mellom Oslo sentrum og det alvorlig overprisa rekkehuset vårt nærmest på gammel vane, mens vi lurer på hvordan vi skal få endene til å møtes etter den seneste renteøkningen. 

Mannen min henger over skulderen min og ser på Finn annonser. -Her kunne vi vært gjeldfrie om vi flytta, sier jeg. - og det er dobbeltgarasje. Svarer han. - Det står faktisk en Volvo 240 på gårdsplassen allerede, fortsetter han. 

Så stilner samtalen, for faktum er at ingen av oss veit noe om Kalvåg, Beitstad eller hva det nå er Finn har foreslått. Jeg må zoome ganske langt ut på kartet før jeg har identifisert om det er Norge nord, øst, vest eller midt. 

Er det koselig der? Hvem vet. Er det bra tilbud til ungene? Ingen aning. Hva med sosialt, er folk greie, foregår det noe der som er morsomt? Det blir med surfingen. 

Markedsføringen av distriksnorge er fraværende etter min mening. Eller det vil si: Den når iallfall ikke frem til meg. Med noen gyldne unntak, i 2021 leide Fyresdal en knakende flink influenser @firgisle til å flytte dit og dokumentere det gode liv på landet. Jeg fulgte med glede. Det var kuer, soloppganger, Fyredal Pride, kveldsbad. Ja, kvalmende god reklame rett og slett. 

«Ring ordføreren om du lurer på å flytte hit» Sa @firgisle. Og med den setningen fikk han lokalpolitikken i distriksnorge til å virke så trivelig at det nesten ble for mye.  

Dt kan godt hende jeg er forferdelig naiv og at den eneste måten å befolke distriksnorge er å bygge ut enda et hyttefelt. Og som på Skeikampen: grave opp friområdene til lokalbefolkningen sånn at de nye hyttene skal få innlagt vann. 

Men det kan jo hende at det finnes en blindflekk her. At det faktisk er mulig å slenge litt penger i noe moderne markedsføring og få lokket en blakk familie eller femti vekk fra storbyen og ut på landet. 

Jeg mener: Hvis det finnes noen lokalsamfunn der ute som har en god skole, et fellesskap for hjemmekontor, et trivelig miljø og en bolig som ikke krever at man selger sjelen sin til djevelen for å betale for den, så tror jeg det er en god del folk fra Oslogryta som kan la seg forføre. 

Selvfølgelig vil det være irriterende at elbilladeren på kommunehuset vil være opptatt stadig vekk og det kan hende vi må læres opp i takt og tone rundt lukking av gjerder rundt beitemark, men ellers tror jeg vi er ganske greie. 

Og enda bedre: ingen trenger bygge ned naturen for å få oss dit. 

Bekymringen din er ekte nok den, spørsmålet er om den skal styre livet ditt?

En bloggpost til alle dere som har noe de gjerne vil, men ikke tør. 

Velkommen til vår og høysesongen for alle dere som har tenkte at «i år blir året der jeg sover ute alene». Velkommen til de første, skjelvende nettene alene i villmarka. Alene med tanker om alt fra øksemordere til lynnedslag.

«Det er jo helt usannsynlig, det er bare jeg som overreagerer» er det mange som sier til meg. Og selv om tanken er god, så tenker jeg egentlig følgende: 

… Det er jo ikke HELT usannsynlig.

Saken er jo denne: Jeg kan ikke garantere deg at Norske seriemordere ikke har årsmøte i skogen rett ved siden av teltet ditt den natten du er ute. Jeg kan ikke garantere at du ikke treffer på en helt ny type, gal elg som har hang for å angripe sovende mennesker i hengekøyer, eller at akkurat du blir det første offeret for en veldig sulten grevling med dårlig evne til å bedømme matstørrelse. 

Du KAN møte noen med vonde hensikter. 

Faktum er samtidig: Det kan du gjøre hjemme også. 

Risiko er noe du forholder deg til hver dag. Du er aldri helt trygg. Huset ditt kan brenne ned, du kan bli såret i et terrorangrep på veg til jobb, barna dine kan bli syke og dø. 

Det er tonnevis med risiko vi egentlig ikke forholder oss til  hverdagen. Det er få som ligger våkne og lurer på om huset er i ferd med å brenne ned, og om det er nettopp i dag at brannvarsleren har tatt kvelden. Eller om akkurat du skal få en ny og sjelden form for demens. 

Spørsmålet du må stille deg er: skal jeg forholde meg til den mikroskopiske sjansen det er for at Norske Øksemordere har foreningsmøte langt ute i ødemarka, eller skal jeg gjøre som med risikoen for hjerteinfarkt og ikke la det styre livet mitt?

OG HVIS DU. Mot formodning, skal forholde deg til den forholdsvis lave andelen av øksemordere i norske skoger, så er spørsmålet hvorfor du ikke også skal forholde deg til andre risko? Hva med risikoen for at markmus har flyttet inn i radiatoren i bilen din og løper freidig over dashbordet så du skvetter og kjører bilen rett i fjorden? 

Poenget mitt er: Du er ikke fjern om du bekymrer deg for diverse ute i skogen. 

Du er heller ikke fjern om du har andre ting du gjerne vil, men som du ikke tør fordi «hva om…»

Eller hva med den kanskje like aktuelle, men langt mindre omtalte: å be ut den du har en kjempeforelskelse i, men ikke tør i tilfelle du blir avvist. Du KAN bli avvist og det kan svi som pokker. 

Du er ikke fjern. Livet er breddfullt med risiko. 

Det du må ta stilling til er dette: 

Skal det risikoen styre livet mitt? 

Om terapien ved kaffebålet i elgjakta, over kaffen med venninna di og på fotballtrening med gutta.

Reklame for egen bok. «Jeg husker fortsatt da broren din døde. Alt var så stille i skolegården. Til og med læreren vår gråt da han fortalte det.» Setningen kom litt ut av ingenting, i forbindelse med en gjenforeningen med noen gamle venner. Jeg stod med kaffen min og visste ikke hva jeg skulle si, bortsett fra at den delen av meg som sjeldent får plass i livet mitt, plutselig hørte hjemme. 

Mange spør meg om man kan være sin egen terapeut. Sannheten er at du sannsynligvis er noens terapeut, inkl din egen, allerede. For terapi er ikke noe vi har oppfunnet, noe helt nytt som har oppstått nå etter at vi fikk et fag som het psykologi. 

Terapi er egentlig en etterligning av en naturlig prosess, nemlig en helende samtale med en annen. Saken er at vi mennesker kan hele i møtet med hverandre, i møtet med hverandres opplevelser og følelser. Når den ene lytter og den andre deler og når den felles opplevelsen av at den andre forstår sniker seg inn. 

Og den følelsen kan like gjerne oppstå rundt kaffebålet i elgjakta, i en samtale med få ord mellom gamle venner, som den kan oppstå i et terapirom. 

Det kan være en lang samtale eller det kan være et blikk, en hånd på en skulder eller noe annet som viser at den andre skjønner hva som beveger seg på innsiden din. 

Problemet for oss mennesker, er når det skjer ting i livene våre som gjør at den helingsprosessen ikke skjer av seg selv lenger. Når følelser blir ubehag i kroppen, muskelspenning, kvalme, stress, eller uklart hode. Når vi igjen unngår dette ubehaget ved å scrolle, drikke, kritisere oss selv, bekymre oss, tvile på enhver beslutning eller bare la være å gå for det vi gjerne vil. 

Når den indre selvkritikken blir så sterk at vi ikke deler det vi har opplevd lenger, særlig ikke følelsene. Eller kanskje frykten for det har blitt så stor at det bare sitter fast i kroppen.

Reklame: Jeg har skrevet en bok om å heles som menneske. En bok om hvordan vi mister oss selv og hvordan vi kan finne tilbake. Om den urgamle helingen, bålet, naturen, timevis på vandring, hvordan det gjør noe av det samme som terapien forsøker å gjøre. Du kan kjøpe en personlig signert kopi på @ark sin nettbutikk hvis du kjenner noen som vil ha den som gave. 

Har du vurdert om problemet ikke er deg, men verden?

Reklame for egen bok. Jeg vet jeg kaster stein i glasshus her og muligens krakelerer min egen eksistens som instagrambasert psykologrådgiver, men saken er at vi ser litt mye innover om dagen. Jeg leser for mange psykologiske råd og for lite «fuck verden». 

Jeg mener: mange ganger når folk kommer i terapi så er problemet indre, ingen tvil om det, men det er overraskende mange ganger at problemet ligger i omgivelsene. 

Angst og uro som kommer fordi kroppen din prøver å fortelle deg noe du ikke vil høre på: f eks at «jepp, kompisen din er kul, men han sier også nedbrytende ting til deg». 

Denne innovertenkingen kan til og med settes i system og maskere store, strukturelle problemer. For eksempel arbeidsplasser organisert på en måte som skaper stress i de ansatte. 

Arbeidsplasser der du får kurs i mindfulness, eller kanskje skal du få en coachingtime i å tenke positivt? På den måten legges umerkelig både årsak og løsningen på stresset i deg. Det er skummelt og potensielt skadelig. 

Trikset er å finne deg selv igjen. Hvor du gjør det er veldig individuelt: noen gjør det i naturen, noen gjør det på havet, for noen er det på cafe og for andre er det i samtale med andre, for eksempel i terapi.

Jeg har skrevet en bok om nettopp dette: Hvordan finne tilbake til kjernen og lage seg det livet som er bra for deg. Ikke minst: finne hvilke mekanismer som hindrer deg i å gjøre nettopp det, ikke for å grave, men for å klare å faktisk snu på det som ikke er bra for deg. Link på siden

Jeg har et problem med statsbudsjettet og her er hvorfor:

Årets statsbudsjett satte flere midler av til psykisk helse og hurra for det. Det trengs virkelig. Problemet er at det samme budsjettet bygger ned tiltak som kan sørge for at færre sliter mentalt. Sørge for at færre faktisk trenger hjelp. De forebyggende tiltakene som bare ligger og funker, men som står i fare for å forsvinne: nærmere bestemt naturen vår. 

Det siste halve året har jeg utgitt en bok om natur og mental helse. Det har blitt en bestselger. Jeg holder foredrag over hele landet, og det jeg ser er at folk kjenner seg igjen: De opplever at naturen er ekstremt viktig for hvordan de har det. Og forskningen er enig. 

Så når mentale helse er den dyreste sykdommen vi har, og natur har en god effekt på mental helse: Hvorfor kuttes det da så voldsomt i de budsjettene som kan sørge for at vi fortsetter å ha gode, forebyggende helsetiltak rett utenfor døra vår? 

I år foreslås det å kutte halvparten av skogvernbudsjettet. Altså pengene som skulle gå til å beholde skoger. Ikke den hugstmodne 60 år gamle granplantasjen til naboen, men den gamle skogen, den varierte skogen, den skogen som betyr noe for de som bor i nærheten. 

Dette er penger som kunne gått til skogeiere som ønsker å verne skogen frivillig. Som sier: Ok, dette er en bra plass, en plass der folk finner ro og fred, en plass som har fått stå i fred lenge nok til at det er en skikkelig flott skog. Den skal jeg la stå. 

Nå får de ikke de pengene, skogen blir ikke vernet og går sannsynligvis da til hugst. Selv ikke den mest engasjerte skogeier kan leve av luft og naturvern, folk må få penger for å gi fra seg levebrød. 

Og når jeg skriver slike ting er det mange som tror det betyr at jeg hater all skogsdrift. Det stemmer ikke. Det jeg mener er at skogeierene rundt i landet som faktisk vil verne skogen sin, skal få penger for det.

Jeg mener også at hvis vi mener seriøst at vi vil prioritere psykisk helse, så må vi ta inn over oss hvilke forebyggende tiltak som ligger rundt i landet vårt og bare funker. Som variert skog. 

Jeg håper SV, Rødt og MDG har tenkt å gå inn og være veldig kranglete når det gjelder denne delen av statsbudsjettet så vi ikke kaster billige og effektive folkehelsetiltak rett ut av vinduet. 

Og dette er i øvrig tredje gang denne regjeringen foreslår å kutte skogvernbudsjettet, det er verdt å huske ved neste valg. 

Om terapien i høstskogen

Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys. 

Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra. 

Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang. 

Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett. 

Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra. 

Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag. 

Flytter selvkritikken din over i andre? I så fall har jeg et bra triks til deg.

En bloggpost om å gi slipp på negative forventninger til andre og tillate seg selv å ha det bra. 

Jeg er ganske opptatt av forventninger. Ikke de åpenbare, men de tause. De som holder til i bakhodet vårt og roter i kulissene så livet blir vanskelig.

Mange har forventninger til verden som de ikke helt tenker over. Ideer om at andre sikkert synes de er litt for mye, tanker om at de folka der, de liker ikke meg, en ide om at man er kjedelig eller at vi ikke får til «det der». 

Ofte handler dette om forventninger vi har blitt møtt med tidligere, på skolen, hjemme, hos partnere som ikke har vært bra for oss. Også tar vi med oss den tause forventningen og legger de over i de nye menneskene vi møter. 

Forventer at den nye kompisen heller ikke skal like at du fleiper så mye, og deretter, uten å tenke over det, blir du den alvorlige utgaven av deg selv. Sånne småting, sånne tause medspillere som kan gjøre livet langt mer komplisert enn det er. 

En måte å bli kvitt disse forventningene er for å det første å legge merke til de. De gjør aller mest ugang når vi ikke vet at de er der. Det neste du kan gjøre er å snu på dem: Hva hvis folk liker meg? Hva hvis han kompisen her setter pris på en med litt høylytt humor? Hva hvis det er helt greit å være den som ikke sier så mye. Snu tanken og gi deg selv litt tid til å kjenne etter hvordan det er. 

Saken er at slike tanker ofte holder oss igjen i fortiden. De gjør at vi ikke tar inn at de folka vi har rundt oss nå, faktisk er radikalt annerledes enn mobberen på barneskolen. Ved å møte omverden som om mobberen fortsatt var der, så kommer vi aldri videre. 

Min erfaring er at slike forventninger ofte holder positive følelser på avstand, lettelsen over at det er forbi. Gleden over at de vennene du har nå er gode venner. Ro over å endelig være på den andre siden. Det er følelser du skal unne deg og la være der. 

Livet er vanskelig nok fra før, vi trenger ikke ta med oss de negative tingene fra fortiden inn i nåtiden. Jeg har skrevet mye om hvordan du kommer rundt slike negative mønstre i boka mi «Psykolog med sovepose». Der finner du psykologien godt pakket inn i furubål, solnedganger og min egen erfaring med naturen som terapeut. 

Skaler ned. Penger er tid, tid er det mest dyrebare du har.

I en verden der vi blir fortalt at vi trenger mer og mer. Større hus, oppusset hus, ny bil, fine ting, hytte med innlagt strøm. I en verden der mange sliter med for høy gjeld, der folk jobber så mye at de blir utbrent. Der autopiloten går i et tempo som ikke er godt for noen. 

I en slik verden er det viktig å huske, at du allerede har en fet hytte. Gratis, utstyr kan lånes på bua. Tilgjengelig for alle. 

Man trenger ikke jobbe seg ihel for å få fine opplevelser for deg og familien. Vi trenger heller ikke bygge ned villmarka vår for å få tilgang til naturen. Den er der og det er mulig å bruke den på en måte som gjør at både du, jeg og naboen kan kose oss. Og når teltet er nede og vi har gått, da ligger det klar til nestemann som har bruk for et avbrekk i en travel hverdag. 

Kanskje trenger vi ikke det nyoppussede huset som gjør at gjelda øker og vi må jobbe litt mer for å dekke det. Kanskje det vi trenger akkurat nå, er litt mer tid ved et skogsvann sammen med ungene eller kompisen din. Med en dupp og litt mark, med et stormkjøkken fra Finn der middagen kan lages. 

Det er egentlig veldig beroligende hvordan gode klimavalg, økonomi og mer tid med de som betyr noe for deg, henger sammen. Skaler ned. Penger er tid.

Slik tør du sove ute alene (del 2)

Del 2 i serien til dere som skal bruke sommeren til å bli badass alenesovere som kan ruske med seg posen og en granbarhaug og sove ute når det passer.

I del 1 "bli venn med angsten" prata jeg om hvilke symptomer som er tegn på at din nye bestevenn (angstsystemet) er på. Nå skal jeg forklare hvordan du blir skikkelig close med din nye kompis.


Før jeg går videre må jeg presisere en ting: Når jeg snakker om angsten, så snakker jeg om det som skjer i kroppen din. IKKE TANKENE DINE. Når du forestiller deg at en skummel morder sniker seg opp bak teltet ditt, så er det noe annet (mer om det senere).


Så tilbake til angsten: Man kan ikke skru av angsten, det finnes ingen stopp-knapp i hodet og det er en god grunn til det. Hvis vi kunne bestemme selv hadde vi nemlig skrudd den av for godt og deretter dødd av noe vi burde vært redde for


Så, saken er da at du har et superubehagelig system du ikke kan ignorere, så hva gjør du? Jo, du aksepterer det. Ironisk nok roer angsten seg nemlig når man godtar den. Det er som en alarm som vil høres, har du hørt den, så uler den ikke fullt så høyt.


Videre kan du gi angsten litt cred for å gjøre deg forberedt på alt som kan skje. Sover du lett? Flott, det gjør det nærmest umulig for noen å snike seg innpå deg. Reagerer du på alt som beveger seg: supert, det betyr at du vil oppdage eventuelle farer. Tenk på angsten som en slags overfølsom tante Berit som prøver å hjelpe deg på sin egen, klønete måte.


Husk at din 100xxtippoldefar hadde en fetter som ikke var redd. Han ble spist av en sabeltanntiger og fikk derfor ikke videreført genene sine. Vi er etterkommerne til de reddeste individene i historien, FORDI DET VAR DE SOM OVERLEVDE.


Men tror du tippoldefaren din ble hjemme fordi han var redd? Nei, han stakk på jakt med bankende hjerte, akkurat som du skal ut og sove selv om du skjelver på hendene. Så ta angsten under armen og begi deg ut på tur, vel vitende om at du har verdens beste kompis til å holde deg våken hele natta.

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheime? Ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Link i feed (eller kommenter her, så skal jeg legge inn link).

Slik får du en skikkelig krangel i ferien, en annerledes bloggserie fra din psykolog på ferie.

Det er utallige tips til hvordan man unngår krangel i ferien, så her får du det motsatte: de beste tipsene for deg som virkelig skal fyre opp under konfliktene i sommer! 

En annerledes sommerserie fra psykolog på ferie. 

Så du vil gjerne krangle, og la oss si at partner ikke har tatt oppvasken. Dette er et perfekt utgangspunkt for en god krangel, men kun om du spiller kortene dine riktig, følg med! 

Det første du skal fokusere på, er PERSON, ikke sak. Her er det mange som går i baret. Har kjæresten glemt oppvasken, nytter det ikke å si ting som «for meg virker det som om oppvasken har blitt liggende lenge, opplever du det også sånn?». 

Nei, skal du ha i gang en skikkelig krangel er det viktig å fokusere på PERSON (ikke oppvasken). Altså hva partner burde ha gjort (vi vil jo ikke løse problemet, da er det ingenting å krangle om).

I tillegg starter en god krangel gjerne med noen beskyldninger. Dette kan kanskje virke vanskelig, men tar du med noen absolutter som f eks alltid/aldri i setningen så går det ofte helt av seg selv. Med andre ord blir det slik: 

Start med den andre: DU GJØR (ikke «for meg virker det som…») 

Fortsett med noe svart hvitt: Alltid/aldri (ikke «i dag» eller «i stad»)

Eksempel: Du tar ALDRI oppvasken. Jeg må ALLTID ta ungene.

Det som er hemmeligheten i denne type krangel er at den sporer oss vekk fra problemet før du kan si «silent treatment». 

F eks, starter du med «du gjør» i stedet for «for meg virker det..» så har du allerede fått krangelen fra oppvask og over på hvorvidt personen faktisk har eller ikke har tatt oppvasken. 

Er du litt heldig så begynner den andre da å krangle på fakta i utsagnet ditt «har jeg virkelig ALDRI tatt oppvaksen? NEI, jeg tok oppvasken i 2008!» Og vipps har du en knakende god krangel. 

Med andre ord vil du kunne bruke den samme irritasjonen igjen og igjen siden du aldri får løst problemet, et helt perfekt utganspunkt for å krangle hele bilturen opp til Nordkapp. 

God konfliktfylt sommer! 

Og obs: Før du sender meg sinnamail, så noter bak øret at dette innlegget er 100% ironisk og at du kan få en ganske smooth ferie om du gjør det motsatte. 

Og synes du dette med konflikter er vanskelig, enten fordi de eskalerer eller fordi du sliter med å si meningen din, så kan du lese mer om hvordan du fikser det, i boka «Psykolog med sovepose». 

Eneste forskjellen er at psykologien her er marinert i bålkaffe og furuskog.

Link i bio🔥

Psykolog med sovepose
Copyright © 2024
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram