Hvorfor vi ikke skal prate om det. En uendelig lang bloggserie som er skrevet under inspirasjon av Vazelina bilopphøggers og en oppvekst på Hedmarken. Bildet er tbt Anarjohkaturen 🌲._

___
Så de forrige to posten handla om hvorfor noen får det dårligere av å prate om det, samt hva du kan gjøre med det. Denne posten skal forklare hvordan du kan prate med deg selv for å få litt ro på dette. Som nevnt i forrige post så kan det være kjekt med en sånn oppsummering til seg selv, når du står og får tidenes anfall fordi noen absolutt skal «prate om det».
___
"Ok, når du blir anspent (eller hva det nå er som skjer for deg) nå så er det fordi det er følelser inni deg som prøver å komme opp. Den der intense sitringen du merker i kroppen er like ubehagelig som fyllesyke etter å ha drukket tequilaessens og hjemmebrent, men det er bare angstsystemet ditt som tror at følelsene dine er farlige"._
____
Dette er et sinnsykt viktig poeng, for dersom du sitter med en følelse av å få det ekstremt dårlig av å prate med noen om hvordan du ha det, så er det ikke mye som skal til før en konkluderer med at det er selve praten som er problemet. Men det er ikke praten, det er det som skjer inni deg når du prater.
____
Høres det komplisert ut? I så fall, får du det dårlig av å prate om den gangen Kamma var i eliteserien? Ikke det nei? Hva med gjeddefiske i Åkersvika? Det går også fint ja, men når dama skal prate om forholdet, da får du svette hender, begynner å stamme og får ordforåd som en toåring? Ja, da er det å prate som sådan som er problemet, men det å prate når det er mye følelser.
____
De gode nyhetene er at dette ubehaget du får når du prater om ting, bare er en reaksjon i kroppen din, det er ikke noe objektivt farlig i å prate. Neste gang du skal ha en personlig samtale, prøv å gi deg selv litt slack. Sett deg ned og bare legg merke til det som skjer i deg. Vit at det bare er angstsystemet ditt som overreagerer og at det sannsynligvis har noe med hvordan det har vært for deg å ha følelser tidligere i livet. Blir det for ille, så går det an å bare si at du ikke er så glad i å prate og at du får det dårlig av det, uten at det er noe personlig ment ovenfor den du prater med.

Del.2: Hva vi skal prate om når vi får det verre av å prate om det: et blogginnlegg om en hedmarking som heller ville plukke potet sammenhengende i to uker enn å grine på kontoret til ei ukjent helsesøster. Les del 1. I forrige post.
____
Da jeg, som 17åring, kom durende inn til helsesøster med poser under øynene og uro i kroppen og den sinnstilstanden man nå har når man ikke har sovet på et par døgn, så begynte vi naturlig nok å prate om hvorfor. Om stress, folk, skole og sånn. Det som skjedde når hedmarkingen prata om dette, var at alt ble mye verre.
____
Så hva skal en prate om når det blir verre av å prate om det? Jo, vi stopper opp og prater om hva som skjer NÅR vi prater om det.
___
Spørsmål som: du, hva skjer i deg nå, blir du stressa av å sitte her, synes du det er ubehagelig når fokuset er på deg, er det noe som skjer i kroppen din når du prøver å være åpen med andre? Eller dette med øyekontakt: synes du det er kjipt å holde øyekontakt, i så fall; hva er det som skje i deg som gjør at det blir kjipt? Får du det verre av å sitte her? Er dette noe som skjer ofte når du prøver å være åpen med folk?
___
Sånne ting kunne åpnet opp rundt en ny samtale. Det trenger ikke være grensesprengende, det trenger ikke gå inn på følelser, det kan bare være en prat om hvordan det er å prate.
___
Det kan være kjekt å vite at de fleste av disse prosessene kommer fordi kroppen undertrykker følelser igjennom å aktivere angstsystemet. Det kan gi en masse symptomer, men det er altså bare fordi det er følelser inni deg som prøver å komme opp.
___
En kjekk oppsummering kan være "Ok, så du får vondt i magen når du prater om det. Det betyr at det er følelser som prøver å komme opp, også tror angstsystemet ditt at følelsen er farlig og gjør deg kvalm i stedet." Eller i mitt tilfelle: "du blir anspent når du får følelser, er det en spesiell grunn til at det skjer for deg, synes du følelser er vanskelig?" ___
Ingenting stort, bare en forklaring på hva som skjer og hvorfor. Dette er så sinnsykt viktig fordi disse prosessene, det som skjer når vi prater, er ofte selve grunne til at vi har et problem i det hele tatt. Jeg må nesten skrive enda en post om dette, så heng med folkens!

Hvorfor vi ikke alltid skal snakke om det, del 2. Et blogginnlegg om Ham Kam, polsprit og hvordan jeg ufrivillig klarte å holde meg selv våken det meste av andre året på videregående.
___
Siden jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger på forrige post, har jeg skrevet en hel serie til ære for alle dere som hater å prate om det:
___
En liten recap fra forrige post: Da jeg var 17 fikk jeg seriøse søvnproblemer hvilket jeg prøvde å prate med helsesøster om, med det resultat at jeg sov enda dårligere. Det er nemlig sånn at det ofte er mye mer relevant å prate om hva som skjer i en når en prøver å prate om noe viktig. ENN Å FAKTISK PRATE OM DET.
___
Så hvorfor sov jeg dårligere? På denne tiden, var jeg en ekte hedmarking, som hadde lært meg at følelser er slitsomme saker og bør holdes på avstand. Kom det noe rusk opp i meg så trøkket jeg det rett ned igjen. Dvs at enhver følelse ble ekspedert ned til min indre ruskebunke sammen med skuffelsen over HamKam sitt nedrykk fra eliteserien og den ømme kjærligheten til Vazelina bilopphøggers.
__
Dette var ikke en bevisst prosess. Det var ikke sånn at jeg stod opp om morgenen og tenkte «yess, i dag skal jeg holde nede alt som skjer inni meg». Det var heller ingen rundt meg som hadde sagt eksplisitt at følelser er like upassende som polsprit på andredagsball, men det var bare sånn det var.
___
Så hvordan holdt jeg denne ruskebunken på plass? Jo, ved å spenne musklene i overkroppen. Det som skjer da er at muskelspenningen overdøver opplevelsen av følelsen. Altså merker jeg ikke at jeg er lei meg over at kamma spiller som halvdøde kuer, i stedet blir jeg anspent i overkroppen.
__
Problemet er jo at siden følelser aktiveres hele tiden så var jeg anspent i kroppen hele tiden. Jeg klarte heller ikke slappe av når jeg gikk og la meg (de følelsene skulle jo ikke opp da heller må skjønne, det var jo bare sånn det var) hvilket gjorde at jeg lå som ei spent fjær og fulgte med på at klokka ble både to, tre og fire (også sovna jeg vel en halvtime før jeg skulle opp på skolen igjen sånn for å være ekstra morsom). ___
Så når dette er problemet, hva er da løsningen? Følg med i neste innlegg! Hilsen psykolog med cliffhanger.

Et innlegg om hvorfor det ikke alltid hjelper å snakke om det vanskelige, en klargjøring i debatten rundt åpenhet og forhåpentligvis en forklaring til alle de som får det verre av å prate om det.
___
Tilbake i de herrens dagers da jeg gikk på vdg slutta jeg rett og slett å sove på natta (ufrivillig). Dette endte med en tur til helsesøster og hs mente jeg var stressa på grunn av skolen og at vi skulle prate om det. Og vi prata og prata og jeg fikk det dårligere og dårligere. Tankene ble mørkere, klumpen i magen ble større og jeg satt der, overtrøtt og stressa mens jeg lurte på hva slags håpløs case jeg var som ikke fikk det bedre av å prate om det.
___
Saken er den, at man ikke alltid skal snakke om det. Noen ganger skal man snakke om hva som skjer i en, når man snakker om det.
___
Det som vi gjerne vil at skal skje når vi snakker om ting, er at følelsene våre skal passere samtidig. Den helsesøstertimen skulle altså sett sånn her ut: Vi snakka om stress, jeg begynte å grine fordi jeg var lei meg over det, jeg skulle føle meg letta og vips ville det hjulpet å snakke om det.
__
Det skjer imidlertid ikke alltid. Noen ganger gjør blir følelsene vi har blokkert. Det kan være at man i stedet for å føle, blir anspent, kvalm, ukonsentrert, begynner å tenke mye, begynner å tenke negativt, eller helt andre ting (det er faktisk såpass mange ulike ting som kan skje her at jeg snart har skrevet en hel bok om det).
___
Det som skjer da, er at når man snakker om det så får man mer anspenthet, mer kvalme, mer negative tanker osv i stedet for å få det bedre. Det er litt som når du trekker med deg en sånn handlevogn som kjører til høyre hele tiden. Alle ber deg om å kjøre rett frem, men du ender alltid med tuten først inn i frysedisken.
___
I sånne situasjoner må vi prate om hva som skjer i oss når vi prater om det. Samtalen med hs skulle altså handlet om hvordan jeg ble anspent og selvkritisk hver gang jeg pratet om meg selv og hvorfor det hadde blitt sånn dette halvåret.
__
Med andre ord synes jeg vi skal ta oss ta en prat. Om at det ikke alltid er like lett å prate om det.

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram