En viktig servicemeddelelse fra psykologen, til alle som har blitt bedratt, ført bak lyset eller dumpet på en fæl måte.  

Når folk har vært ute for kjipe brudd får jeg ofte får høre ting som: «jeg skulle aldri stolt på han/henne.» «Jeg var dum som lot meg lure.», «jeg burde skjønt det.». 

 I den forbindelse har jeg tenkt å komme med en liten psykologisk oppklaring til alle som trenger å høre det. Den er er kort og grei: Nei. 

Nei, hvis kjæresten var deg utro så var det det var ikke feil av deg å stole på han eller henne. Du burde med andre ord ikke skjønt det. 

Du gikk inn i forholdet med den innstillingen en skal ha, nemlig tillit. At personen viste seg å ikke være verdt den tilliten er ikke din skyld. Den eneste måten å avsløre slike ting, er å gå inn i forholdet med mistillit hvilket er et helt forferdelig utgangspunkt for det meste.

Det samme gjelder hvis du trodde på kjærligheten og den andre viste seg å ikke bry seg. Er det din skyld, var du dum som satset? NEI. Du satset, det står det respekt av. 

Når du går inn i et forhold så stoler du på den andre. Det er ikke din jobb å snuse ut eventuelle svin på skogen. Det er din jobb å være en redelig kjæreste, ikke finne ut om den andre er det.  

Når vi tar ansvar for noe som ikke er vårt bord, er det ofte fordi situasjonen er ganske sammensatt. Det er mye motstridende følelser på bordet og det er lett å miste fotfestet og sende sinnet tilbake på seg selv i stedet for ut på den personen vi kanskje både elsket og virkelig er forbanna på. 

Jeg har skrevet om slike prosesser, hvorfor de oppstår og hvordan de fikses, i boka mi. Den kan bestilles med personlig hilsen og signatur tom 15.05 (link i bio) ellers finnes den på nett og bokhandler over hele landet.