Bekymringen din er ekte nok den, spørsmålet er om den skal styre livet ditt?

En bloggpost til alle dere som har noe de gjerne vil, men ikke tør. 

Velkommen til vår og høysesongen for alle dere som har tenkte at «i år blir året der jeg sover ute alene». Velkommen til de første, skjelvende nettene alene i villmarka. Alene med tanker om alt fra øksemordere til lynnedslag.

«Det er jo helt usannsynlig, det er bare jeg som overreagerer» er det mange som sier til meg. Og selv om tanken er god, så tenker jeg egentlig følgende: 

… Det er jo ikke HELT usannsynlig.

Saken er jo denne: Jeg kan ikke garantere deg at Norske seriemordere ikke har årsmøte i skogen rett ved siden av teltet ditt den natten du er ute. Jeg kan ikke garantere at du ikke treffer på en helt ny type, gal elg som har hang for å angripe sovende mennesker i hengekøyer, eller at akkurat du blir det første offeret for en veldig sulten grevling med dårlig evne til å bedømme matstørrelse. 

Du KAN møte noen med vonde hensikter. 

Faktum er samtidig: Det kan du gjøre hjemme også. 

Risiko er noe du forholder deg til hver dag. Du er aldri helt trygg. Huset ditt kan brenne ned, du kan bli såret i et terrorangrep på veg til jobb, barna dine kan bli syke og dø. 

Det er tonnevis med risiko vi egentlig ikke forholder oss til  hverdagen. Det er få som ligger våkne og lurer på om huset er i ferd med å brenne ned, og om det er nettopp i dag at brannvarsleren har tatt kvelden. Eller om akkurat du skal få en ny og sjelden form for demens. 

Spørsmålet du må stille deg er: skal jeg forholde meg til den mikroskopiske sjansen det er for at Norske Øksemordere har foreningsmøte langt ute i ødemarka, eller skal jeg gjøre som med risikoen for hjerteinfarkt og ikke la det styre livet mitt?

OG HVIS DU. Mot formodning, skal forholde deg til den forholdsvis lave andelen av øksemordere i norske skoger, så er spørsmålet hvorfor du ikke også skal forholde deg til andre risko? Hva med risikoen for at markmus har flyttet inn i radiatoren i bilen din og løper freidig over dashbordet så du skvetter og kjører bilen rett i fjorden? 

Poenget mitt er: Du er ikke fjern om du bekymrer deg for diverse ute i skogen. 

Du er heller ikke fjern om du har andre ting du gjerne vil, men som du ikke tør fordi «hva om…»

Eller hva med den kanskje like aktuelle, men langt mindre omtalte: å be ut den du har en kjempeforelskelse i, men ikke tør i tilfelle du blir avvist. Du KAN bli avvist og det kan svi som pokker. 

Du er ikke fjern. Livet er breddfullt med risiko. 

Det du må ta stilling til er dette: 

Skal det risikoen styre livet mitt? 

Jeg har et problem med ADHD,  ... og det er ikke ADHD. En post om at diagnose ikke er en forutsetning for empati.

Stadig oftere leser jeg at folk blir letta når de får diagnosen ADHD. Letta fordi de endelig får fri fra den stemma som konstant sier «skjerp deg», «så treg du er», «du er jo helt dum» eller hva for noe ubrukelig den indre kritikeren forteller deg når du sliter. 

Underforstått her, er at folk gjerne venter til de har fått diagnosen med å legge selvkritikken på hylla. Som om du bare fortjener empati for problemene dine, dersom problemene har et skikkelig navn. 

Nærmere bestemt: du fortjener kun empati dersom problemene er en diagnose. 

Dette blir selvfølgelig et stort problem for all de som strever, men IKKE får diagnosen. Slike problemer kan nemlig ha mange årsaker og ADHD er kun èn av dem. 

Jeg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD. 

Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv. 

Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE. 

