Jeg elsker tida før jul. Jeg elsker det virkelig, det er noe med å ha gått i dvale i november for deretter å bli vekt langsomt av den gryende følelsen av at noe er i gjerde. Et julelys her, en stjerne i et vindu der. 

Og det er egentlig ikke nødvendigvis julaften som frister meg, det er den følelsen av forventning som ligger igjennom hele desember. Det er blåtimen, solnedgangene, nysnø som kommer, nysnø som smelter. Også er det min helt privat og overtrodrevne tanke om at det er et eller annet magisk med desember, jul og solsnu. 

Jeg har ingen forskning på det ut over en følelse av at det er NOE med naturen i denne tida, og at jeg gjerne vil ha det med meg (og jeg er heldigvis såpass lett underholdt at jeg ikke trenger mer bevis enn det)

Men så, i dem samme vendingen som blåtimen gjør meg varm i brystet, så kommer stresset. Og noen ganger vet jeg nesten ikke hva det er, men det er alltid noe. Om det er overfloden av avtaler, ting som skal gjøres, dårlig planlegging, så er det visse førjulstider som forsvinner fortere enn penger på konto. Og plutselig er det jul og jeg har ikke filosofert meg inn i en eneste blåtime.

Men nå har bestemt meg: denne førjulstida skal bli annerledes, denne skal bli bra. For jeg har nemlig øvd meg på et vakker, lite ord som heter NEI. Nei takk. Og det skal jeg øve meg på hele resten av november, ti minutt hver morgen.

Og det skal bane vei for mer blåtime, mer båltid, flere pepperkaker med knøttet og mindre av den følelsen av at jula renner forbi uten at jeg egentlig er med. 

Slik jeg ser det er det to viktige grunner til at folk sliter med å si nei:

1. Vi sier ikke nei fordi vi ikke er helt klar over at vi har et valg. Eksempel: Vi gjør det som er «vanlig» uten å tenke over om det er det vi vil. 

Det kan være å ha et nyoppusset hus, med den kostnaden at du må jobbe mer grunnet høyt lån. Da sier du nei til mer fritid og ja til nyoppusset hus, kanskje uten å tenker igjennom om det virkelig er det du vil. 

Det er utrolig mange slike tause «krav» i livet: ha et fett hjem, ha fine ting, jobbe mye, feste mye (evt feste lite), ta en universitetsgrad selv om du trives best som håndverker. Trikset her er å bli bevisst hva du egentlig sier ja til og pass på at det faktisk er noe du vil, ikke noe du bare blir med på fordi strømmen går den vegen. 

Jeg vil påstå at dess mindre A4 du er, dess større blir jobben din med å «kritte opp banen» rundt deg slik at du får et liv som rimer meg din personlighet. 

Obs: dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, noe som ofte henger sammen med neste punkt:

2. Vi unngår å si nei fordi det oppleves følelsesmessig ubehagelig. Kanskje gjør det deg fysisk urolig, gir anspenthet, hjertebank eller dårlig mage. Kanskje gir et «nei» deg destruktive og selvkritiske tanker («jeg er lat, jeg er kjip»), kanskje overtenker du i kjølvannet av et «nei» («hva tror de andre, snakker de om meg?»).

I dette tilfellet er det mer snakk om indre prosesser som skaper problemer for egne grenser. Dette er ofte mulig å nøste opp i og forstå, men det krever litt tid å både forstå hva som skjer og hvordan en løser det. 

Jeg skriver masse om disse tingene i boka, samt hvordan naturen kan være en god medhjelper i den prosessen det er å skjønne seg selv og få et liv på egne premisser. Kan bestilles på Ark og Norli