«Du vet, Johanne. Du gjør en utrolig fin jobb i korpset og du skal vite at de små ser opp til deg, det du sier betyr mye for dem.» 

Det var dirigenten min som hadde satt seg ned ved siden av tolvårige meg, på en gulnende benk i en svett gymsal. «Du er viktig» avsluttet han og klappet meg på ryggen, deretter gikk han. 

Jeg stod litt lamslått tilbake. Viktig? Som minst i en søskenflokk på fire var jeg vant til å være mange ting: morsom, sjarmerende, litt i veien kanskje, eller litt mye i veien, men viktig? Det var ikke ordet som kom til meg. 

Jeg har siden tenkt at akkurat det øyeblikket var øyeblikket der jeg skjønte at det lille meg gjorde i den store verdens, faktisk hadde en mening. En fin liten gest, fra et fint menneske. 

25 år senere har jeg vært psykolog lenge nok til å vite at slike mennesker bærer verden. Når en klient har en historie som ville fått selv den mest hersa skrekkfilmentusiast til gjemme seg bak stolen, faktisk ikke er så dårlig, ja da står det ofte en slik bak. 

Ikke en superhelt, ikke et perfekt menneske, men en fotballtrener, en lærer, en nabo. En som du, en som dirigenten min. En av de folka som aldri kommer til å få kongens fortjenestesmedalje. Sånne som stilte opp i fotballen, i spedern og i korpset, sånn at ungene skulle få noe å gå til på kvelden.

Og ja, når mange nok mennesker har stått og stekt vafler, tørket tårer, rette prøver, kjørt hjem etter glemte munnstykker og vinket farvel til tropp 11 i Speidern. Ja da dukker det opp en Braut Haaland eller en Ole Edvard Antonsen. Og da blir vi veldig entusiastiske. 

Men det vi ikke tenker på som er langt vanligere, er at fra dette arbeidet dukker det opp barn og unge med mestringsfølelse, venner, tilhørighet, trygghet og tillit til voksne. 

Egenskaper som er viktige i en sunn og robust mental helse. Egenskaper som noen. barn kan være akkurat det som gjør den store forskjellen, akkurat det som får noe som kan gå dårlig til å gå bra, akkurat det de ikke hadde hjemme. 

Takk!