Jeg kan si at 100% av folk med slike problemer prøver konstant å få bukt med dem. 

De har på den ene siden en utrolig vanskelig hverdag fordi vi lever i et samfunn som setter store krav til akkurat dette. 

Det vil si at de bruker enormt mye energi på å samle tankene sine og forsøke å  gjøre en flyvsk hjerne til en strømformet hjerne. Starte på nytt for hundrende gang med en arbeidsoppgave som andre synes er lett, men som er enormt krevende for en som mangler fokus, har tretti tanker i hodet, glemmer hva de drev med, mister fokuset og drømmer seg bort.

Hvis du sliter med dette og du IKKE får diagnosen ADHD så betyr det ikke at det da automatisk er «din skyld» og at du bare kan «skjerpe deg».

Kanskje du har kronisk søvnmangel, kanskje du har vært stresset over en lengre periode, kanskje du har uvoerskuelig mange problemer i livet ditt eller du har opplevd så hårreisende ting i barndommen at angstsystemet ditt er kronisk på alerten. Det er mange veier til en hjerne med ADHD-lignende symptomer. 

Samtidig er det dessverre kultur for at problemer vi ikke kan sette en diagnose på, ikke er verdt å anerkjenne. Det vil jeg vekk fra. 

Sliter du med konsentrasjonen, ja da fortjener du all mulig empati. Uansett om du har en diagnose eller ei. Jeg er likeglad med om det er ADHD eller om du «bare» ikke har sovet siden den første ungen ble født, det er like kjipt og det fortjener like mye empati. 

Fosen kjemper for hele landet

Denne uka har det blitt kjempet en vanvittig viktig kamp. En kamp som aldri burde måtte kjempes for leveområder som aldri burde vært tatt. Det er en kamp om samenes rett til å utøve kultur og bruke land de har brukt i tusenvis av år. En kamp med mørke historiske røtter. 

Som om dette ikke er nok, er dette en kamp som gir dyp gjenklang langt utover samefolket. For det rører ved en uro som ligger over landet. 

Dette er nemlig en kamp som mange kjenner seg igjen i. De kjenner seg igjen i maktesløsheten og følelsen av at så lenge du har penger og lobbyister nok, ja da trenger ikke lover og regler å gjelder for deg. Ikke en gang høyesterett gjelder da. 

Da jeg skrev for NRK om nedbygging av natur, så fikk jeg haugevis med post fra folk som var glad noen satte ord på det som skjedde. Folk som opplevde at det som gav mening og gleder i livet kunne bygges ned så lenge det kunne gi penger i kassa eller strøm til industrien. 

Og det finnes krefter som gjerne vil gjøre denne diskusjonen til en by-land diskusjon. En diskusjon som står mellom kaffelattedrikkende løkkafolk i vintage åttitallsklær kjøpt på bruktbutikker med priser du ville besvimt om du så. Folk som blander rådyr og reinsdyr og tror kjøttdeig opprinnelig kommer fra frysedisken. 

Faktum er dog at de som kontakter meg når jeg skriver om dette, er lokale. Folk som står til å miste nærskogen, fjellene de jakter i, utsikten de drikker morgenkaffe til hver dag. Folk som opplever at makta og pengene er mer verdt enn det som gir grunnleggende verdi i livet deres. 

Det er jegere, fiskere, utefolk. Folk som ikke nødvendigvis skriver kronikker for NRK, som ikke driver med lobbyvirksomhet eller har fine venner hos statsforvalteren. Vanlige friluftsfolk, menn med med svartkjel og fiskestang. De er de som skriver til meg. Korte mailer med mye innhold. 

Det er mange som kjenner på at naturen de elsker forsvinner, og at ting som kultur, levebrød og lavmælt friluftsliv, plutselig mister sin verdi når det er energikrise. Saker som er helt uvurderlig for både folkesjela og folkehelsa, ikke gis verdi når beslutningene tas. 

Når er kanskje ikke verken friluftsliv og reinsdrift det som gir mest penger i den norske statskassa, men vi bør tilstrebe å ha et samfunn som tar vare på alt som gir god psykisk helse. Og dette burde veie tyngre enn profitt, ikke bare for etikkens skyld, men fordi det er ekstremt dyrt å ignorere.

Så takk til dere som kjemper, dere kjemper ikke bare for Fosen, dere kjemper for hele landet.

Jeg ble gravid i april med termin 4. januar. Naivt av oss: vi var ikke klar over at nordmenn fortrinnsvis drev med barneproduksjon fra september og utover slik at ungen skulle komme til ca barnehagestart. 

I stedet hadde vi skaffet oss selv åtte måneder ubetalt permisjon. Moralen var: google først, ligg etterpå, men dette er et minimalt problem sammenlignet med det virkelige problemet: barnet ble født FØR nyttår. 

Da jeg fortalte terminen den 4. januar sa folk ting som «håper ungen ikke kommer tidlig da», «du må knipe igjen til over nyttår! Det er best på alle måter vet du». Velmenende råd med en undertone av alvor, krydret med urealistiske forventninger til livmoren min. 

Rådene kom fra fagfolk, for de vet den klamme statistikken: barn født tidlig på året gjør det langt bedre enn de født sent på året. Barn født tidlig på året har større sjanse for å komme på kretslag i ulike idretter f eks. Dog: mindre sjanse for at podinnen blir den nye Marit Bjørgen kan jeg leve med. 

Den virkelig skumle delen av statistikken er denne: Sjansen for å få en ADHD diagnose er langt større for barn født sent på året. Barn født i november og desember har 80% større sjanse for å bruke ADHD medisiner enn barn født i januar og februar. 

Hva betyr dette? At å starte livet med litt vintermørke gir grunnlag for nevrologiske problemer senere i livet? At november faktisk er så stusselig at det gir varig forandring i barn? 

Nei. Til sammenligning så er utsatt skolestart langt mer vanlig i Danmark, og gjett hva? De har ikke samme statistikk for ADHD diagnoser for barn født sent på året.

Med andre ord er det stor sannsynlighet for at vi i Norge diagnostiserer umodenhet og kaller det ADHD. 

For å si det på en annen måte: i Norge plasserer problemet INNI barnet, i stedet for å ta ansvar for at vi har et problem i skolesystemet. 

Tanken i Norge er at det skal tilrettelegges for alle i skolen, uansett om de er født sent eller tidlig på året. Ideen er rørende god, men det funker åpenbart ikke i praksis. 

Det er det imidlertid ingen som tar konsekvensen av. Det vil si: ut over barna født på slutten av året selvfølgelig.  

Nyttårsrakettene i 2018 kom med et islett av sorg for meg. Datteren min var nyfødt og helt nydelig. Men om jeg fortsatt hadde vært gravid når nyttåret kom, så hadde fremtiden hennes vært langt lysere enn den var nå. Hun hadde fått alle de dårlige kortene, bare fordi kroppen min ikke holdt ut lenge nok. 

I etterkant har jeg tenkt at dette er helt sykt. Ingen nybakt mor skulle bekymre seg om slike ting. 

«Det er iallfall bra det er en jente, de klarer seg bedre på skolen når de er født sent på året». Ja, det er bra det er en jente, men det er langt bedre om vi har et skolesystem som er tilpasset virkeligheten og f eks tillatt utsatt skolestart i langt større grad enn vi gjør nå. 

Sannheten er at det nå er tusenvis av barn som får høre at de har et problem. Spørsmålet er når vi skal ta ansvar og innrømme at problemet aldri lå i barnet, men i systemet. 

Les gjerne @Psykologpia sitt fremragende innlegg i Dagsavisen rundt samme tematikk. Link i story. 

Og bare for å klargjøre: dette er ikke et innlegg MOT ADHD generelt. Det er mange barn og voksne som har nytte av både diagnose og medisinering og som er korrekt diagnostisert. Det er en kritikk av skolesystemet slik det er i dag.

Når skal vi slutte å gi små barn ansvaret for et system som ikke fungerer?
Alle har en tom stol på julaften

Alle har en tom stol på julaften

Da jeg var 13 fikk broren min kreft, han var 22. En tidlig adventskveld i 1997 fortalte mamma at det ikke var mer legene kunne gjøre. 

Så står du der da, med julelys over alt og ribbe på julaften, mens broren din later som han kaster deg ned trappa og gir deg Spice Girls i julegave, samtidig som han understreker at du har rævva musikksmak. Når dere ler på kjøkkenet, samtidig som du vet at dette. Dette er siste gang.

Broren min døde den 16. januar 1998. 

Julen etter ble første julen der jeg ikke stupte i seng på kvelden. I stedet ble jeg sittende og kikke ut i den svarte natta og lure på om jula noen gang ville bli hyggelig igjen når hans stol stod tom. Den julekvelden følte jeg meg uendelig ensom. 

Men etter hver som jeg ble eldre skjønte jeg at jeg ikke var alene. Alle har en tom stol på julaften. 

Mange har flere. 

Noen har bare tomme stoler rundt sitt bord. 

I hverdagen så synes det ikke så godt, men når hele verden dekker opp til festmiddag og møtes med sine venner og sine familier, så er den der. Uansett om det er ett eller femti år siden den ble tom.  

Og er man ny i den gjengen med tomme stoler, så er det et eller annet fint med å vite at vi alle, vi som går der i juleglade gater og ler med gløgg i hånda, vi har også en tom stol. Akkurat som deg. 

Det er også en god ting å dele fordi på et vis forstår alle det. Tiden går, noen forsvinner og andre kommer til. Det synes best i julen. Problemet er at vi ikke snakker om det, som om vi frykter at det å minnes gjør at vi ikke kommer oss videre. Faktum er at vi kommer oss videre fordi vi minnes. 

Desember er en måned med gavedryss og julestress, men den er også en måned med blåtime og vakkert lys. Med stillhet og rom. En måned som egentlig har plass til både julelatter og din tomme stol. 

Saken er at tomme stoler skriker litt mindre om de får stå fremme. Så god jul. Til både deg og din tomme stol og vit at denne jula, kan dere få komme begge to. 

Om terapien ved kaffebålet i elgjakta, over kaffen med venninna di og på fotballtrening med gutta.

Reklame for egen bok. «Jeg husker fortsatt da broren din døde. Alt var så stille i skolegården. Til og med læreren vår gråt da han fortalte det.» Setningen kom litt ut av ingenting, i forbindelse med en gjenforeningen med noen gamle venner. Jeg stod med kaffen min og visste ikke hva jeg skulle si, bortsett fra at den delen av meg som sjeldent får plass i livet mitt, plutselig hørte hjemme. 

Mange spør meg om man kan være sin egen terapeut. Sannheten er at du sannsynligvis er noens terapeut, inkl din egen, allerede. For terapi er ikke noe vi har oppfunnet, noe helt nytt som har oppstått nå etter at vi fikk et fag som het psykologi. 

Terapi er egentlig en etterligning av en naturlig prosess, nemlig en helende samtale med en annen. Saken er at vi mennesker kan hele i møtet med hverandre, i møtet med hverandres opplevelser og følelser. Når den ene lytter og den andre deler og når den felles opplevelsen av at den andre forstår sniker seg inn. 

Og den følelsen kan like gjerne oppstå rundt kaffebålet i elgjakta, i en samtale med få ord mellom gamle venner, som den kan oppstå i et terapirom. 

Det kan være en lang samtale eller det kan være et blikk, en hånd på en skulder eller noe annet som viser at den andre skjønner hva som beveger seg på innsiden din. 

Problemet for oss mennesker, er når det skjer ting i livene våre som gjør at den helingsprosessen ikke skjer av seg selv lenger. Når følelser blir ubehag i kroppen, muskelspenning, kvalme, stress, eller uklart hode. Når vi igjen unngår dette ubehaget ved å scrolle, drikke, kritisere oss selv, bekymre oss, tvile på enhver beslutning eller bare la være å gå for det vi gjerne vil. 

Når den indre selvkritikken blir så sterk at vi ikke deler det vi har opplevd lenger, særlig ikke følelsene. Eller kanskje frykten for det har blitt så stor at det bare sitter fast i kroppen.

Reklame: Jeg har skrevet en bok om å heles som menneske. En bok om hvordan vi mister oss selv og hvordan vi kan finne tilbake. Om den urgamle helingen, bålet, naturen, timevis på vandring, hvordan det gjør noe av det samme som terapien forsøker å gjøre. Du kan kjøpe en personlig signert kopi på @ark sin nettbutikk hvis du kjenner noen som vil ha den som gave. 

Har du vurdert om problemet ikke er deg, men verden?

Reklame for egen bok. Jeg vet jeg kaster stein i glasshus her og muligens krakelerer min egen eksistens som instagrambasert psykologrådgiver, men saken er at vi ser litt mye innover om dagen. Jeg leser for mange psykologiske råd og for lite «fuck verden». 

Jeg mener: mange ganger når folk kommer i terapi så er problemet indre, ingen tvil om det, men det er overraskende mange ganger at problemet ligger i omgivelsene. 

Angst og uro som kommer fordi kroppen din prøver å fortelle deg noe du ikke vil høre på: f eks at «jepp, kompisen din er kul, men han sier også nedbrytende ting til deg». 

Denne innovertenkingen kan til og med settes i system og maskere store, strukturelle problemer. For eksempel arbeidsplasser organisert på en måte som skaper stress i de ansatte. 

Arbeidsplasser der du får kurs i mindfulness, eller kanskje skal du få en coachingtime i å tenke positivt? På den måten legges umerkelig både årsak og løsningen på stresset i deg. Det er skummelt og potensielt skadelig. 

Trikset er å finne deg selv igjen. Hvor du gjør det er veldig individuelt: noen gjør det i naturen, noen gjør det på havet, for noen er det på cafe og for andre er det i samtale med andre, for eksempel i terapi.

Jeg har skrevet en bok om nettopp dette: Hvordan finne tilbake til kjernen og lage seg det livet som er bra for deg. Ikke minst: finne hvilke mekanismer som hindrer deg i å gjøre nettopp det, ikke for å grave, men for å klare å faktisk snu på det som ikke er bra for deg. Link på siden

Jeg har et problem med statsbudsjettet og her er hvorfor:

Årets statsbudsjett satte flere midler av til psykisk helse og hurra for det. Det trengs virkelig. Problemet er at det samme budsjettet bygger ned tiltak som kan sørge for at færre sliter mentalt. Sørge for at færre faktisk trenger hjelp. De forebyggende tiltakene som bare ligger og funker, men som står i fare for å forsvinne: nærmere bestemt naturen vår. 

Det siste halve året har jeg utgitt en bok om natur og mental helse. Det har blitt en bestselger. Jeg holder foredrag over hele landet, og det jeg ser er at folk kjenner seg igjen: De opplever at naturen er ekstremt viktig for hvordan de har det. Og forskningen er enig. 

Så når mentale helse er den dyreste sykdommen vi har, og natur har en god effekt på mental helse: Hvorfor kuttes det da så voldsomt i de budsjettene som kan sørge for at vi fortsetter å ha gode, forebyggende helsetiltak rett utenfor døra vår? 

I år foreslås det å kutte halvparten av skogvernbudsjettet. Altså pengene som skulle gå til å beholde skoger. Ikke den hugstmodne 60 år gamle granplantasjen til naboen, men den gamle skogen, den varierte skogen, den skogen som betyr noe for de som bor i nærheten. 

Dette er penger som kunne gått til skogeiere som ønsker å verne skogen frivillig. Som sier: Ok, dette er en bra plass, en plass der folk finner ro og fred, en plass som har fått stå i fred lenge nok til at det er en skikkelig flott skog. Den skal jeg la stå. 

Nå får de ikke de pengene, skogen blir ikke vernet og går sannsynligvis da til hugst. Selv ikke den mest engasjerte skogeier kan leve av luft og naturvern, folk må få penger for å gi fra seg levebrød. 

Og når jeg skriver slike ting er det mange som tror det betyr at jeg hater all skogsdrift. Det stemmer ikke. Det jeg mener er at skogeierene rundt i landet som faktisk vil verne skogen sin, skal få penger for det.

Jeg mener også at hvis vi mener seriøst at vi vil prioritere psykisk helse, så må vi ta inn over oss hvilke forebyggende tiltak som ligger rundt i landet vårt og bare funker. Som variert skog. 

Jeg håper SV, Rødt og MDG har tenkt å gå inn og være veldig kranglete når det gjelder denne delen av statsbudsjettet så vi ikke kaster billige og effektive folkehelsetiltak rett ut av vinduet. 

Og dette er i øvrig tredje gang denne regjeringen foreslår å kutte skogvernbudsjettet, det er verdt å huske ved neste valg. 

Om terapien i høstskogen

Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys. 

Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra. 

Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang. 

Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett. 

Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra. 

Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag. 

Når ble utseende viktigere enn vår evne til å forstå og bli forstått? En klikk over et sykt samfunn

Jeg synes generelt at fokuset på utseende og spesielt fokuset på at man skal se ung ut, er utrolig irriterende. Men ekstra pisse forbanna blir jeg når dette fokuset på utseende forkles som kvinnehelse. 

For det første så blir jeg sur fordi det er manipulerende. Det er en skummel omskriving av noe vi alle strever etter: god helse. 

På en måte tok disse damene og redefinerer betydningen av helse til å inkludere et bestemt utseende: Et utseende som er vanskelig oppnåelig, et utseende som gjør at de fleste at de må ty til operasjoner og kjemiske injeksjoner for å få det til. 

Så plutselig måtte du ha det de tilbyr for å ha god helse. Det er en skummel omskriving av et ord. Å ta sunnhet og klistre det på noe som faktisk er usunt. 

Ja, for den klinikken her tilbyr, for eksempel botox, et produkt jeg ikke ville tatt i med jerntang med mindre jeg hadde en medisinsk grunn. Hvorfor det? Fordi det både gjør det vanskeligere for meg å forstå andre mennesker og det gjør det vanskeligere for andre å lese meg. 

Ansiktsmuskulaturen hjelper oss både å avlese og forstå andres følelser og den hjelper andre å lese og forstå oss. Det funker åpenbart ikke når muskulaturen er lammet. Det å lese andre og bli lest selv, er en av grunnsteinene i gode relasjoner, og gode relasjoner er den aller viktigste faktoren når det gjelder menneskelig lykke. 

Jeg mener: på hvilket tidspunkt betydde utseendet MER enn evnen vår til å forstå andre mennesker?! Det er noe så sykt ved dette og det skremmer meg at noen antar at dette er normalen om ti år. 

Det mest ironiske med dette er at det tilbys som noe som skal hjelpe sosialt, ved at folk skal føle seg bedre om de har færre linjer i ansiktet, når fakta er at det sannsynligvis gjør sosiale situasjoner vanskeligere. 

Nei, jeg skal kose meg med rynkene mine og gjøre alt jeg kan for at datteren min om en 17 år skal leve i et samfunn der idealene er sunne og kan oppnås, der mamma får se ut som mamma, far får se ut som far og Emma er den eneste som skal prøve å se ut som hun er 20. 

Psykolog med sovepose
Copyright © 2023
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram