Jeg har en trofevegg hjemme. Nå er det jo overveiende friluftsfolk i denne gjengen så de fleste tror sikkert at vi snakker døde dyr, men veggen er full av bøker. 

_

Da jeg ble sammen med Markus skjønte jeg ikke helt hvorfor hver eneste bok, uansett hvor liten eller lettlest den var, endte på utstilling i stua.  

_

Han fortalte at i bokhylla stod alle bøkene han noen gang hadde lest og at han først lærte å lese i 7. klasse. Jeg spurte om han hadde dysleksi, «det har aldri blitt diagnostisert» svarte han. Læreren hadde istedet diagnostisert han som dum og lat.

_

Jeg la merke til at han aldri gav opp en bok, uansett hvor kjedelig den var. Pussig, tenkte jeg, men ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

_

Markus hatet skolen. Det skjønner alle: Når du står og skal lese høyt en gang om dagen og du ikke kan lese. 

_

Det jeg ikke skjønner er hvordan du ender med å skrive en PhD og jobbe på Harvard når du starter med syv års følelse av å feile. 

_

Etter doktorgraden tok Markus endelig en test og slo ut maksimalt på alle kriterier. Han hadde altså alvorlig grad av dysleksi.

_

Det er vanskelig å forestille seg hvor mye tid og krefter det har tatt for han å klare og lære seg å lese og hvor lange de første syv årene må ha føltes. 

_

Og det er vel det jeg vil skrive om: Jeg har en trofevegg i stua. Et taust «jeg KAN» for Markus. En etterhvert ganske solid motvekt til alle som har stilt spørsmålstegn ved innsats og intelligens opp igjennom tiden. Et bevis der det ligger en doktorgrad og talløse publikasjoner i verdens største tidsskrifter skrevet sammen med de største innen faget. 

_

Jeg har en trofevegg i stua som beviser for Markus, at han har lagt stein på stein og til slutt endt med et hus ingen trodde han kunne bygge. Jeg har en mann som for lengst har klart mer enn de fleste kan klare, men som fortsatt setter lettleste pocketbøker i bokhylla som en taus «jeg kan» til et skolesystem som ikke kunne.  

Jeg har en trofevegg hjemme. Nå er det jo overveiende friluftsfolk i denne gjengen så de fleste tror sikkert at vi snakker døde dyr, men veggen er full av bøker. 

_

Da jeg ble sammen med Markus skjønte jeg ikke helt hvorfor hver eneste bok, uansett hvor liten eller lettlest den var, endte på utstilling i stua.  

_

Han fortalte at i bokhylla stod alle bøkene han noen gang hadde lest og at han først lærte å lese i 7. klasse. Jeg spurte om han hadde dysleksi, «det har aldri blitt diagnostisert» svarte han. Læreren hadde istedet diagnostisert han som dum og lat.

_

Jeg la merke til at han aldri gav opp en bok, uansett hvor kjedelig den var. Pussig, tenkte jeg, men ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

_

Markus hatet skolen. Det skjønner alle: Når du står og skal lese høyt en gang om dagen og du ikke kan lese. 

_

Det jeg ikke skjønner er hvordan du ender med å skrive en PhD og jobbe på Harvard når du starter med syv års følelse av å feile. 

_

Etter doktorgraden tok Markus endelig en test og slo ut maksimalt på alle kriterier. Han hadde altså alvorlig grad av dysleksi.

_

Det er vanskelig å forestille seg hvor mye tid og krefter det har tatt for han å klare og lære seg å lese og hvor lange de første syv årene må ha føltes. 

_

Og det er vel det jeg vil skrive om: Jeg har en trofevegg i stua. Et taust «jeg KAN» for Markus. En etterhvert ganske solid motvekt til alle som har stilt spørsmålstegn ved innsats og intelligens opp igjennom tiden. Et bevis der det ligger en doktorgrad og talløse publikasjoner i verdens største tidsskrifter skrevet sammen med de største innen faget. 

_

Jeg har en trofevegg i stua som beviser for Markus, at han har lagt stein på stein og til slutt endt med et hus ingen trodde han kunne bygge. Jeg har en mann som for lengst har klart mer enn de fleste kan klare, men som fortsatt setter lettleste pocketbøker i bokhylla som en taus «jeg kan» til et skolesystem som ikke kunne.  

Hvorfor skal man sove ute alene? En bloggpost om magien i aleneturen og hvorfor det er verdt en innsats å venne seg til å være bare seg selv på tur. 
_
I forlengelse av saken @nrkfinnmark , så har jeg lyst til å skrive litt om hvorfor det egentlig er verdt det å legge ned de timene det tar å tørre å være ute alene. For dere som vil ta skrittet, men ikke tør, stikk inn på psykologmedsovepose.no/blogg klikk på «serier» og velg «sove ute alene». Der har du en komplett guide.
_
Men før vi går dit, hvorfor i all verden skal du angste deg igjennom netter der du er redd for elg, voldsutøvere, fantasivesen eller din egen frykt? Hva er det som er så magisk med aleneturen at du faktisk skal kontre din egen, naturlige tilbøyelighet til å være et sted som er kjent, trygt og fylt med andre mennesker? 
_
Jo, jeg skal si noe personlig: Naturen er min kirke. Det er der jeg finner freden, tilstedeværelsen og der jeg føler meg som del av noe større og mer meningsfylt.
_
Saken er at det er en kirke jeg må gå meg inn i, en kirke som først åpner seg når jeg har tilbrakt noen dager foran furubålet eller på viddene. Og kanskje viktigst: selv om den kirken jeg ofte finner når jeg er alene. Jeg har følt det på turer med datteren min, men jeg tror jeg oftest kommer når jeg er alene, fordi det er da jeg lytter. 

Det skjer noe når det har gått noen dager og tråkket milene alene i fjellet. Det skjer noe når jeg har kastet sluken ut i fiskevannet gang på gang samtidig som jeg ser uværet komme innover vidda. Når jeg har sittet i teltet og kokt kaffe mens regnet veltet nedover teltduken og gått ut igjen for å fiske videre uten å vite hva klokka er. 
_
Når jeg sitter ved vannet når mørket begynner å pakke seg rundt meg. Når Alma kommer bort og borer en våt snute inni handa mi. 
_
Når naturen ikke lenger er en skremmende fiende (selv om den for all del kan ta livet av deg), men en del av deg. Det er da det skjer, det er da jeg føler at alt gir perfekt mening og at alt henger sammen. 
_
Og ja, det er den følelsen jeg vil at alle som har lyst, skal kunne kjenne på og det er derfor jeg har skrevet en skog av bloggposter om det. Så god tur, og husk at det tar tid!


Første skikkelige vintertur med Emma er overstått og på popular demand skal jeg skrive litt om hvordan jeg gjorde det. Og ikke la deg lure av bildet: vintertur med barn som nettopp fylte to år er _ikke_ avslappende😂.
__
Først og fremst vil jeg si at jeg ofte har holdningen: Køl på, dette er lett og går bra, men akkurat når det gjelder vintertur med så små barn så har jeg tenkt og tenker fortsatt at det krever god kontroll på det grunnleggende før man legger i vei
__
En ting er dette med å holde varmen: Siden Emma er så liten, sier hun ikke ifra selv når hun er kald. Det vil si at jeg bør vite at klærne og skoene hun bruker er varme nok. På denne turen kjørte jeg dobbel netting og ull innerst, deretter tykk ull. Dette ble pakka inn igjen i en foret, vanntett og vindtett vinterdress, det var godt med luft mellom lagene. Dette testa jeg på tre timer stillesitting ute før jeg dro, så jeg visste at hun holdt seg varm med det.
__

Beina er et trist kapittel, nye sko er bestilt og i mellomtiden hadde hun et par jeg visste kunne bli kalde. Løsningen var å sjekke jevnlig.
__
Soving har vært litt problematisk siden min mini beveger seg mye og ramler av liggerunderlaget. Dette er som kjent litt halvfarlig på vinteren siden en mini som ligger rett på snøen blir nedkjølt veldig fort. Måten jeg løste det på var ved å putte henne inni fars store sovepose. Videre bygde jeg opp siden av liggeunderlaget, så den ble som en halfpipe der mini rullet ned igjen til meg. Det funka fly.
__
Så til det som ikke funka så bra:

1. Brøytekanter. Det vi trodde var skiløyper var brøytet veg og brøyta veger har høye kanter som er vanskelige å forsere med pulken min. Fant etter hvert ut at det funker best å løfte den opp, men bannet mye og stygt (inni meg) før det.
2. Steinhard bumpete snø. Dette funka ikke sammen med caben, den lå an til å velte og vi måtte snu og finne ny leirplass med lettere ankomst.
3. Tre hundre nedsnødde grantrær, meiene på pulken satte seg fast konstant, det var et mareritt.
__
Konklusjonen ble at Emma elsket det, mens mamma synes det var utrolig koselig og veldig slitsomt.

Følelser for dummies, slik gjør du når andre har følelser (del 2). Bloggserien til deg som er så ukomfortabel med andres følelser at du heller vil trekke tåneglene dine ut med tang enn å være den som skal trøste knøttet.
___
Første del var et krasjkurs i følelser (med bilmetaforer), denne posten skal ta for seg hva du gjør når andre har følelser (som jo var formålet med hele serien).
___
Først en vanlig feil folk gjør: Når du er ukomfortabel med andre folks følelser, så er det veldig lett å gå i fiksefellen. Og det er selvfølgelig veldig fint å fikse, forutsatt at det er noe som kan fikses: hvis kompisen er lei seg fordi han står med et ras av flyttekasser, en upakket leilighet og tre timer til de skal være ute, ja da er det selvfølgelig helt på sin plass å hjelpe til med å få stasen ned i kasser og ut i bilen. Problemet er selvfølgelig når det ikke er så mye å gjøre. Når faren til kompisen din er død og kompisen din er nedfor, hva gjør du da?
___
Det som er trikset her, er å bare være der. Kompisen din er nemlig på et kjipt sted, han har mista faren sin og han har det vondt. Hva er det beste alternativet om vi er på et kjipt sted og ikke riktig kan komme oss derfra med det første? Jo, vi vil helst være der sammen med noen.
___
Dette heter faktisk «being with» på fagspråket og er ganske enkelt: Du skal bare være der med kompisen din i den følelsen han har. Hvis han er lei seg, kan du bare bekrefte at «ja, det er kjipt», og at «ja, du savner faren din og det kommer du sikkert alltid til å gjøre» (eller hva det nå er som er passende i relasjonen deres).

Hvis kompisen din gråter, så vit at du egentlig ikke trenger å si noe genialt, eller få han til å slutte. Du skal bare være der. Det han trenger er at du skjønner og tåler at han er en svart plass.

Har du en indre kritiker og er litt usikker på om den har rett eller ei? Her er et tips til hvordan du avslører en indre kritiker som det de ofte er: nemlig 100% bull shit.
__
Saker en den, at indre kritikere for det første har en tendens til å fly under radaren. Derfor er tips nummer èn: å legge merke til den. Når er den der, og hva sier den? Kartlegg og tenk godt igjennom det, mange ser allerede her at stemma tar feil.
____
Det neste trikset er å se om den gjentar seg selv på tvers av situasjoner. Når du ser at kritikeren kritiserer deg for det samme, uansett hvor du er og hva som skjer, ja da er det lettere å se at det faktisk er mer en uvane enn en realitet.
___
Trikset er nettopp å få til å se at stemma ikke er realitet, men en vane, en kvern, noe du har med deg. Det er ofte en måte å unngå følelser, en slags måte å distrahere deg selv så du ikke merker hva du føler (jeg skal prate mer om det senere).
___
Dette er et triks som funker superbra på noen, mens det er mindre bra på andre. Hvis det ikke funker for deg så bare legg det fra deg og følg med på videre poster.

Hvordan en tur i naturen kan gi oss bedre forståelse for oss selv og andre.
_____
Dette er tredje del i denne serien, der de to første delene handlet om følelser, unngåelse av følelser, hvordan samfunnet kan invitere til unngåelse av følelser og hvordan naturen gir oss et alternativ her.
_____
Først og fremst si at jeg synes det er utrolig kult å få så mange fine tilbakemeldinger på dette. Det er stilig å lese hva andres erfaring med dette er og det er moro å se at folk engasjerer seg i det.
_____
Det virker som om mange har samme erfaring som vi hadde da vi har på tur. Jeg husker selv da jeg startet med friluftsliv og samtidig hadde verdens ondeste kjærlighetssorg. De første mange teltturene mine, kom de følelsene da jeg hadde satt opp teltet, tent bålet og stod og kastet etter ørrett i junisola. Da var det liksom ingen jobb, ingen telefon, ingen PC og følelsene fikk plass til å komme til overflaten.
_____
Jeg vet også at mange av de gode beslutningene jeg tok i den perioden, kom etter å ha hatt en tur i skogen. Det ble rett og slett litt klarere for meg hva jeg følte og hva jeg måtte gjøre med det. Jeg er usikker på om den perioden hadde gått så bra dersom jeg ikke hadde hatt friluftsliv som hobby, det ble et pusterom for meg der jeg kunne bearbeide og komme videre.
_____
Et annet viktig poeng er imidlertid at det ikke alltid er så lett. Noen ganger kan følelser være veldig komplekse, de kan vekke angst som man ikke selv klarer å komme igjennom, eller man får ulike ubehagelige reaksjoner som at sinnet vendes tilbake på en selv. I sånne situasjoner kan man få flere symptomer av å føle.
_____
Dersom man merker at det er sånn man har det, kan det være en veldig god ide å snakke med noen. Man kan prøve seg med noen i omgangskretsen man har tillit til først, og dersom det ikke hjelper vil jeg anbefale å snakke med en psykolog eller noen andre som kan noe om følelser. Det en psykolog hjelper med i en sånn sammenheng er å se hva som skjer når man har følelser og deretter hjelpe en å komme rundt det. Det er veldig vanskelig å sortere i sånne ting alene, rett og slett fordi man ikke ser seg selv utenfra.

Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram