Alle har en tom stol på julaften

Alle har en tom stol på julaften

Da jeg var 13 fikk broren min kreft, han var 22. En tidlig adventskveld i 1997 fortalte mamma at det ikke var mer legene kunne gjøre. 

Så står du der da, med julelys over alt og ribbe på julaften, mens broren din later som han kaster deg ned trappa og gir deg Spice Girls i julegave, samtidig som han understreker at du har rævva musikksmak. Når dere ler på kjøkkenet, samtidig som du vet at dette. Dette er siste gang.

Broren min døde den 16. januar 1998. 

Julen etter ble første julen der jeg ikke stupte i seng på kvelden. I stedet ble jeg sittende og kikke ut i den svarte natta og lure på om jula noen gang ville bli hyggelig igjen når hans stol stod tom. Den julekvelden følte jeg meg uendelig ensom. 

Men etter hver som jeg ble eldre skjønte jeg at jeg ikke var alene. Alle har en tom stol på julaften. 

Mange har flere. 

Noen har bare tomme stoler rundt sitt bord. 

I hverdagen så synes det ikke så godt, men når hele verden dekker opp til festmiddag og møtes med sine venner og sine familier, så er den der. Uansett om det er ett eller femti år siden den ble tom.  

Og er man ny i den gjengen med tomme stoler, så er det et eller annet fint med å vite at vi alle, vi som går der i juleglade gater og ler med gløgg i hånda, vi har også en tom stol. Akkurat som deg. 

Det er også en god ting å dele fordi på et vis forstår alle det. Tiden går, noen forsvinner og andre kommer til. Det synes best i julen. Problemet er at vi ikke snakker om det, som om vi frykter at det å minnes gjør at vi ikke kommer oss videre. Faktum er at vi kommer oss videre fordi vi minnes. 

Desember er en måned med gavedryss og julestress, men den er også en måned med blåtime og vakkert lys. Med stillhet og rom. En måned som egentlig har plass til både julelatter og din tomme stol. 

Saken er at tomme stoler skriker litt mindre om de får stå fremme. Så god jul. Til både deg og din tomme stol og vit at denne jula, kan dere få komme begge to. 

Jeg er en instagramveteran, dvs en som har driftet en stor konto lenge. Vi er som skraphaugen i Fraglene, gamle, rare vesner som kan fortelle eventyr om den gangen algoritmen var avhengig av at du postet to ganger om dagen. 
_
Da jeg startet i 2015 var insta en gave. Jeg traff likesinnede, fikk inspirasjon og lærte masse om hvordan man skal drive friluftsliv. 
_
Sakte, men sikkert snek det seg midlertidig inn noe annet: rushet som kom når et bilde slo an eller og nedturen når det gikk dårlig. Hva var galt med det bildet? Var det feil motiv, skulle jeg tatt en selfie i stedet, kanskje solnedganger ikke slår an lenger? Jeg grublet i ukesvis.
_
Det var først etter to år på instagram, at jeg begynte å se og forstå jævelskapen bak sosiale medier. Og dette er viktig å vite: 
_
Instagram har nemlig ikke noe system som favoriserer noen type bilder: Instagram er laget til å gi sporadisk forsterkning. Det vil si at du får mange likes på noen bilder, uten at det er et bestemt system i det. Dette er nettopp kjernen: Det skal ikke være et system, men du skal tro at det finnes et system og du skal lete etter det. 
_
Instagram fungerer som en enarmet banditt: Den gir vanvittig stor uttelling av og til, men du vet aldri når. Det gjør at du fortsetter å dra i armen i håp om at du får storgevinsten. Med andre ord: Du fortsetter å sette opp teltet ditt på toppen av fjellet, selv om du kanskje trivdes nærmere fiskevannet. Du fisker opp mobilen i den solnedgangen du kanskje heller skulle nytt. 
_
Alt dette gjør du fordi noen tecprodusenter i USA har laget et program som spiller på de mest sårbare sidene hos oss: Nemlig det sosiale, det å bli likt, det å ha kontakt med andre. Ja, det er akkurat så jævlig som det høres ut. 
_
Etter tre år på instagram fant jeg ut at den eneste måte å overleve på SOME, var ved å glemme likes. Bare gjøre min greie, ta bilder fordi jeg vil og forhåpentligvis lage så bra innhold at folk leser det allikevel. Og jeg overlever insta.
_
Derfor: ta bilder for å inspirere, ta bilder fordi du elsker foto, ta de fordi du vil dele, men ikke gjør det for likes.

Har du en indre kritiker og er litt usikker på om den har rett eller ei? Her er et tips til hvordan du avslører en indre kritiker som det de ofte er: nemlig 100% bull shit.
__
Saker en den, at indre kritikere for det første har en tendens til å fly under radaren. Derfor er tips nummer èn: å legge merke til den. Når er den der, og hva sier den? Kartlegg og tenk godt igjennom det, mange ser allerede her at stemma tar feil.
____
Det neste trikset er å se om den gjentar seg selv på tvers av situasjoner. Når du ser at kritikeren kritiserer deg for det samme, uansett hvor du er og hva som skjer, ja da er det lettere å se at det faktisk er mer en uvane enn en realitet.
___
Trikset er nettopp å få til å se at stemma ikke er realitet, men en vane, en kvern, noe du har med deg. Det er ofte en måte å unngå følelser, en slags måte å distrahere deg selv så du ikke merker hva du føler (jeg skal prate mer om det senere).
___
Dette er et triks som funker superbra på noen, mens det er mindre bra på andre. Hvis det ikke funker for deg så bare legg det fra deg og følg med på videre poster.

Hvordan en tur i naturen kan gi oss bedre forståelse for oss selv og andre.
_____
Dette er tredje del i denne serien, der de to første delene handlet om følelser, unngåelse av følelser, hvordan samfunnet kan invitere til unngåelse av følelser og hvordan naturen gir oss et alternativ her.
_____
Først og fremst si at jeg synes det er utrolig kult å få så mange fine tilbakemeldinger på dette. Det er stilig å lese hva andres erfaring med dette er og det er moro å se at folk engasjerer seg i det.
_____
Det virker som om mange har samme erfaring som vi hadde da vi har på tur. Jeg husker selv da jeg startet med friluftsliv og samtidig hadde verdens ondeste kjærlighetssorg. De første mange teltturene mine, kom de følelsene da jeg hadde satt opp teltet, tent bålet og stod og kastet etter ørrett i junisola. Da var det liksom ingen jobb, ingen telefon, ingen PC og følelsene fikk plass til å komme til overflaten.
_____
Jeg vet også at mange av de gode beslutningene jeg tok i den perioden, kom etter å ha hatt en tur i skogen. Det ble rett og slett litt klarere for meg hva jeg følte og hva jeg måtte gjøre med det. Jeg er usikker på om den perioden hadde gått så bra dersom jeg ikke hadde hatt friluftsliv som hobby, det ble et pusterom for meg der jeg kunne bearbeide og komme videre.
_____
Et annet viktig poeng er imidlertid at det ikke alltid er så lett. Noen ganger kan følelser være veldig komplekse, de kan vekke angst som man ikke selv klarer å komme igjennom, eller man får ulike ubehagelige reaksjoner som at sinnet vendes tilbake på en selv. I sånne situasjoner kan man få flere symptomer av å føle.
_____
Dersom man merker at det er sånn man har det, kan det være en veldig god ide å snakke med noen. Man kan prøve seg med noen i omgangskretsen man har tillit til først, og dersom det ikke hjelper vil jeg anbefale å snakke med en psykolog eller noen andre som kan noe om følelser. Det en psykolog hjelper med i en sånn sammenheng er å se hva som skjer når man har følelser og deretter hjelpe en å komme rundt det. Det er veldig vanskelig å sortere i sånne ting alene, rett og slett fordi man ikke ser seg selv utenfra.

Hvordan en tur i naturen kan gi oss bedre forståelse for oss selv og våre egne følelser. Del 2.
____
➡Dette er andre del i en serie der jeg skriver litt om hvordan det å være i naturen kan gi en bedre forståelse for en selv og ens egne følelser. Den første delen var en introduksjon der jeg forklarte hva jeg mener med følelser og hva jeg mener med unngåelse av følelser. Denne gangen skal jeg skrive litt mer konkret om hvordan naturen kan spille en rolle her.
____
➡Ok, så i forrige post snakket jeg om ulike mekanismer som kan ha den effekt at følelser holdes nede. Det jeg beskrev da, var ting man gjør selv, altså våre egne unngåelsesstrategier. En annen ting er de elementene som ligger i samfunnet vårt. Det finnes nemlig ting i samfunnet vårt som gjør det veldig mye lettere å undertrykke følelser og andre naturlige reaksjoner.
____
➡En måte å unngå følelser på, er nemlig det å holde seg i aktivitet hele tiden. Dette med å holde seg i aktivitet hele tiden, er noe som samfunnet legger veldig opp til. Kanskje særlig ting som TV, sosiale medier, dataspill og bare generelt; aktivitetsnivået som de fleste har. På den måten kan man si at vi har et samfunn der det er ekstremt lett å undertrykke følelser.
____
➡Problemet med dette, ut over at man kan bli syk, er at man ikke merker hva som er bra for en og hva som er dårlig for en. Det blir som om kompasset i livet er borte. Man kan bli sittende i dårlige situasjoner, eller med sorg over tap, uten egentlig å la seg selv merke og bearbeide dette og det kan føre til psykiske problemer.
_____
➡Det vi tenkte på, var hvordan naturen tilbyr noe helt annet. Når vi satte leir i Femundsmarka og dekningen så vidt viste noen lusne streker og en trist E på telefonen, så var det plutselig lite som kunne distrahere oss. Alt man gjør er fysisk aktivitet og ingenting av det legger opp til nevneverdig tenking. Dette gir et rom der følelser kommer opp på en annen måte enn ellers, og dersom man lar de være der, passerer de og man sitter tilbake med en bedre forståelse av seg selv og sin egen situasjon.
____ ➡Jeg vil skrive litt mer utfyllende om dette i helga, i mellomtiden håper å høre hva deres tenker om denne teorien? 🏕🔥

Psykolog med sovepose
Copyright © 2024
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram