Verdensdagen: Spør mer. Spør nærmere bestemt din lokale politiker hva de skal gjøre for at psykisk helsehjelp blir tilgjengelig for alle. Et innlegg i forbindelse med verdensdagen i psykisk helse.
__
Verdensdagen har kommet, selveste 17 mai for en som synes psykisk helse er det viktigste i hele verden. Når det gjelder årets tema «spør mer» så er jeg stor fan av @mental_helse sitt arbeid og synes ikke det at det finnes andre ting som også bør prioriteres, utelukker at årets tema er viktig. Det ER viktig å spørre, men jeg har lyst til å fokusere på det internasjonale budskapet; mer investering, bedre tilgang, for alle.
___
Mange psykologer som jobber i helsevesenet i dag, opplever at klientene ikke får nok og riktig hjelp. Det handler om politikk over mange år som bl.a har gått på nedbygging av sengeplasser og effektivisering av systemet i en grad som har gjort tilbudet dårligere. Dette handler om politikk og det er et tema de fleste av oss ikke møter før vi plutselig selv har det dårlig eller er pårørende.
___
Jeg vil råde alle til å gjøre psykisk helse til tema når de stemmer ved valget neste år. For det er et skritt ETTER du har spurt mer, etter at kompisen din har sagt at «nei, det går ikke så bra» og det er skrittet til hjelp. Slik det er i dag, er det varierende hvor god den hjelpen er, hvor langvarig den er og hvorvidt den hjelper. Sånn trenger det ikke å være.
___
Det du stemmer på, er de som bestemmer om bestekompisen din faktisk får de ti timene ekstra som han trenger til at depresjonen ikke kommer tilbake. Det er de som bestemmer om moren din slipper å stå et helt år på venteliste til en privatpraktiserende psykolog når hun trenger hjelp nå. Eller at den naboen som er livredd for ting vi ikke ser, får en sengeplass når hun trenger det, i stedet for at hun går rundt i nabolaget og skremmer folk.
___
Så husk det når du setter krav til politikerene, når du krysser av på stemmeseddelen. Spør mer: Spør hvordan vi skal gjøre god psykisk helsehjelp tilgjengelig for alle.

Følelser for dummies, slik gjør du når andre har følelser (del 2). Bloggserien til deg som er så ukomfortabel med andres følelser at du heller vil trekke tåneglene dine ut med tang enn å være den som skal trøste knøttet.
___
Første del var et krasjkurs i følelser (med bilmetaforer), denne posten skal ta for seg hva du gjør når andre har følelser (som jo var formålet med hele serien).
___
Først en vanlig feil folk gjør: Når du er ukomfortabel med andre folks følelser, så er det veldig lett å gå i fiksefellen. Og det er selvfølgelig veldig fint å fikse, forutsatt at det er noe som kan fikses: hvis kompisen er lei seg fordi han står med et ras av flyttekasser, en upakket leilighet og tre timer til de skal være ute, ja da er det selvfølgelig helt på sin plass å hjelpe til med å få stasen ned i kasser og ut i bilen. Problemet er selvfølgelig når det ikke er så mye å gjøre. Når faren til kompisen din er død og kompisen din er nedfor, hva gjør du da?
___
Det som er trikset her, er å bare være der. Kompisen din er nemlig på et kjipt sted, han har mista faren sin og han har det vondt. Hva er det beste alternativet om vi er på et kjipt sted og ikke riktig kan komme oss derfra med det første? Jo, vi vil helst være der sammen med noen.
___
Dette heter faktisk «being with» på fagspråket og er ganske enkelt: Du skal bare være der med kompisen din i den følelsen han har. Hvis han er lei seg, kan du bare bekrefte at «ja, det er kjipt», og at «ja, du savner faren din og det kommer du sikkert alltid til å gjøre» (eller hva det nå er som er passende i relasjonen deres).

Hvis kompisen din gråter, så vit at du egentlig ikke trenger å si noe genialt, eller få han til å slutte. Du skal bare være der. Det han trenger er at du skjønner og tåler at han er en svart plass.

Del.2: Hva vi skal prate om når vi får det verre av å prate om det: et blogginnlegg om en hedmarking som heller ville plukke potet sammenhengende i to uker enn å grine på kontoret til ei ukjent helsesøster. Les del 1. I forrige post.
____
Da jeg, som 17åring, kom durende inn til helsesøster med poser under øynene og uro i kroppen og den sinnstilstanden man nå har når man ikke har sovet på et par døgn, så begynte vi naturlig nok å prate om hvorfor. Om stress, folk, skole og sånn. Det som skjedde når hedmarkingen prata om dette, var at alt ble mye verre.
____
Så hva skal en prate om når det blir verre av å prate om det? Jo, vi stopper opp og prater om hva som skjer NÅR vi prater om det.
___
Spørsmål som: du, hva skjer i deg nå, blir du stressa av å sitte her, synes du det er ubehagelig når fokuset er på deg, er det noe som skjer i kroppen din når du prøver å være åpen med andre? Eller dette med øyekontakt: synes du det er kjipt å holde øyekontakt, i så fall; hva er det som skje i deg som gjør at det blir kjipt? Får du det verre av å sitte her? Er dette noe som skjer ofte når du prøver å være åpen med folk?
___
Sånne ting kunne åpnet opp rundt en ny samtale. Det trenger ikke være grensesprengende, det trenger ikke gå inn på følelser, det kan bare være en prat om hvordan det er å prate.
___
Det kan være kjekt å vite at de fleste av disse prosessene kommer fordi kroppen undertrykker følelser igjennom å aktivere angstsystemet. Det kan gi en masse symptomer, men det er altså bare fordi det er følelser inni deg som prøver å komme opp.
___
En kjekk oppsummering kan være "Ok, så du får vondt i magen når du prater om det. Det betyr at det er følelser som prøver å komme opp, også tror angstsystemet ditt at følelsen er farlig og gjør deg kvalm i stedet." Eller i mitt tilfelle: "du blir anspent når du får følelser, er det en spesiell grunn til at det skjer for deg, synes du følelser er vanskelig?" ___
Ingenting stort, bare en forklaring på hva som skjer og hvorfor. Dette er så sinnsykt viktig fordi disse prosessene, det som skjer når vi prater, er ofte selve grunne til at vi har et problem i det hele tatt. Jeg må nesten skrive enda en post om dette, så heng med folkens!

Hvorfor vi ikke alltid skal snakke om det, del 2. Et blogginnlegg om Ham Kam, polsprit og hvordan jeg ufrivillig klarte å holde meg selv våken det meste av andre året på videregående.
___
Siden jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger på forrige post, har jeg skrevet en hel serie til ære for alle dere som hater å prate om det:
___
En liten recap fra forrige post: Da jeg var 17 fikk jeg seriøse søvnproblemer hvilket jeg prøvde å prate med helsesøster om, med det resultat at jeg sov enda dårligere. Det er nemlig sånn at det ofte er mye mer relevant å prate om hva som skjer i en når en prøver å prate om noe viktig. ENN Å FAKTISK PRATE OM DET.
___
Så hvorfor sov jeg dårligere? På denne tiden, var jeg en ekte hedmarking, som hadde lært meg at følelser er slitsomme saker og bør holdes på avstand. Kom det noe rusk opp i meg så trøkket jeg det rett ned igjen. Dvs at enhver følelse ble ekspedert ned til min indre ruskebunke sammen med skuffelsen over HamKam sitt nedrykk fra eliteserien og den ømme kjærligheten til Vazelina bilopphøggers.
__
Dette var ikke en bevisst prosess. Det var ikke sånn at jeg stod opp om morgenen og tenkte «yess, i dag skal jeg holde nede alt som skjer inni meg». Det var heller ingen rundt meg som hadde sagt eksplisitt at følelser er like upassende som polsprit på andredagsball, men det var bare sånn det var.
___
Så hvordan holdt jeg denne ruskebunken på plass? Jo, ved å spenne musklene i overkroppen. Det som skjer da er at muskelspenningen overdøver opplevelsen av følelsen. Altså merker jeg ikke at jeg er lei meg over at kamma spiller som halvdøde kuer, i stedet blir jeg anspent i overkroppen.
__
Problemet er jo at siden følelser aktiveres hele tiden så var jeg anspent i kroppen hele tiden. Jeg klarte heller ikke slappe av når jeg gikk og la meg (de følelsene skulle jo ikke opp da heller må skjønne, det var jo bare sånn det var) hvilket gjorde at jeg lå som ei spent fjær og fulgte med på at klokka ble både to, tre og fire (også sovna jeg vel en halvtime før jeg skulle opp på skolen igjen sånn for å være ekstra morsom). ___
Så når dette er problemet, hva er da løsningen? Følg med i neste innlegg! Hilsen psykolog med cliffhanger.

Hvordan en tur i naturen kan gi oss bedre forståelse for oss selv og andre.
_____
Dette er tredje del i denne serien, der de to første delene handlet om følelser, unngåelse av følelser, hvordan samfunnet kan invitere til unngåelse av følelser og hvordan naturen gir oss et alternativ her.
_____
Først og fremst si at jeg synes det er utrolig kult å få så mange fine tilbakemeldinger på dette. Det er stilig å lese hva andres erfaring med dette er og det er moro å se at folk engasjerer seg i det.
_____
Det virker som om mange har samme erfaring som vi hadde da vi har på tur. Jeg husker selv da jeg startet med friluftsliv og samtidig hadde verdens ondeste kjærlighetssorg. De første mange teltturene mine, kom de følelsene da jeg hadde satt opp teltet, tent bålet og stod og kastet etter ørrett i junisola. Da var det liksom ingen jobb, ingen telefon, ingen PC og følelsene fikk plass til å komme til overflaten.
_____
Jeg vet også at mange av de gode beslutningene jeg tok i den perioden, kom etter å ha hatt en tur i skogen. Det ble rett og slett litt klarere for meg hva jeg følte og hva jeg måtte gjøre med det. Jeg er usikker på om den perioden hadde gått så bra dersom jeg ikke hadde hatt friluftsliv som hobby, det ble et pusterom for meg der jeg kunne bearbeide og komme videre.
_____
Et annet viktig poeng er imidlertid at det ikke alltid er så lett. Noen ganger kan følelser være veldig komplekse, de kan vekke angst som man ikke selv klarer å komme igjennom, eller man får ulike ubehagelige reaksjoner som at sinnet vendes tilbake på en selv. I sånne situasjoner kan man få flere symptomer av å føle.
_____
Dersom man merker at det er sånn man har det, kan det være en veldig god ide å snakke med noen. Man kan prøve seg med noen i omgangskretsen man har tillit til først, og dersom det ikke hjelper vil jeg anbefale å snakke med en psykolog eller noen andre som kan noe om følelser. Det en psykolog hjelper med i en sånn sammenheng er å se hva som skjer når man har følelser og deretter hjelpe en å komme rundt det. Det er veldig vanskelig å sortere i sånne ting alene, rett og slett fordi man ikke ser seg selv utenfra.

Hvordan en tur i naturen kan gi oss bedre forståelse for oss selv og våre egne følelser. Del 2.
____
➡Dette er andre del i en serie der jeg skriver litt om hvordan det å være i naturen kan gi en bedre forståelse for en selv og ens egne følelser. Den første delen var en introduksjon der jeg forklarte hva jeg mener med følelser og hva jeg mener med unngåelse av følelser. Denne gangen skal jeg skrive litt mer konkret om hvordan naturen kan spille en rolle her.
____
➡Ok, så i forrige post snakket jeg om ulike mekanismer som kan ha den effekt at følelser holdes nede. Det jeg beskrev da, var ting man gjør selv, altså våre egne unngåelsesstrategier. En annen ting er de elementene som ligger i samfunnet vårt. Det finnes nemlig ting i samfunnet vårt som gjør det veldig mye lettere å undertrykke følelser og andre naturlige reaksjoner.
____
➡En måte å unngå følelser på, er nemlig det å holde seg i aktivitet hele tiden. Dette med å holde seg i aktivitet hele tiden, er noe som samfunnet legger veldig opp til. Kanskje særlig ting som TV, sosiale medier, dataspill og bare generelt; aktivitetsnivået som de fleste har. På den måten kan man si at vi har et samfunn der det er ekstremt lett å undertrykke følelser.
____
➡Problemet med dette, ut over at man kan bli syk, er at man ikke merker hva som er bra for en og hva som er dårlig for en. Det blir som om kompasset i livet er borte. Man kan bli sittende i dårlige situasjoner, eller med sorg over tap, uten egentlig å la seg selv merke og bearbeide dette og det kan føre til psykiske problemer.
_____
➡Det vi tenkte på, var hvordan naturen tilbyr noe helt annet. Når vi satte leir i Femundsmarka og dekningen så vidt viste noen lusne streker og en trist E på telefonen, så var det plutselig lite som kunne distrahere oss. Alt man gjør er fysisk aktivitet og ingenting av det legger opp til nevneverdig tenking. Dette gir et rom der følelser kommer opp på en annen måte enn ellers, og dersom man lar de være der, passerer de og man sitter tilbake med en bedre forståelse av seg selv og sin egen situasjon.
____ ➡Jeg vil skrive litt mer utfyllende om dette i helga, i mellomtiden håper å høre hva deres tenker om denne teorien? 🏕🔥

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram