Til minne om Arne Einar Refseth (1975-1998)

Til minne om Arne Einar Refseth 1975-1998. (sponsa klær)
__
Folk spør om jeg kan skrive et blogginnlegg om sorg og det kan jeg. Skrive om teorien. Om sorg som fenomen og om hvor lenge man må sørge. Men jeg kjenner en annen side av det også. En mindre teoretisk. Om å sitte på en sykehusseng og se sykepleieren feste et hvitt bånd rundt hodet til brodern så han ikke skulle stivne med åpen munn. Om hvor lei meg jeg var for at han festet det båndet, for brodern så så rar ut og det var siste gang jeg så han.
___
Når Eva kikket på meg og sa «du kan stryke han på armen, han er fortsatt varm». Og hvordan jeg strøk den lunkne armen til den personen jeg var tryggest med i verden. Mens et ragnarok uten like formet seg på innsiden og alt som var trygt og godt i verden forsvant. Hvordan jeg i de neste månedene falt og falt og aldri traff bunnen.
____
Om hvordan jeg aldri klarte å lage den broen mellom mitt indre ragnarok og alle de menneskene der ute. De som så og spurte. Hvordan ordene kom ut av munnen min, før de visnet og falt til jorden. Og jeg kjente den tomme følelsen av å stå alene og kikke ut, ute av stand til å nå frem. Jeg kunne rope og rope, men ingen hørte meg.
___
Om hvordan den smerten materialiserte seg på alle mulige andre måter, som et destruktivt sort hull av energi, som først la seg til ro da jeg fant musikken. Kanskje fordi musikken var den første måten jeg klarte å formidle noe av det som foregikk inni meg. Så det kunne bli en første, skjør og ordløs bro mellom ragnarok, en uendelig indre stillhet og den ytre verden med alle menneskene.
___
Det er sorg. Og jeg skriver gjerne om sorg. Om hvordan sorgen ha fulgt meg siden jeg var 13, og stille og rolig helet som et saktegroende sår.
__
Sorg er dydbe, sorg er kjærlighet. Og uansett hvor vondt det er når det skjer, så forsvinner aldri kjærlighet som er gitt deg. Den begraves bare. For båndet til broren min var alltid der under smerten, som et ekko av kjærlighet. En kjærlighet som gikk fra å eksistere mellom to mennesker, til å eksistere inni ett. Til å bli en varme i hjertet mitt som ble gitt meg og deretter aldri egentlig kunne dø, selv om han som sådde det, måtte gå videre før meg.

Siste blogginnlegg

Markus lærte først å lese i 7. klasse, nå jobber han på Harvard.

Ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

Les mer
Markus lærte først å lese i 7. klasse, nå jobber han på Harvard.

Ettersom tiden gikk skjønte jeg at å lese en bok for Markus ikke hadde noe med innholdet å gjøre. En bok var en krig som skulle vinnes, en krig han hadde kjempet siden han startet på skolen.

Les mer
Hvorfor skal man sove ute alene?

Hvorfor skal man sove ute alene? En bloggpost om magien i aleneturen og hvorfor det er verdt en innsats å venne seg til å være bare seg selv på tur.

Les mer
Psykolog med sovepose
Copyright © DalsveenWeb
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram