Alle har en tom stol på julaften
Da jeg var 13 fikk broren min kreft, han var 22. En tidlig adventskveld i 1997 fortalte mamma at det ikke var mer legene kunne gjøre.
Så står du der da, med julelys over alt og ribbe på julaften, mens broren din later som han kaster deg ned trappa og gir deg Spice Girls i julegave, samtidig som han understreker at du har rævva musikksmak. Når dere ler på kjøkkenet, samtidig som du vet at dette. Dette er siste gang.
Broren min døde den 16. januar 1998.
Julen etter ble første julen der jeg ikke stupte i seng på kvelden. I stedet ble jeg sittende og kikke ut i den svarte natta og lure på om jula noen gang ville bli hyggelig igjen når hans stol stod tom. Den julekvelden følte jeg meg uendelig ensom.
Men etter hver som jeg ble eldre skjønte jeg at jeg ikke var alene. Alle har en tom stol på julaften.
Mange har flere.
Noen har bare tomme stoler rundt sitt bord.
I hverdagen så synes det ikke så godt, men når hele verden dekker opp til festmiddag og møtes med sine venner og sine familier, så er den der. Uansett om det er ett eller femti år siden den ble tom.
Og er man ny i den gjengen med tomme stoler, så er det et eller annet fint med å vite at vi alle, vi som går der i juleglade gater og ler med gløgg i hånda, vi har også en tom stol. Akkurat som deg.
Det er også en god ting å dele fordi på et vis forstår alle det. Tiden går, noen forsvinner og andre kommer til. Det synes best i julen. Problemet er at vi ikke snakker om det, som om vi frykter at det å minnes gjør at vi ikke kommer oss videre. Faktum er at vi kommer oss videre fordi vi minnes.
Desember er en måned med gavedryss og julestress, men den er også en måned med blåtime og vakkert lys. Med stillhet og rom. En måned som egentlig har plass til både julelatter og din tomme stol.
Saken er at tomme stoler skriker litt mindre om de får stå fremme. Så god jul. Til både deg og din tomme stol og vit at denne jula, kan dere få komme begge to.
Noe av det beste med aleneturen for meg, er at det gir meg en ro som gjør at minnene etter broren min kommer tilbake. Den rolige meditasjonen av å gå igjennom landskapet, kvelder foran bålet, måneskinn, regnskurer jeg bare hører, men ikke ser.
Det er da jeg kjenner han, husker han, det er da jeg ser smilet hans foran meg, det er da han eksisterer så klart i hodet mitt at det føles som han er der.
På en måte så var noe av det verste som skjedde etter at broren min døde, at jeg mistet minnene etter han. Jeg husker jeg tviholdt på bildet av han, fordi jeg ikke husket hvordan han så ut.
Dette er ikke unikt for meg, jeg hører det hele tiden. Folk som kommer i terapi og forteller at de ikke husker noe fra barndommen sin. Saken er at siden følelsene aktiverer hukommelsessystemet så mister man begge deler når følelsene blir for voldsomme til å tåle.
Den følelsen der, av ikke å huske, det er ren ensomhet. Avkoblethet. Man føler seg ikke hjemme verken i verden eller seg selv. Man mister så mye.
Jeg husker fortsatt første gang tårene kom, samtidig som minnet om en bror som smilte imot meg plutselig satt på netthinna. Du kan legge merke til det selv, hvis du begynner å få fatt i en følelse kommer det gjerne en masse minner samtidig. Når det skjer, så bare la det være der. Gå deg inn i din egen minnebank og vær der, det er din skatt.
Det er veldig mange år siden jeg fikk de minnene tilbake og det er jeg uendelig glad for. Jeg håper alle som er koblet av, får hjelp til å gå den vegen tilbake til seg selv.
Jeg har skrevet en bok som handler om dette: Å koble seg tilbake på seg selv. Hvordan man hjelper systemet å tåle de følelsene som er der, hvordan man håndterer følelsene og hvordan man finner veien tilbake til seg selv. Og jeg har skrevet om naturens rolle i det å være tilst