Alenenatta er magisk, men det kan være rimelig skremmende å skulle være ute en hel, bekmørk natt for første gang. Derfor har jeg skrevet en liten bloggserie til deg som vil bli en badass som rusker med seg sovepose og liggeunderlag og sover under ei gran i marka som en annen tømmerhugger.

Første tips i rekka heter «bli venn med angsten din». Ja, jeg vet dette høres ut som et skikkelig ubrukelig, psykologaktig, dusteråd, men det er faktisk ganske bra.

Så hvem er egentlig denne nye "vennen" din, angsten? Angst er en følelse og en følelse er en fysisk aktivering i kroppen. Når denne kompisen er på besøk kan du få symptomer som hjertebank, muskelspenninger, kaldsvette, kvalme, forstoppelse, diare, svimmelhet og mange andre ubehagelige ting.
Poenget med å sette i gang dette styret, er å gjøre deg klar til å møte fare. Altså klar til å deale så effektivt som mulig med hva som enn måtte skje. Den spesialiserer seg på tre tidløse triks: stikke av, sloss eller late som den er død.

Så når du ligger i hengekøya di etter å ha kost deg med primus, potetmos med pølsebiter, solnedgang og plutselig kjenner at panikken kommer snikende. Da er det altså kroppen din som setter i gang en reaksjon som skal beskytte deg mot fare. 

Det betyr ikke at det ER fare, det betyr bare at hvis det kom noe farlig, så var du forberedt. Viktig distinksjon altså: det er ikke nødvendigvis farlig, men alle de fysiske tegnene betyr at kroppen GJØR DEG KLAR i tilfelle noe skulle skje. Beredskap altså, flinke kroppen. 

Så hva gjør du med det? Det skal jeg selvfølgelig ta for meg i neste post som kommer i morgen. Og ja, for den oppvakte leser kan jeg bekrefte at det er en nyskriving av en gammel serie i anledning sommeren og alle som planlegger sin første utenatt. 

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheimen, så ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Kan kjøpes her:

Psykolog med sovepose Johanne S. Refseth

Jeg har en trofevegg hjemme. Nå er det jo overveiende friluftsfolk i denne gjengen så de fleste tror sikkert at vi snakker døde dyr, men veggen er full av bøker. 

_

Da jeg ble sammen med Markus skjønte jeg ikke helt hvorfor hver eneste bok, uansett hvor liten eller lettlest den var, endte på utstilling i stua.  

_

Han fortalte at i bokhylla stod alle bøkene han noen gang hadde lest og at han først lærte å lese i 7. klasse. Jeg spurte om han hadde dysleksi, «det har aldri blitt diagnostisert» svarte han. Læreren hadde istedet diagnostisert han som dum og lat.

_

Jeg la merke til at han aldri gav opp en bok, uansett hvor kjedelig den var. Pussig, tenkte jeg, men ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

_

Markus hatet skolen. Det skjønner alle: Når du står og skal lese høyt en gang om dagen og du ikke kan lese. 

_

Det jeg ikke skjønner er hvordan du ender med å skrive en PhD og jobbe på Harvard når du starter med syv års følelse av å feile. 

_

Etter doktorgraden tok Markus endelig en test og slo ut maksimalt på alle kriterier. Han hadde altså alvorlig grad av dysleksi.

_

Det er vanskelig å forestille seg hvor mye tid og krefter det har tatt for han å klare og lære seg å lese og hvor lange de første syv årene må ha føltes. 

_

Og det er vel det jeg vil skrive om: Jeg har en trofevegg i stua. Et taust «jeg KAN» for Markus. En etterhvert ganske solid motvekt til alle som har stilt spørsmålstegn ved innsats og intelligens opp igjennom tiden. Et bevis der det ligger en doktorgrad og talløse publikasjoner i verdens største tidsskrifter skrevet sammen med de største innen faget. 

_

Jeg har en trofevegg i stua som beviser for Markus, at han har lagt stein på stein og til slutt endt med et hus ingen trodde han kunne bygge. Jeg har en mann som for lengst har klart mer enn de fleste kan klare, men som fortsatt setter lettleste pocketbøker i bokhylla som en taus «jeg kan» til et skolesystem som ikke kunne.  

Jeg har en trofevegg hjemme. Nå er det jo overveiende friluftsfolk i denne gjengen så de fleste tror sikkert at vi snakker døde dyr, men veggen er full av bøker. 

_

Da jeg ble sammen med Markus skjønte jeg ikke helt hvorfor hver eneste bok, uansett hvor liten eller lettlest den var, endte på utstilling i stua.  

_

Han fortalte at i bokhylla stod alle bøkene han noen gang hadde lest og at han først lærte å lese i 7. klasse. Jeg spurte om han hadde dysleksi, «det har aldri blitt diagnostisert» svarte han. Læreren hadde istedet diagnostisert han som dum og lat.

_

Jeg la merke til at han aldri gav opp en bok, uansett hvor kjedelig den var. Pussig, tenkte jeg, men ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

_

Markus hatet skolen. Det skjønner alle: Når du står og skal lese høyt en gang om dagen og du ikke kan lese. 

_

Det jeg ikke skjønner er hvordan du ender med å skrive en PhD og jobbe på Harvard når du starter med syv års følelse av å feile. 

_

Etter doktorgraden tok Markus endelig en test og slo ut maksimalt på alle kriterier. Han hadde altså alvorlig grad av dysleksi.

_

Det er vanskelig å forestille seg hvor mye tid og krefter det har tatt for han å klare og lære seg å lese og hvor lange de første syv årene må ha føltes. 

_

Og det er vel det jeg vil skrive om: Jeg har en trofevegg i stua. Et taust «jeg KAN» for Markus. En etterhvert ganske solid motvekt til alle som har stilt spørsmålstegn ved innsats og intelligens opp igjennom tiden. Et bevis der det ligger en doktorgrad og talløse publikasjoner i verdens største tidsskrifter skrevet sammen med de største innen faget. 

_

Jeg har en trofevegg i stua som beviser for Markus, at han har lagt stein på stein og til slutt endt med et hus ingen trodde han kunne bygge. Jeg har en mann som for lengst har klart mer enn de fleste kan klare, men som fortsatt setter lettleste pocketbøker i bokhylla som en taus «jeg kan» til et skolesystem som ikke kunne.  

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram